Den forunderlige reisen

Det er som å være i en spillverden hvor mye av forestillingens dramaturgi legger opp til publikums egen interaksjon med karakterene. Man blir nødt til å leke litt detektiv for å forstå handlingen(e). Forskjellige karakterer vinker meg inn for å slå av en prat, eller for å ta meg med til et annet rom. Grunnet smittevernhensyn og små rom var det kun et fåtall som fikk lov til å være med i ulike rom om gangen. Tidvis samlet alle publikummere seg i gangen der en scene utspilte seg. Mot slutten av forestillingen ble hele publikum ledet til en helt annen side av bygningen for å se en scene som avslørte hvem noen av karakterene egentlig var, i form av et tilbakeblikk. Selv om det var et godt forsøk på å skape en nifs, underlig verden, og det romlige og scenografiske var svært virkningsfullt, og skuespillerne dyktige i improvisatoriske og interaktive samtaler med publikum, savnet jeg en strammere dramaturgiramme.

Apokalypse og post-apokalypse

Inne i en tidligere fabrikk, eller kanskje lagerbygning, er jeg delaktig som CenterU-kunde. På veien dit er nabolaget omsluttet av en uhyggelig stemning. Det er noe sjelløst ved denne delen av Økern, og selv om de ulike byggeprosjektene jeg passerer skal gjøre det om til et livlig nabolag, virker det dødt nå.

Før CenterU skal utspille seg, kommer en ung jente på rulleskøyter inn og snakker om at hun liker å være alene. På kvelder der bygningen lager rare lyder i mørket er hun likevel glad vi har tatt turen hit, sier hun før hun ruller avsted. Jenta heter Ruby (spilt av Lilou de Wangen) og fungerer som en varsler om senterets – eller verdens – undergang. Som i religiøse tekster der en engel opptrer som budbringer. Det er noe som skal avdekkes, og i siste «akt» av CenterU, skjer det noe jeg ikke skal avsløre, i tilfelle du tar turen innom denne post-apokalyptiske verdenen. Det er en tvist i historien som man ikke bør vite om på forhånd.

Apokalypse betyr å avdekke noe, og i religiøs sammenheng handler det om verdens undergang. I litteratur, film, serier og dataspill er apokalypse og post-apokalypse derimot en undersjanger innenfor Fantasy og Science fiction. Grunnlaget for apokalypsen kan være klimaforandringer eller sivilisasjonssammenbrudd. Eller en pandemi.

Da jeg gikk rundt på CenterU fikk jeg en følelse av at dette senteret tviholdt på sin storhetstid, til tross for at sivilisasjonen slik den en gang var, var forbi. Tiden hadde stått stille siden 1950- eller 60-tallet, etter kostymene og senterets estetikk å dømme. Matbutikken og andre butikker har begynt å gå tomme for varer.

I mørkeromsbelysning

En kvinne kommer inn med et brev som hun kaster. Hun (Helene Skogland) er kledd på en måte som minner om Sherlock Holmes, minus kåpen, hatten og pipen. En annen skuespiller peker på meg og én publikummer til, og vi følger etter en ny karakter, Aina Wiers (spilt av Madeleine Fredstad Røseth) til hennes fotobutikk. Bakrommet er omgjort til mørkerom. Hun spør om det er greit at hun senker den mørkerøde belysningen ytterligere. Deretter fremkaller hun et fotografi, som er noe jeg aldri har sett før. Det føles som magi, og det bør oppleves! Idet bildet blir fremkalt, ser jeg at det fremstiller den samme jenta som gikk på rulleskøyter – Ruby. På veggen henger det flere bilder av henne.

Litt overraskende spør Aina meg: «Har du et bilde av deg selv der du ser ekte ut?». «Et bilde fra da jeg var åtte år», svarer jeg. Hun spør meg hvorfor jeg tenkte på det bildet. «Fordi jeg ikke smiler på det». «Ikke sant. Det er i de bildene man ikke smiler at man fanger seg selv», sier Aina. Hun viser oss et bilde av en mann, kjæresten hennes Eddie. Plutselig hører vi krangling ute på gangen. En annen aktør kommer inn og tar oss ut av mørkerommet. Taklyset på senteret er slått av, og spillet i gangen lyssettes bare av skuespillernes lommelykter. Senere lyssettes det med svakt lys fra senteret. Hva det er som foregår er uklart, men om man tror at man skal bli geleidet rundt hele tiden, er det feil. Mye av utforskingen skjer på eget ansvar, og man får bedre innsikt i forskjellige narrativ om de ulike karakterene i løpet av kvelden, i ulike rom.

Er man kjent med spillverdenen, vet man at man må oppsøke narrativet for å få mest mulig ut av spillet. Det vil si å gå rundt og lete etter spor som kan gi bedre innsikt i hvilke historier som skjuler seg i en verden. Man samler også verktøy, våpen og annet som man kan få bruk for ved en senere anledning. Det er ofte mye dødtid i spill som har inkorporert kinematiske øyeblikk. Det var også mye dødtid i denne stedsspesifikke og omsluttende teateropplevelsen. Etterhvert forstod jeg at jeg måtte være litt mer modig selv, og gå inn i ulike rom for å få med meg ulike scener. Men noen ganger hendte det at rommene var tomme for handlinger.

Oxanas Taj Mahal

I enden av gangen, foran en stor fontene, er det en tiki-bar. Bak bardisken står forskjellige karakterer til forskjellige tider. På et tidspunkt står Oxana Ivanovna Poletova (spilt av Marianne Jonger) der og lager en rett av hodekål. Oxana eier kjøpesenteret og kaller det for sitt hjerte. «Hvordan føles det å gå inn i mitt hjerte?», spør hun en publikummer. Hun forteller at mannen hennes kjøpte stedet – palasset, som hun kaller det – til henne. «Taj Mahal, har du hørt om det?» Hun snakker med russisk aksent, og representerer en kald og stereotyp russisk sjefstype. Mot slutten får vi riktignok se henne fra en mer omsorgsfull side.

Mario Dale (spilt av Gaute Askild Næsheim) driver et reisebyrå som har slagordet «Den forunderlige reisen. Bli med hvis du tør». Oxana er Marios sjef, og kommer inn på reisebyråets kontor kort tid etter at jeg går inn og setter meg. Akkurat i det Mario forteller om hva slags konsept reisebyrået hans tilbyr, blir han avbrutt av Oxana. Hun forteller ham at hun «tenker koffert». Den alvorlige og tørre minen hennes skaper komikk i møtet med Mario. Dette er noe de spinner videre på før de kommer til poenget. Oxana ber Mario rydde bort kofferter som hoper seg opp bak veggen og peker på det store skapet til venstre i rommet. Etter at Mario har lovet å levere koffertene tilbake til deres rettmessige eiere, går Oxana ut av rommet. Inn kommer en mann kledd i en mafialignende hvit dress med sorte striper.

Mannen, Kiefer Blix (Espen Sigurdsen) agerer på en måte som får ham til å fremstå som farlig og truende. I hånden har han et glass whisky. Vi er bare tre publikummere igjen, da det fremgår at Mario har lånt penger av Kiefer, og befinner seg i skvis mellom ham og Oxana. Når Mario tar opp problemet med koffertene på lagerrommet, får han til svar at eierne av koffertene aldri vil komme tilbake. Mario innser at han selger turister enveisreiser til graven. Kiefer stormer ut, og Mario etter.

Når jeg går ut av Marios kontor, legger jeg merke til skiltet «reisebyrå» som henger på veggen. På gulvet ligger det et par andre skilt oppå hverandre. På ett av dem står det «rådgivning». Det er tydelig at Mario skifter yrke like fort som vinden snur. Kanskje fordi han er lett å manipulere?

Dødtiden

Det tar tid før jeg skjønner at publikumskontrakten i denne mystiske thrilleren av en immersive teaterforestilling er å gå rundt og aktivt oppsøke rom. Jeg blir lenge gående frem og tilbake i gangen. Hvem eller hva forestillingen handlet om fikk jeg ikke helt tak i, da jeg bare opplevde bruddstykker av spill her og der. Dreide det seg om å benytte spill-sjangeren i teateret? Det var assosiasjonen jeg fikk. Å observere vekter-karakteren som var opptatt av å spise nudler, og Ruby som plutselig gikk bort til dyrebutikken for å mate slangene, til vekterens skrekk og gru, var underholdende nok – men andre ganger ga ikke de fremmedgjorte scenene mening.

En krangel leder til at karakteren Aina ønsker å bryte med senterets repetitive hverdagsrytme, og hun får Eddie med på å rane postkontoret og butikkene. Under denne scenen brukes det stemningsfull musikk til et pantomimisk slow motion-spill. Vekteren Tormod (spilt av Mathias Augestad Ambjør) tilkaller politiet, og Aina skyter Eddie (spilt av Espen Løvås) ved et uhell når hun innser at de er bustet. Men Eddie våkner og reiser seg som om ingenting har hendt, og scenen får ingen konsekvenser for den videre handlingen.

Hva Oxana, Aina og Ruby har med hverandre å gjøre avdekkes mot slutten, og da forstår jeg at kranglene var tilbakeblikk. Dette er noe som innenfor spillets verden kan oppfattes tydeligere enn det gjør her. Ettersom dramaturgien under CenterU ikke er lineær og finner sted i ulike rom, er man avhengig av å lappe sammen mest mulig info for å forstå sammenhengene. Det oppleves til tider uoversiktlig, og man risikerer å glipp av hva CenterU egentlig handler om – om det i det hele tatt egentlig skal handle om noe. Regissør Claire de Wangen innfrir ikke helt forventningene. Karakterene fremstår flate og stereotypiske, og enkelte av dem forblir anonyme, slik som et par av ekspeditørene og vekteren.

Treffer visuelt

Derimot treffer de Wangen og scenograf Morten Bendiksen med de visuelle elementene. Inne i bygningen på Ulvenveien er det bygget butikker som viser til en fattigere verden, og som minner om kjøpesentre fra en svunnen tid. Enkelte butikker går det bra med, og disse er utstyrt med et spennende og innbydende møblement. Dyrebutikken er nedslitt og har få fisker til salgs. Postkontoret er i fullt kaos, med brev og pakker strødd utover gulvet. Men jeg lurer fortsatt på hva som skjedde videre med enkelte av karakterene. Om ikke annet var det et godt forsøk på å spille ut bruddstykker av en fortid, der karakterene kanskje var spøkelser som gjenopplevde enkeltepisoder fra sine siste dager.