Venter ikke på Godot

De sitter der i hver sin odde stol og ser ut til å være uinteressert i verden. De åtte skuespillerne i Macrofobia – frykten for

Macrofobia – frykten for lang ventetid

Av Ilene Sørbøe og ensemblet

Regi: Ilene Sørbøe

Med: Helle Haugen, Kari-Ann Grønsund, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah, Emilie Mordal, Petter Vermeli, Mari Dahl Sæther, Johannes Joner.

Regiassistent: Tarjei Sandvik Moe

Musikalsk ansvarlig: Peder Varkøy

Lys: Rolf Christian Egseth/Even Evensen

Lyd: Bjørn Ottar Undset

Oslo Nye, Centralteatret, 25.09.2020

lang ventetid virker ganske apatiske idet jernteppet heves på Oslo nye teater. Det sortmalte scenerommet er nakent og uten dekor. Lyset er fortsatt på i salen, og der sitter ensemblet urørlige i sine ukledelige kjeledresser og ser ut i luften med tomme blikk.

Et kort øyeblikk smelter ensemblet og publikum sammen. Vi blir like raskt en gjeng som vi blir en motsetning. Vi kjenner oss igjen i de tomme blikkene vi er vant til å utvikle etter flere timers TV-titting. Men hvem vil vel identifisere seg med slike zombier? Så like fort legger vi merke til at ingen av karakterene drar frem en telefon fra lommen. Vi kan puste lettet ut. Identifikasjonen er over. De der oppe på scenen er ikke som oss: Det andre leddet i skuespillets tittel, «frykten for lang ventetid», har resultert i apati. Like fullt lurer frykten i bakhodet: Er det slik vi blir når vi ikke har noe å underholde oss med?

Forsiktig utprøving

Apatien varer ikke lenge. Til erstatning for en skjerm i lommen skyves en mikrofon opp gjennom gulvet. Den vekker raskt karakterenes interesse, og det tar ikke mange sekundene før første kvinne står ved mikrofonen og forsiktig messer fra diktsamlingen Alfabet av danske Inger Christensen. Slik fortsetter det, motet og dristigheten vokser, men tilbakeslagene kommer like sikkert. Innimellom trekker enkelte seg fullstendig tilbake og inn i seg selv. Det markerer de ved å legge et tørkle over ansiktet samtidig som de lener seg bakover i stolen.

De åtte skuespillerne i Macrofobia – frykten for lang ventetid fremstår som et kollektiv preget av samstemt lede og undertrykte følelser. Innimellom glimter det til, og det oppstår øyeblikk av gnistrende samspill og komiske opptrinn. Ingen nevnt og ingen glemt – her er det kollektivet og den samkjørte gruppefølelsen som står i sentrum.

Sampler tekst

Regissør Ilene Sørbøe har laget stykket sammen med ensemblet. Teksten består i all hovedsak av sitater fra ulike populærkulturelle fenomener, som den australske datingserien «Love on the spectrum» (tilgjengelig på Netflix), sangtekster av Simon & Garfunkel og barnerim av Thorbjørn Egner og Inger Hagerup. Men de har også inkludert utdrag fra mer «høykulturelle» fenomener, som nevnte Alfabet og et dikt av Rolf Jacobsen, som får æren av å avslutte stykket.

Sørbøe er kjent som teateranmelder i Morgenbladet og Norsk Shakespeare-tidsskrift. Hun har vært ansatt som dramaturg og regissør ved Oslo Nye Teater i et drøyt års tid. Tidligere i år fikk hun gode kritikker for Oslo Nyes radioteaterproduksjon Til ettertiden (sammen hver for seg). I august i fjor inntok hun Centralteatrets vakre skuespillerfoaje der hun satte opp en lavbudsjettproduksjon av Heiner Müllers Kvartett. Han har tjent som inspirasjon også for Macrofobia – frykten for lang ventetid, som er Sørbøes versjon av hans skoledannende «sampling»-teknikk. Han anså andres tekster som råmateriale, og brukte klassiske tekster fra Aischylos til Shakespeare i sine egne adapsjoner. Den samme teknikken har Sørbøe brukt i Macrofobia – frykten for lang ventetid.

Skyt pianisten

Da applausen hadde lagt seg og publikum forlot salen, var jeg usikker på hvor bra jeg egentlig syntes dette var. Jeg hadde humret litt underveis, og jeg hadde ledd med karakterene da de gjentok en gladkristen sang for n’te gang. Desperasjonen lyste fra ansiktene deres, og de falske og skjærende tonene kom stadig tettere. De synger «For jeg har kastet alle sorgene bakom min rygg /Og jeg ser dem ikke mer /Nei jeg ser dem ikke mer /Jeg er så lykkelig /Jeg er så lykkelig /Mandag tirsdag onsdag torsdag fredag lørdag søndag /Jeg er så lykkelig /Jeg er så lykkelig /Hele uka lang» om og om igjen. Jeg ble fristet til å stemme i for å hjelpe dem å få en slutt på pianistens tyrannisering av deltagerne. Absurditeten blir så overtydelig at det blir morsomt.

Men latteren blir sittende fast i halsen. Gjentagelsene blir ubehagelige, og det blir tydelig at menneskene på scenen ikke styrer sitt eget liv. Den niende aktøren, musiker Peder Varkøy, viser seg å ta rollen som diktator. Fra sin tilbaketrukne posisjon på scenen styrer han repetisjonene av den tåpelige barnesangen. Han lar ikke skuespillerne slappe av. De spinkle tonene fra el-pianoet pisker dem videre i en fremføring ingen av figurene har noen entusiasme for. Når roen endelig senker seg, lyder en dyster røst fra scenens tak. Et utdrag fra Rolf Jacobsens «Til jorden» setter tonen for en sterk påminning om hvor lett det er å glemme at det snart er for sent. At miljøet på kloden lider, at menneskene lider, og at vi for lengst har trått over alle grenser. Teksten er viktig i sammenhengen, men den kunne godt vært fremført med større konsentrasjon.

Ubehaget i kulturen

Macrofobia – frykten for lang ventetid fremstår som en sjarmerende bagatell som tar pulsen på tiden. Ekkoet av Samuel Becketts klassikere Mens vi venter på Godot (1952), Sluttspill» (1957) og Glade dagar (1961) (hvis norske fremføringshistorie har en sentral plass i Becketts resepsjonshistorie gjennom samarbeidet mellom oversetter og regissør Bjørn Endreson og skuespillerne Bjarne Andersen og Tom Tellefsen på Det Norske Teatret) er høyst tilstedeværende. Men Ilene Sørbøe velger å angripe meningsløsheten med et samtidsorientert perspektiv: Skjermtittingens kontinuerlige stimulering av likegyldighet ligger under som en subtil og tyst understrøm gjennom hele stykket.

Oppsetningen har ikke kreditert en scenograf, men regissøren utnytter scenens innebygde scenografi gjennom å bruke sceneheisen som et dramaturgisk virkemiddel. Lampene som henger fra snoreloftet, bidrar til opplevelsen av at aktørene befinner seg i en interneringsleir. Regissøren har også sørget for litt farger, i tillegg til det som er på stolene: De ukledelige kjeledressene har hver sin fargenyanse innenfor skalaen fra grått via beige og gråblått til grågrønt. Slik tilfører hun en flik av personlighet i alt det konforme. Men det er en individualitet som er uønsket i dette stykkets univers.

Jo lenger jeg tenker på det, dess tydeligere fremstår Macrofobia som en dystopi. Ilene Sørbøe anvender seg av så subtile virkemidler at publikum blir lullet inn i en grå sky av underholdende elementer. Men til slutt blir vi sittende og se oss selv i speilet: Er det slik vi ønsker å ha det? Hvorfor er vi ikke i stand til å ta de grepene som trengs for å redde klimaet? Lar vi oss manipulere av krefter som ikke vil oss vel? Når slike tanker dukker opp er det ikke det minste rart at ensemblet avslutter forestillingen med ett eneste stort, kollektivt skrik inspirert av Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter. Det lyder slik: «Ååååååå åååå /åååå åååå /åååååå ååååå /ååååå ååååååååå!» (Publisert 26.09.2020)