Bare Solaris

I denne sci-fi-thrilleren lander psykologen Kris Kelvin på romstasjonen som går i bane rundt en fremmed planet, med

Solaris

Av Stanislaw Lem

Regissør: Peer Perez Øian

Komponist: Sjur Miljeteig

Scenograf: Dagny Drage Kleiva

Lysdesigner: Kyrre Heldal Karlsen

Solaris-ekspert: Julia Wiedlocha

Dramaturg: Anders Hasmo

Med: Ane Dahl Torp, Gard Skagestad, Joachim Rafaelsen, Ellen Birgitte Winther, Trond Høvik, Ellinor Victoria Selmer Bertoluci, Savannah Marie Schei

Det Norske Teatret, Scene 2, 9. oktober 2020

oppdrag om å avslutte forskningsinteressene der. Den øverstkommanderende Kelvin møtes av en besetning med stadig dårligere mental helse. Planeten Solaris er et selvstendig tenkende vesen, som kommuniserer med mannskapet ved hjelp av hildringsbilder og hallusinasjoner basert på deres egne minner. Disse minnene manifesterer seg som ekskjærester og andre overbevisende traumer.

Fra filmgropen

Forestillingen baserer seg på romanen til Stanislaw Lem, som fikk kultstatus i hendene på Andrej Tarkovskij i filmversjonen med samme navn. Tarkovskij kan kalles Øst-Europas svar på Stanley Kubrick. Mange vil nok være uenige i denne sammenligningen, men med tanke på hva de utrettet for sci-fi-sjangeren, finnes en slående likhet. Med 2001: A Space Odyssey fra 1968 og Solaris i 1972, var Kubrick og Tarkovskij den første bølgen som løftet science fiction opp som en bred og klassisk filmsjanger, og ut av b-filmgropen som den hadde ligget i tidligere (og skulle havne i noen tiår senere), sammen med bodyhorror, softcore exploitation og, tro det eller ei, hardpornografien. Det klarte de ved hjelp av episk historiefortelling og klassisistiske lydlandskap.

Det er derfor etter både USA og Sovjetunionen, at Peer Perez Øian & co skal gjøre et månehopp. Kanskje et lite steg for Øian, men for de som henger seg opp i kultklassikeren, er det et stort steg fra film til teater. Og Det Norske Teatret lover mye.

Hollywood-skalaen

Apropos «å henge seg opp», så åpner forestillingen med Ane Dahl Torp, som Kelvin, svevende ned fra taket i en smell-glinsende romdrakt, ikke langt unna den stofflige kvaliteten og høye produksjonsverdien vi finner hos Barbarella, den omdiskuterte italienske erotikaen Jane Fonda spilte i 1968. På den andre siden skriver sekvensen seg inn i et mer seriøst assosiasjonslandskap som peker mot NASAs måneraptuser fra samme periode, ved hjelp av Houston-calling-anlegg og en voldsom ambient. Solaris går en lang vei i å skape atmosfære og spektakulære sekvenser, av typen Also sprach Zarathustra av Richard Strauss. Introduksjonen legger seg på en Hollywood-skala, hvor komponist Sjur Miljeteig kort vinker til filmoriginalen, før han trekker seg tilbake gjennom å bruke underliggende stemningsmusikk og lydbroer.

Beach Bum

Det kunstneriske teamet er gjennomgående dratt mellom to medier. Filmeffekter og teatereffekter ser ut til å gå hånd i hånd. Scenograf og kostymedesigner Dagny Drage Kleiva ser bakover i TV-kostymehistorien. Med en glorete palett og matte fargekodekser, er kostymene som plukket ut av Star Trek-serien. Den keramiske scenografien i dunkel belysning, spredt utover scenerommet og klistret opp langs veggene, står som en motpol nærmere den dystopiske grotte-greia som Ridley Scott kjørte på med i Alien-trilogien tidlig på 80-tallet. Lyddesigner Kyrre Heidal Karlsen smelter bildet sammen ved hjelp av et lite flatterende flomlys, som hadde tatt seg ut gjennom kameraet, men avslører for mye i salen. I det jeg tolker som et universelt rom for både romstasjonen, planeten Solaris og et metafysisk drømmelimbo, vokser svamp-konstellasjoner som levende stein. De fungerer også som sittegrupper og lave podium. De forskjellige bruksområdene og tosidigheten er et smart content-trekk, ettersom rommet kan leses både oppover (som et astralt månelandskap) og nedover (som et undersjøisk korallrev). Det passer godt ettersom oseanografen Ray, den menneskelige manifestasjonen av den avdøde elskeren til kosmonaut Kris Kelvin, slik han blir spilt av Gard Skagestad, er en opplagt Beach Bum som nesten ikke snakker om annet enn bading, sol og strand.

Psykologien som premiss

Science fiction spiller som oftest på frykten for det ukjente. I tillegg er usikkerheten i møte med fremmed intelligens og troe kopier (eller det nærliggende doppelgänger-komplekset) helt klare angst-aspekter som sjangeren lener seg mot. Et eksempel på uvitenhet som skapes om til frykt, finner vi i Denis Villeneuves Arrival fra 2016, der lingvisten Louise Banks må bruke sin språkkunnskap for å kommunisere med de utenomjordiske, og språkets begrensninger blir handlingens bærebjelke, altså selve psykologien, i filmen. I Solaris på Det Norske Teatret anvender Øian psykologien som språk, Det er et vanskelig premiss, fordi det uten mye nok forståelse for det sosiale forskningsfeltet blir et billig språk til å drive historien, og ikke en gjennomgående tematikk.

Hver gang vi er på vei mot kjernen av fortellingen, tar enten mer dialog eller andre effekter over. Jeg frykter at dette skyldes et ønske om å fortelle alle detaljer i en allerede fortalt historie. Da vi blir forklart alt er det heller ingenting igjen å frykte. Jeg opplever teaterversjonen mer som et off-beat salongbord-drama enn et slow-burn exploration-epos. Stillhet og suspens er nemlig essensielt i originalen til Tarkovskij. I teateroppsetningen er det rett og slett for mye prating. Den spoler seg gjennom handlingen på en fast-forward-frekvens, samtidig som skuespillerne sitter mye stille. Flink pike-Øian har en sjekkliste og teamet bak Solaris later til å ha satt sin lit til gjenkjennelsesverdien, snarere enn virkelig å gå i dybden av det menneskelige og skremmende.

Rundt og rundt som et urverk

Alt i alt er det flere kokker om å fortelle historien enn nødvendig. Med andre ord blir det en del søl. Et eksempel er copy-paste-maleriet «Jegere i snøen» av Pieter Bruegel som heises opp under taket i en av de lengre dialogene. Dette er et klart stikk til bruken av figurative kunstmalerier fra filmen, men grepet blir litt pastisj. Om det hadde hengt for seg selv hadde det muligens fått en større betydning, ved at publikum hadde fått tid på seg til å lese av maleriet som noe mer enn et pent bakteppe. Da hadde det kanskje vært tydeligere som metafor for den psykologiske tilstanden til karakterene, et virkemiddel som Alfred Hitchcock er kjent for, eller som et overblikksbilde over den større sammenhengen i historien. Istedenfor guider skuespillerne oss raskt og ofte multi-funksjonelt til neste post på programmet. Tablåer som har sterk poetisk verdi i seg selv, kollapser bak et mylder av skjermer, stemmer, folk og dyr.

Sublime barn i kulissene

De nydelige tablåene, som det er mange av i forestillingen, får langt ifra nok spillerom her. Det øyeblikket som fungerer aller best i Solaris, er når den lille, stumme jenta Lily, spilt av henholdsvis Ellinor Victoria Selmer Bertolucci og Savannah Marie Schei, blir introdusert som en av hallusinasjonene på stasjonen. Hun kommer ut, setter seg i scenografien, blir sittende stille i et bilde foreviget på netthinnen, som fra noe Peter Greenaway kunne laget, og løper av scenen igjen. Hvorfor? Fordi mer trengs ikke. Det er kanskje det beste jeg har sett på lenge. Stille, sublime barn i kulissene altså.

Det til tider slående rommet og forventningene vi har til dimensjonene er grep som burde holdt i seg selv. Som Gjertrud Jynge på baugen i Fosses Trilogien. Misforstå meg rett, det var mye snakking der óg, men det var iallfall et helt enkelt bilde, både i form og innhold.

Denne versjonen av Solaris krever mindre av deg enn filmen. Den har til gjengjeld en bredere folkelig appell, og en humoristisk vri på en til tider flau sjanger. Fortellingen får med seg alt hva originalen(e) har å by på, men den gir oss ikke tid til ettertanke. (Publisert 11.10.2020)