NATIONALKATASTROFE – ?

«Det begynner virkelig å haste,» sa påtroppende teatersjef Kristian Seltun da Aftenposten tok tak i saken, 16. september. Seltun slo alarm etter gjentatte forsøk på å få til en avklaring om midlertidig hovedscene. Foreløpig har Nationaltheatret avtale om å bruke Kanonhallen på Løren, i tillegg til Torshovteatret, men begge er småscener, og kan ikke erstatte dagens hovedscene.

To dager før Aftenposten skrev om saken, leverte Nationaltheatret en utredning som svar på en bestilling fra kulturminister Abid Raja. Her kostnadsberegner Nationaltheatret utgiftene ved en midlertidig hovedscene til 20 millioner pr år. Men det framgår av utredningen at departementets bestilling også innbefatter en vurdering av andre hovedscene-alternativ enn et nybygg. Det gjelder for eksempel muligheten for å leie seg inn på scener som Oslo Nye, Folketeatret, Chateau Neuf eller Chat Noir. Dermed er man tilbake til start, kan det se ut som, etter at forslaget om Munchmuseet på Tøyen ble skrinlagt.

Vi har Kristian Seltun på telefon:

– Abid Raja fikk nok litt bakoversveis av ordet «nybygg», og det kan jeg forstå, fordi det er jo så mange andre steder og byer som må vente med nybygg. Men det dreier seg om en midlertidig scene, som skal tas ned igjen.

Midlertidig scene

– Den midlertidige scenen omtales som et telt: Men hva vil det konkret si? Man ser jo for seg et Arnardo-telt?

– Hvis departementet sier at det går vi for, kommer vi til å lage en anbudsrunde, og da kommer vi til å sette noen krav til funksjonalitet og volum, fasiliteter osv. Og så får vi se hva som kommer inn av tilbud. Om folk velger å gå for en teltløsning à la Arnardo, eller en enkel konstruksjon i andre materialer, vil vi måtte avvente. Det er jo anbud vi også kommer til å sette ut internasjonalt. For dette er jo en etablert industri i Europa. Jeg synes Aftenposten hadde en fin sak, hvor de hadde gjort research på midlertidige sceneløsninger ved andre europeiske teatre.

Seltun understreker at Nationaltheatrets forslag om å sette opp en midlertidig hovedscene skyldes at det er den løsningen som vil gi best utnyttelse av allerede bevilget offentlige midler.

– Men ikke desto mindre blir dere fortsatt spurt om å utrede andre muligheter, som å leie dere inn på Oslo Nye eller samlokalisering med Riksteatret?

– Mange av forslagene er dessverre urealistiske. Men det er vel en sunn ryggmargsrefleks at departementet ser etter løsninger som ikke koster penger. Nå har vi snudd på alle mulige og umulige steiner, før de tar saken videre inn til regjeringen.

Munchmuseet og Kanonhallen på Løren

– Forslaget om midlertidige lokaler i Munchmuseet på Tøyen er ugjenkallelig skrinlagt?

– Ja, jeg tror det løpet er kjørt, selv om vi ikke har fått noen prislapp på hva det ville kostet. Vi antok at det ville krevd en årlig økning på 15 -20 millioner, i tillegg til at vi måtte sette opp et telt eller liknende også der, fordi Munchmuseet ikke har plass til hovedscene, bare en amfiscene med maksimum 300 tilskuere. Det som var bra med Munchmuseet var at absolutt alle, inkludert regnskap og administrasjonen som i dag sitter i Stortingsgaten 22, kunne vært under samme tak, og da ville vi spart noen penger på å si opp leieavtalen i Stortingsgaten.

Før sommeren skjønte vi at vi ikke kunne ta sjansen på en avklaring, og så visste vi at Kanonhallen på Løren kanskje ville være ledig fra 2021. Da hadde vi ganske kort frist på oss, for de skulle skifte leietaker. Så da bestemte vi oss for at vi skulle ta den, uansett. Sånn at vi kunne holde i gang et godt tilbud for publikum. For programmeringen har jo stått stille en stund. Men nå har vi begynt å programmere Kanonhallen for 2022.

– Ja hvordan går det med programmeringen?

– Det er egentlig en katastrofe. Det stoppa egentlig opp ved nyttår i fjor, da jeg var ferdig med å legge 2021. Men uansett – vårt estimat angående Munchmuseet, var muligens for lavt. Departementet har konkludert at det ble for dyrt.

Nå er det mulig de angrer på det, for jeg tror ikke at de ønsker seg en løsning der svært redusert tilbud til publikum, at organisasjonen går i fullstendig oppløsning og vi må si opp 60-70 personer, og halvere kontrakter til frilansere. Det ville gjøre ganske vondt for en kulturminister. Klarer de å komme opp med 20 millioner får vi en veldig mye høyere kunstnerisk aktivitet, tilbud til publikum og kan beholde Ibsen-festivalen. Da er vi der vi skal være. Og det vil øke det offentlige kostnadene med under 10%, eller 20 millioner kroner.

– I utredningen kan det virke som om antatte egeninntekter på hovedscenen, som nå ligger på 70 pst., vil kunne utjevne noe av kostnadene ved en midlertidig scene?

– Ja, til en viss grad, men vi trenger 20 millioner ekstra pr år, på toppen av det som er bevilget, for å betale det det koster å leie en midlertidig hovedscene. Og det henger ganske enkelt sammen med at vi ikke betaler husleie der vi er i dag. Med en gang vi skal ut og spille et annet sted, må vi betale leie. Hvis vi skal gjøre det innenfor vår nåværende tilskuddsramme, må det ta av midler til kjernevirksomheten og vi vil måtte skjære mye ned på staben. Men det er en veldig uklok måte å gjøre det på. For da har vi halvert organisasjonen, og på en måte ødelagt Nationaltheatret –i hvert fall slik vi ser det. Den andre muligheten, er å redusere organisasjonen på rundt 10 prosent. Mer kan vi ikke gå ned, for da har vi ikke folk til å drive en midlertidig hovedscene, for det er bemanningskrevende om vi skal spille repertoar som gir et bredest mulig tilbud til publikum.

Så man har på en måte valget mellom å nesten holde samme volum og bredde til publikum som vi har i dag, eller å gå ned til et veldig mye lavere volum og bredde. Men da er det massevis av spisskompetanse som vi bare må la gå ut døren.

– Å leie seg inn ved andre teatre kan se ut som en enkel løsning. Men ved siden av at det setter begrensninger på deres aktivitet, vil det også ha ringvirkninger for dem dere leier av. De må jo renonsere på egen aktivitet, de også?

– Ja, ikke sant. Og da blir Nationaltheatret en virkelig kulturkatastrofe. Plutselig blir det altfor mange uten jobb. Hvis det slutter 100 stykker på teatret, så fortrenger det også andres virksomhet.

– Så det kan gi en negativ synergi-effekt?

– Ja.

Tulinløkka

– I utredningen blir Tullinløkka nevnt som en mulig plassering. Er det drømmen?

– Det er en veldig ideell plassering. Midt i byen, ikke langt fra der vi ligger nå. Med Løren og Torshov så har vi jo en bydelsprofil allerede, så det ville være ideelt med en beliggenhet i sentrum. Og tomta eies av staten, og det er jo også en fordel. En annen tomt, som er i kommunens eie, er den som ligger på andre siden av elven, ved Mathallen. Den svære gressplenen der. Vulkan. Det er også et stilig sted, og det kunne gitt oss en litt annen profil.

– En mindre sentrumsnær beliggenhet kan gjøre terskelen høy for Nationaltheatrets «kjernepublikum»?

– Ja, og man kunne jo brukt det til å utfordre dem litt, da. Men nå gjør vi det på Løren. Det er relativt lett å komme seg dit, det går t-bane, men det vil nok være en terskel for mange. Der oppe tror jeg at vi, i hvert fall til å begynne med, må satse på å være et bydelsteater. Det bor jo enormt mange mennesker der, selv om det er en ganske liten bydel. Så der må vi virkelig være bydelens teater, men også gjøre oss attraktive for resten av byen gjennom å være det.

Men om den midlertidige hovedscenen også skulle ligget litt utenfor allfartsvei, kunne det bli tungt for å trekke et stort publikum, tror jeg. Men foreløpig, og det er litt viktig å understreke, er dette med plassering fullstendig hypotetisk, for vi må først få gjennomslag for at departementet støtter tanken om at vi skal sette opp en midlertidig hovedscene.

– Hvis Nationaltheatret må flytte ut av sentrum, vil det gi Det Norske Teatret et stort konkurransefortrinn -

– Og det er ingen av de andre teatrene interessert i heller. Vi opplever stor støtte og lojalitet i forhold til den håpløse situasjonen vi har havnet i, sier Kristian Seltun. Men legger til at han tror det kommer til å løse seg:

Det er mulig jeg er naiv, men vi har vist departementet hva som er konsekvensene, dersom vi ikke får et tilskudd på 20 millioner. Vi har brukt ganske mye tid på å forklare at vi ikke bare kan være litt her og litt der. Spørsmålet er om Norge vil ha et nasjonalteater eller ikke.

Dyre småscener

– Men hva ville konsekvensene av – la oss si to småscener til, isteden for en midlertidig hovedscene – være?

– Vi har levert inn forslag tidligere, hvor vi i tillegg til Kanonhallen og Torshov legger til grunn at vi skal ha 2 små scener til. Da vil aktivitetsnivået være langt over halvert, og organisasjonen oppløst. Nationaltheatret har 70 prosent av inntektene, aktivitetene og bemanningen sin knyttet til det som skjer på hovedscenen. Men samtidig som inntektene vil gå ned, gir småscene-lokalene heller ikke rom for fysiske arbeidsplasser til teknikerne eller skuespillernes garderober. Det er hovedscenen som er teatret, både bemanningsmessig, og langt på vei også kunstnerisk.

– Og ikke minst på inntektssiden?

– Ja, og det er i tillegg nesten like dyrt å produsere på småscener som på en stor scene, fortsetter Seltun: Regissøren skal ha samme lønn, og scenografen. Produksjonsbudsjett er jo et lønnsbudsjett, for de kunstnerne man leier inn. Så kan du selvfølgelig si at man har redusert scenografi på Malersalen, men i en normalproduksjon, med kostymedesigner og scenograf, lysdesigner, og kanskje komponist og flere eksterne kunstneriske funksjoner, skal de ha like mye betalt.

– Forhenværende kulturminister Trine Skei Grande skrev i Aftenposten at Nationaltheatret skulle være på turné i byggeperioden? Det lyder litt naivt.

– Ja, og hun sa ikke mer enn det, men så ble det hengende. Vi er et nasjonalteater, og har hele tiden sagt at vi skal turnere mer enn før, også fordi vi ønsker å skape interesse for det nye huset. Men for at det ikke skal bli alt for kostbart, må vi gjøre det i samarbeid med Riksteatret som er rigget for dette, og ikke på egen kjøl, for det er ikke noe Nationaltheatret har et apparat for.

– Hvordan har dette året vært? Og var du i det hele tatt forberedt på dette da du søkte jobben?

– Det som er fint, er at man ikke er alene. Nationaltheatret har en meget dyktig administrasjon. Thomas Gunnerud er prosjektleder for rehabiliteringsprosessen. Men når det er sagt, så må jeg jo si at jeg ble overrasket da jeg oppdaget at bakken var så bratt. Og det tror jeg ville overraske de fleste som er opptatt av teater, eller kultur i det hele tatt.

(Publisert 29.09.2020)