Knuse noen egg

Manusets grunnidé er interessant: Tre barn møtes til lek i snøen. Etter forhandling om hva de skal leke blir de enige om

eggs n’ bakey

Tekst: Rolf Kristian Larsen
Regi: Kjell Moberg

Scenografi: Even Børsum
Musikk: Sondre Justad

Musikalsk leder: Bård Watn
Lysdesign: Oscar Udbye
Dramaturg: Kjersti Gulliksrud
Produsent: Marianne Siljuberg

Utviklet med støtte av Dramatikkens hus
Vega Teater, generalprøve 26. august 2020

rollene som et lesbisk foreldrepar og en sengevætende sønn. Derfra «lekes» det familie, karrierejag, forelskelse, selvrealisering og samlivsproblemer.

De tre skuespillerne Line Heie Hallem, Hege Aga Edelsteen og Sebastian Skytterud Myers skifter mellom å gå inn og ut av roller i de respektive karakterenes (mødrene og sønnens) livsanskuelser. Resultatet er en oppsetning som er overskuddspreget og til dels elegant. Men det den har på hjertet, er verken tilstrekkelig originalt eller formmessig knadd til at det skaper stort engasjement.

Lek som dramaturgi

Barns dramatiske lek er altså satt som dramaturgisk ramme i Rolf Kristian Larsens nyskrevne eggs n’ bakey, og iscenesettelsen er absolutt leken.

Voksen og barnlig tematikk glir sømløst over i hverandre, det veksles ledig hit og dit mellom forskjellige livssituasjoner og aldre, og de tre skuespillerne, som er ikledd typiske hjemmeantrekk (stillongser og slappe ulltrøyer), skifter uanstrengt og underholdende mellom de forskjellige rollefigurene.

Det skapes både morsomme og rørende situasjoner når utøverne liksom forhandler om eller er forvirra over hvem de skal spille/leke til enhver tid. Heldigvis har hverken manusforfatter eller regissør falt for fristelsen til å dvele for mye ved denne noe overtydelige metaforen: overrumpling av hvilke roller vi blir tildelt i livet. I stedet lar de forvirringen og det parallelle barn(s)lige og voksen-alvorlige tjene som en oppkvikkende effekt i spillet. Dette åpner også for tanker om at hva som er sant er avhengig av hvilke sko man har på.

Floskler

Men det som konkret fortelles om typiske utfordringer fra en gjennomsnittlig middelklasse-barndom, ungdomstid og voksenliv, er ikke veldig originalt eller utfordrende.

Det handler mye om selvrealisering vs. familieliv, og her er mange arketyper fra fortellinger om barndom og ungdom: Å bli skilsmissebarn og tro at det er en selv som har forårsaket foreldrenes brudd, om uskyldige kyss på barneskole-diskoteket, om å frigjøre seg fra en kristen, dominerende og dobbeltmoralsk far, om å flytte på folkehøgskole og oppdage at du er forelska i en av samme kjønn. Vi har liksom hørt alt før.

Disse arketypene brukes elegant til å bygge manusets flettverk, men siden de er så velbrukte når de ikke helt inn. Samtidig karikeres flere av birollene. Parterapeuten er full av floskler, den milde moren er velmenende til det parodiske, den kristne faren er så klart både barnemishandler og utro, og den fordømmende presten er så klart skaphomo.

Jeg skulle ønske man midt i alle de velbrukte referansene hadde klart å løfte noen temaer som ikke bare var nesten-kontroversielle. Hvor mange ganger skal vi for eksempel frigjøre oss fra kristen, knugende oppvekst på filmlerettet og i teatret? Det er viktig med religionsskritikk og diskusjoner om familiedynamikk, men da må den være mer nyansert, overraskende eller gå mer i dybden for å kunne si noe interessant. Jeg får ikke helt tak på hva mer stykket ønsker å by på enn gjenkjennelse eller skildring av ganske velbrukte konflikter.

Sarkasme

Kritikken av politisk korrekthet faller også dels på steingrunn. Som når én av rollefigurene forteller om at hun var feminist og sang i et feministisk kor: «/…/ eller egentlig var det bare femti stykk jenter som sang sammen men siden vi var jenter og sang og ville være viktige så ble vi feminister automatisk». Eller når en folkehøgskoleelev blir så lei av at «alle på den skolen var så artistiske og politisk korrekte så mye at alle danset en eller annen transseksuell urdans mens de leste et samisk dikt eller bare sto der i ti minutter og brølte for miljøet og kaptes i å være aller mest Nelson Mandela og jeg ville spy jeg hadde egentlig tenkt å spille en sang på gitaren»

Mange i salen humrer. Og det er mulig jeg er surmaga, men for meg klinger disse partiene dårlig. Særlig i lys av de pågående debattene der antirasister, feminister og talspersoner for større mangfold blir anklaget for å være «woke», autoritære og illiberale. Selv om noen av sitatene etterfølges av overraskende vendinger i handlingen, kan jeg ikke skjønne annet enn at partiene er satt inn bare for å vekke latter hos publikum. Det fungerer iallfall ikke som samfunnskritikk for meg, og får meg heller ikke til å se mitt eget naive, ungdommelige engasjement i nytt lys.

Radioaktivt

Når det er sagt, skaper Even Børsums dystre scenografi og Oskar Udbyes illevarslende lysdesign et større spenn i iscenesettelsen. «Det snør», sier en av rollefigurene, men det som faller fra himmelen minner mer om radioaktiv aske etter en atomkraftverk-eksplosjon enn den forfriskende snøen som til stadighet nevnes fra scenen som innramming av et lykkelig liv. Samtidig skimtes gifttunge skyer på bakveggen. Kjell Mobergs regi viser et bredt register av fortellerstiller, blant annet sentrert rundt talende tablåer og til tider svært fysisk spill. Disse bildene lykkes bedre i å åpne større og mer interessevekkende rom rundt det hverdagslige, enn formuleringer à la at mennesket «er et stykke støv i universet».

Også de tre skuespillernes innsats imponerer. Det er tydelig at de er helt sprekkeferdige over endelig å få vist forestillinga etter å ha blitt avbrutt på oppløpssida (premieren skulle egentlig ha vært like etter 12. mars). De spiller nærmest med hjertene utenpå ullskjorta og klarer å understøtte både de såre, rå og euforiske partiene i manus, på en, ja, leken måte.

Lett og sårt

At manus er inspirert av Sondre Justads populære sanger, og låtene brukes gjennomgående i forestillinga, svekker heller ikke inntrykket av et manus preget av en jakt på gjenkjennelige og morsomme formuleringer.

Justads sanger er kjente for å virke lette på overflaten, men å ha en sårere tone under. Det er tydelig at teamet på Vega Scene har ønsket å treffe den samme akkorden letthet<->sårhet. Og kan hende er det fordi jeg ikke har noe nært forhold til Justads låter; men slik de inngår i denne oppsetningen oppleves sangtekstene som ganske flate. På tross av gode korarrangementer og sangprestasjoner (må særlig trekke fram Sebastian Skytterud Myers mangefasetterte og stødige stemme), blir jeg ikke videre berørt. Det skal oppleves uironisk og varmt, men jeg tar meg i å ønske noe som bryter mer, et annet stemningsleie.

Forestillingstittelen spiller på regla «Wakey, wakey, eggs n’ bakey» - en måte å vekke noen forsiktig på. Jeg synes manus kunne knust noen flere egg og ristet mer i oss for å få oss til å våkne. (Publisert 02.09.2020)