Insisterende lydteater

Du står midt i rotet på kjøkkenet og oppdager at sønnen din har glemt igjen brillene sine her da han dro til sitt andre

hjem, til faren. Plutselig oppdager du flere ubesvarte anrop på telefonen, og i en melding ser du et bilde av den aldrende moren din. Hun er tydelig forslått.

GÅ

Konsept og manus: Goksøyr og Martens

Lyddesign: Sigrun Merete Mongstad

Lydredigering: Liana Degitar

Med: Ane Dahl Torp, Oddgeir Thune, Agnes Kittelsen m.fl.

Ultimafestivalen/Det Norske Teatret, 14. september 2020

Hva har skjedd med henne, hvordan skal du komme deg til henne raskest mulig – og hvordan skal sønnen din da få tak i brillene sine?

Denne stressede og forvirrede tankestrømmen plasseres publikum i lytteforestillingen Gå inn i ved hjelp av noe som nærmest ligner regi-instruksjoner rett i øret: «Du ser på legoklossene utover gulvet.», «Nå kjenner at du blir sint.», etc. Slik skal vi som lytter komme inn i fortellerens psyke, oppleve hennes opplevelse som vår egen.

Teksten er framførtes av Ane Dahl Torp (og enkelte andre skuespillere i korte «telefonsamtaler»), og omhandler hovedpersonen («du/jeg») sin ferd gjennom byen for å rekke fram til akuttmottaket for å besøke mor før hun kanskje dør. Og som publikummere vandrer vi den faktiske ruten sammen med henne.

Målet for Goksøyr & Martens og Det Norske Teatrets nye vandreforestilling er altså en sammensmeltning mellom verk og tilhører, gjennom at «du» blir til «jeg». Det er en fin ambisjon, spesielt med all avstanden som er pålagt (og som vokser mellom?) oss nå.

Den noe insisterende formen åpner for interessante spørsmål om hva som skaper nærhet og distanse i livet – og i kunstmøter.

Øyeblikksmøter?

Audioguidede vandringer er ikke noe nytt i scenekunstfeltet, men i det siste har flere kompanier og teaterhus enn vanlig satsa på denne formen for smittevern-vennlige publikumsmøter. Jeg opplevde det første gang etter korona-nedstengingen gjennom Claire de Wangens forfriskende Oslo Kartwerk, senere i Oslo Nye teaters noe uinspirerte Mens vi venter får vi gå, i Teater Fs radioteater-installasjons-vandring Odysseen, og ganske nylig i Berstad/Carlsens Gangar fra Svartdalen.

Sistnevnte, hvor lydsporet – gangaren - blir sunget live i øret ditt mens du trasker alene langs Alnaelva i Oslo, er et glimrende eksempel på hvordan formen kan oppleves som et levende og intimt øyeblikksmøte. Selv om du som publikummer trasker rundt alene, og selv om teksten er skrevet på forhånd.

Slik opplever jeg dessverre ikke Goksøyr og Martens Gå.

Interessevekkende brudd

Men det er ikke på grunn av teksten, for den er riktig god.

Fortellergrepene virker lenge inspirerte og fri, og teksten virker å ha flere lag enn det mest åpenbare: Hvordan koronarestriksjonene utfordrer forholdet til våre nærmeste. For eksempel legges det inn antydninger til at historien ikke nødvendigvis er slik fortelleren skal ha oss til å tro. Er det egentlig så sikkert at det bare er hensynet til smittevern som får helsepersonellet til å hindre henne fra å møte den døende moren? Har den frustrerte eksmannen vært mer enn bare normalt frustrert over sin krevende eks-svigermor?

Fortelleren veksler mellom å snakke Oslo-mål og til å skli over i Hedmarks-dialekt når hun snakker om moren sin. I tillegg «kryssklippes» minner om å forsøke å sove ved siden av en syk og urolig mor, og å ligge ved siden av, være nyforelsket i og kåt på sin eksmann.

Slike subtile og elegante innlagte elementer åpner for farlighet og et ubehag i fortellinga. Men etter hvert smalnes tolkningsrommet inn, slik jeg oppfatter det. I takt med at vi i lyttegruppa beveger oss inn på Vår Frelsers gravlund gjør insisteringen på samme problemstilling i fortellinga kombinert med for få overraskelser fra omgivelsene det hele mer uengasjerende.

Individuell eller felles opplevelse?

Samtidig åpner tidsopplevelsen og en pussig form for sosialitet på vandringa for refleksjoner om scenekunst somøyeblikksopplevelse og om mangelen på samtidighet i koronatida.

Der jeg tidligere har vært vant til å vandre og lytte alene, er publikum her gruppert i antall på ca 20 som skal gå sammen gjennom byen med en publikumsvert i tet. Vi blir informert om at «Dette er en individuell opplevelse, ikke stress om du ikke går like fort som de andre hele tiden. Det er lett å hekte seg på igjen.»

Lydsporet startes med sekunders og minutters mellomrom for de forskjellige publikummerne. Så selv om vi vandrer sammen oppfatter vi hendelser i fortellinga på forskjellige tidspunkter. Dette gjør at vi nesten blir ekstra isolerte i opplevelsen, siden vi ikke kan veksle blikk om eller reagere samkjørt på det vi hører. Dette minner om den hakkete eller forskjøvne kommunikasjonen mange opplever gjennom dagens Skype- eller Zoom-møter med begrensede digitale løsninger for sømløs samhandling.

I tillegg er det interessant at gå-tempoet på turen er lagt opp til noe som minner om en slags rolig flanering, som ikke står i stil med det at hovedpersonen har det travelt med å komme seg til akuttmottaket. Kontrasten mellom de to tidsforståelsene, som jeg som lytter ikke har noen kontroll over, får det til å gå litt rundt for meg. Slik skaper formen i seg selv en slags befestelse av tid som noe relativt.

Sammensmeltning med virkeligheten

I noen av lyttevandringene jeg har vært med på har forholdet til «virkeligheten»/de faktiske omgivelsene vært bearbeidet på en slik måte at jeg opplever dem gjennom en slags skjerpet tilstedeværelse. Jeg har blitt veldig vâr på hvordan grus, gress og asfalt føles under føttene, på lydene, på folk rundt meg, på små absurditeter i gatebildet eller naturen, på lukt, på lufttemperatur – noe som også skaper ekstra lag til historiene som blir servert meg i headsettet.

Denne effekten klarer dessverre ikke Goksøyr og Martens å skape i Gå. Ofte stemmer lyd og tekst for godt overens med det vi beveger oss forbi. Lydbildet er i det store og hele skapt for å matche stedene vi befinner oss; med sang fra leiligheter, høylytt skravling mellom folk på fortauene, sirener opp Ullevålsveien, fugleansamlinger rundt dammen i Slottsparken. Rett som det er letter jeg litt på den ene øreklokken for å sjekke om den glassklare svarttrostlyden ikke er virkelig, men nei – den er også lagt på lydsporet for å matche de faktiske omgivelsene.

Underveis på ruten dukker riktignok kjente ansikter fra Det Norske Teatrets faste skuespillerstab opp, liksom tilforlatelig, i roller som står i stil med det som ellers skjer i bybildet. Det er et underliggjørende grep å plassere kjente skuespillerfjes langs ruta, men ikke nok til at det for meg utvider hverken byrommet eller refleksjonsrommet rundt det som blir fortalt meg rett i øret. I beste fall gir det et teatralt løft av hverdagshistorier og hverdagsmennesker.

Ikke eksperimentert nok

Goksøyr og Martens imponerer nemlig ofte med å gi det hverdagslige og allmennmenneskelige et stort resonansrom. De baserer seg gjerne på store mengder dokumentarisk materiale, og stadig pågående eksperimenter for å finne den formen som kler hvert tema best. Gjennom brudd med kunstneriske konvensjoner har de klart å sette «vanlige folks» liv i relieff.

I tillegg har de i de siste produksjonene benyttet seg av nokså uvanlig publikumsplassering. Både i forestillingene OMsorg, FRI, 11 ÅR og DOTTERA har publikum sittet oppe på stillaser og sett ned på det som utspiller seg, og all lyd – både den diegetiske fra det som utspiller seg og effektene og musikken som legges på – formidles gjennom øreklokker. Slik er det regissørene som styrer det hele, både blikket vårt og hva vi hører.

Men det oppleves nesten som om fugleperspektivet fra stillasene og den styrte lydopplevelsen fra Goksøyr & Martens tidligere produksjoner skaper flere dimensjoner enn den styrte lydopplevelsen ute i den virkelige verden, i tilfellet Gå. (Publisert 17.092020)