Råskapens mageplask

“Jeg mener at hele universet er ren sinnssykdom!” utbryter Protokollføreren (Oddgeir Thune) fra scenen. Det har knapt

Bestialitetens historie

Etter Jens Bjørneboes roman Kruttårnet

Oversatt av Inger Johanne Sæterbakk

Regi og bearbeidelse: Ivica Buljan

Scenografi: Aleksandar Denic

Kostyme: Aan Savic Gecan

Kompnist: Mija Vrhovnic Smrekar

Lys: Marianne Thallaug Wedset

Dramaturg: Anders hasmo

Det N orske Teatret, Scene 2, 28. august 2020

gått en time siden jeg sjekket nyhetene sist, og der jeg sitter i setet foran Scene 2 på Det Norske Teatret, lurer på om jeg ikke langt på vei er enig. Trumps USA er iferd med å bli bananrepublikk, Lukasjenko arresterer og mishandler mennesker som motsetter seg den udemokratiske valgprosessen, i Bolsonaros Brasil forfølges og drepes miljøvernere, og på Filippinene har president Duterte nylig oppfordret politiet til å skyte og drepe mennesker som bryter korona- karantenereglene. Jeg kunne selvsagt bare fortsatt oppramsingen. Menneskehetens bestialitet synes allestedsnærværende for tiden, som om den har trengt seg opp fra historiens kumlokk og nå siger gjennom gatene våre som en usynlig, giftig røyk. Men. Så forlot den oss vel heller egentlig aldri.

Store forventninger

Jeg gleder meg ikke til forestillingen jeg straks skal se. Men jeg har store forventninger til den. Mitt aller første møte med Bjørneboes Bestialitetens historie røsket så hardt i et grublete tenårings-sinn at det kastet meg rett ut i en voldsom kjærlighetssorg over menneskets framferd i verden. Bjørneboe var sterkt influert av Brecht, og i begynnelsen av tyveårene ble også jeg dypt fascinert av denne dramatikeren. I motsetning til så mye av det postdramatiske teatret som dominerte da jeg var tenåring på begynnelsen av 2000-tallet, befattet Brecht seg med verden der ute. Den evinnelige pirkingen i middelklassens udefinerbare misnøye og relasjonsproblematikk, som man til stadighet kunne se på norske scener, viet ikke Bjørneboe et øyeblikks oppmerksomhet. For ham var det større ting på spill.

Handlingen i Kruttårnet, som er bok nummer to i Jens Bjørneboes trilogi og utgangspunktet i denne oppsetningen, kretser rundt den bisarre virksomheten ved galehuset La Poudriére, langt ute på den franske landsbygda. På dette sinnssykehuset møter vi blant annet sjefslegen doktor Léfevre (Geir Kvarme), assistentoverlegen al Assadun (Amell Basic), en grenseløs amerikansk general (Frode Winther), en nymfoman ambassadørfrue (Hilde Olausson), og bøddelen (også Winther), som gjennom en lang monolog skrifter på vegne av alle verdens bødler. Som bok er Bestialitetens historie en nihilistisk skildring av verdens råskap. Den er en opprørende kavalkade av brutale hendelser, men inneholder også absurd og grotesk humor og refleksjoner rundt kunst og filosofiske spørsmål. Fortellingen er skrevet i en form som består av en sammenfletting mellom flere sjangre, og har tre ulike fortellernivåer. Alt i alt er det mye ved bokens vinkling og komposisjon som tyder på en sterk innflytelse fra både Brecht og Foucault.

En ‘perfect match’

Til en oppsetning av Bestialitetens historie fremstår regissør Ivica Buljan, dramasjef ved nasjonalteateret i Zagreb, som den perfekte mann for jobben. Under forsnakken før premiéren snakker han engasjert og kunnskapsrikt om sin Bjørneboe-forståelse, om marxisme, om maleren Cézanne, forfatteren Houllebecq og tenkere som Thomas Mann og Foucault. I et intervju med Dagsavisen snakker han om Bernhard, Pasolini, Rimbaud og Genet. Hvilken kunnskap! Med sin mangeårige fascinasjon for Bjørneboe, inngående kjennskap til Brecht og en estetikk som ser ut til å passe materialet som hånd i hanske, er det vanskelig å forestille seg at dette kan bli annet enn bra. Dessuten har han lovet ‘a crazy performance with a lot of sex and violence’.

Scenografien består av et reisverk i tre og ulike henrettelsesinstrumenter er plassert rundt omkring på scenen. En elektrisk stol, en giljotin og en galge. På bakscenen skimter vi det som mest av alt ligner en dekonstruert skuespillergarderobe, med ulike kostymer og parykker til bruk i forestillingen. Scenegulvet er dekket med høy. På høyre side står en cola-automat, og på et tidspunkt i forestillingen ramler det ned et reklamebanner for brusen med påskriften Can’t beat the real thing, en annen gang ser vi et backdrop med påskriften Let’s go to Church, or the Church will get you. Her er det flust av referanser til det kapitalistiske USA, til det ville vesten - med sin kolonihistorie, sine korstog, sine kriger og og sin heksebrenning.

Det er det skranglete punkbandet Waffel SS, bestående av skuespillerne selv, som sparker forestillingen i gang. Tekstene, som visstnok skal være av skrevet av både Flaubert og Houellebecq, forsvinner imidlertid i dårlig lyd. Dette skaper et utydelig anslag, og denne utydeligheten og mangelen på fokus skal bli et gjennomgående trekk ved forestillingen.

Et titteskap inn til Brechts teaterverden

Spillet er stort sett monologisk og frontalt, og aktørene beveger seg hovedsakelig som isolerte øyer på scenen, kun episodevis avbrutt av ulike former for samhandling - som kortere scener med episodisk dialog, svette slåsskamper eller stønnende, vulgære sexscener. Både handlingen og tekstene kommenteres underveis, og det er hele tiden flere ting som foregår samtidig. Dette er helt i Brechts ånd. Faktisk følger forestillingen et påfallende tradisjonelt dramaturgisk formular, akkurat slik vi finner det i klassisk episk teater. Ifølge Det Norske Teatrets program og Buljans egne ord, er hans kunstneriske signatur en ‘performativ og kaotisk-ekspressiv estetikk’. Mens jeg kjenner meg igjen i det kaotiske, opplever jeg ikke uttrykket som ekspressivt nok.

I Buljans Bestialitetens historie får vi servert store mengder detaljert informasjon om grusomhetene som preger menneskehetens historie på en kald og klinisk måte - og ikke minst med dårlig diksjon. I dette universet er det ikke meningen at vi skal leve oss emosjonelt inn i personene eller handlingen. Selv skuespillerne demonstrerer en henslengt distanse til karakterene de gestalter. Men samtidig benyttes andre virkemidler med mål om å sjokkere og oppskake, som hengeløkker rundt halser, uskjønn nakenhet og vulgaritet. Det er slike grep som ofte vekker offentlighetens interesse for Ivica Buljans produksjoner. Likevel, med sine sterke røtter i seksti- og syttitallets østeuropeiske teatertradisjon får dette formatet utfordringer i en visuell tidsalder hvor de fleste har sett det meste før. Originalt ble episk dramaturgi utviklet for å tvinge publikum til å reflektere samfunnskritisk rundt det som ble formidlet. Dette kan selvsagt også fungere i dag, noe som skjer til stadighet. Både den episke formen og det post-episke teatret i tradisjonen etter Brecht har vært, og er, sterkt fremtredende i europeisk scenekunst, ikke minst i Skandinavia, Tyskland og Nederland. Utfordringen her er at Buljan etablerer en publikumskontrakt hvor han bevisst påtar seg rollen som eksperimentell provokatør, samtidig som han benytter seg av virkemidler som framstår slappe, daterte og uengasjerende - og på ingen måte sjokkerende. Ironisk nok er det nettopp Bøddelen (Frode Winther) sitt nedstrippede vitnesbyrd som blir forestillingens sterkeste øyeblikk.

Tar kraften ut av Bjørneboe

Bestialitetens historie er et omfattende tema som Bjørneboe arbeidet med i nærmere et kvart århundre. I år er det hundre år siden han ble født, og vi er omgitt av politiske og økologiske realiteter som gjør hans trilogi om menneskehetens råskap mer aktuell enn noen gang. Med nok kraft kunne denne forestillingen produsert en konfrontasjon så rå og grotesk at den kunne ha skaket oss til å ta stilling. Men alle de distanserende og ufokuserte grepene i denne forestillingen skaper en verfremdung-effekt i forhold til selve tematikken. Og i en verden hvor nummenhet kanskje er blitt en av våre største politiske utfordringer, mener jeg dette ikke var riktig vei å gå. Det er mulig at det ikke er vårt engasjement regissøren ønsker seg. Resultatet ble i alle tilfelle mitt nærmest likegyldige skuldertrekk til både handlingene på scenen og til tekstens skildringer av menneskehetens grusomste forbrytelser. I dette prosjektet hadde regissøren all mulighet til å speile det knyttneveslaget Bjørneboes Kruttårnet representerer. Kreftene både på skuespiller- og dramaturgsida var på plass. Men i stedet ble det mest kaving, stønning, surr og rør. (Publisert 01.09.2020).