Velmenende, manusfestede samtaler

Ivana Müllers forestilling Hors-Champ er svært interaktiv. Dette kommuniseres tydelig på Black Box sine nettsider, slik at de som kommer skal være innforståtte med premisset. Forestillingen består av ti manusfestede samtaler der publikum

Hors-Champ

Konsept: Ivana Müller.

Tekster: Ivana Müller. I samarbeid med Julien Lacroix, Anne Lenglet

Produksjon: I’M COMPANY (François Maurisse, Gerco de Vroeg)

Norsk oversettelse: Rune Salomonsen

Black Box teater, 5. september 2020

selv er utøvere. De foregår i telt, erstattet med korona-vennlig himmelseng-oppsett, «oppslått» utover Store scene på Black Box teater for anledningen. To verter fra teateret tar oss i mot og informerer om at vi skal finne en partner, helst en vi ikke kjenner og gjerne ulike partnere for hver av samtalene. I teltene ligger to manus med replikker og instruksjoner, til henholdsvis en A- og en B- person. Vi kan bruke så lang tid vi vil. Jeg er her for å skrive om forestillingen, likevel får jeg en følelse av å være en nyttig idiot for nyliberalismen. Jeg tenker at det er noe grunnleggende feil i det å betale for en kunstopplevelse når jeg må gjøre alt arbeidet selv. Publikums rolle er totalt omgjort til deltager, noe som betyr at uten vår utøvelse finnes ikke forestillingen. Jeg forsøker å tviholde på at jeg ikke er på jobb for Müllers amatørteaterkompani og fokuserer på det jeg opplever.

Høytlesningsmaraton

I den første samtalen jeg deltar i, med tittelen «hviskende samtale om overlevelsens natur», blir jeg overraskende fort sliten av å lese høyt fra en tekst jeg ikke kjenner til fra før, særlig når instruksjonen er å hviske. Hviske-stemmen min overdøves av samtalen fra naboteltet, så jeg skifter etter hvert til snakke-stemme. Jeg merker at partneren min ser på meg mens hun leser replikkene sine. Manuset er på minst ti sider og jeg har nok med å følge med på teksten. Motstanden jeg hadde før forestillingen begynte er erstattet med stress og følelsen av å være i et maraton for høytlesningskyndige. Jeg får en instruksjon om å lete opp en video på telefonen min som vi skal se sammen, traileren til dokumentaren Grizzly Man (2005) av Werner Herzog. Mens jeg fikler med telefonen spør partneren min om jeg har sett filmen. Jeg leter etter B- replikken min helt til jeg skjønner at hun har gått utenom manuset. Jeg svarer til slutt et mekanisk «ja», som om det sto i manus likevel og jeg blir flau og tenker at jeg må skjerpe meg og slappe mer av.

Natur og kultur og sånn

I de påfølgende fire samtalene jeg deltar i, «smittende samtale», «samtale i påvirket tilstand», «samtale i emning» og «samtale mellom det hjemlige og det eksotiske» leser jeg med mer flyt, får blikkontakt med partneren min, og humrer av den tørr-vittige, joviale pappa-humoren i manusene. Replikkutvekslingen er forholdsvis rask, med unntak av lengre partier der den ene skal forklare noe for den andre, for eksempel hvordan språkbruk smitter, hvordan permakulturelt hagearbeid fungerer, hvordan identitet er konstruert og hvordan mennesker opplever det nye eller fremmede som eksotisk. Jeg antar at de som møter opp på en interaktiv forestilling ved et eksperimentelt teater som Black Box er godt kjent med disse temaene. Måten de skrives på, som en lettbeint introduksjon til komplekse samtidige spørsmål, ville passet bedre til en mer mangfoldig målgruppe enn de som sluker Morgenbladet ned på høykant sammen med frokosten hver fredag. Følelsen av å «namesdroppe» store, samfunnsaktuelle temaer uten tid til å reflektere over dem, minner meg om å ha en sjekkliste med ting man snakker om for å lette egen samvittighet, være innafor eller virke smart, uten å være i stand til å ta grep og jobbe for å skape endringen man ønsker seg.

Müllers koreografiske valg

Det jeg lurer mest på i møte med denne forestillingen er Müllers valg av manusfestede samtaler. For hvem synes egentlig det er interessant å høytlese en akkurat passe alvorlig/passe ufarlig dialog heller enn å ha en faktisk samtale? Konseptet minner meg mer om norsktimer på ungdomsskolen enn en scenekunstforestilling for voksne. I følge intervjuet med henne på Black Box sine nettsider har hun benyttet seg av dette grepet i flere verk. Müller nevner også at hun i akkurat dette verket er interessert i et samarbeid med publikum. Men hvordan kan hun hevde at hun samarbeider med publikum når ingen fra det kunstneriske teamet er tilstede? Hors-Champ er ment å reflektere over forholdet mellom intimitet og det åpne rom, mellom det private og det offentlige. For meg bidro manuset mer til å dekke over intimiteten i situasjonen og slik stå i veien for et faktisk møte. Uten verken profesjonelle utøvere eller koreografer tilstede ble manuset den eneste autoriteten i rommet, noe som gjorde det desto mer rigid/autoritært. Forestillingen er dessuten en del av Beyond the Human, en rekke verk og samtaler som utforsker forholdet mellom menneskelige og umenneskelige livsformer, økologi og bærekraft. For meg ble det å stor avstand mellom temaene Müller tok opp i manusene og situasjonen hun fasiliterte at opplevelsen etterlot meg lite annet enn tom, sliten og oppgitt. (Publisert 16.09.2020)