En klem med friksjoner

Den norske koreografen Julie Rasmussen er utdannet ved Den Danske Scenekunstskolen og basert i København, men jobber både i Norge og Danmark. Hun har tidligere jobbet med blant annet Fieldwork, Ingvild Isaksen og Stian Danielsen. Hun er i Norge kanskje mest kjent som en av opphavskvinnene bak festivalen Ravnedans i Kristiansand, og hun inngår i tillegg i kollektivet bak festivalen Nordlys i København.

For å ha sagt det først som sist: Det er ingenting i veien med å endre tittel på en forestilling. Det er helt vanlig at både forestillinger og tekster har

arbeidstitler som endrer seg underveis, ettersom man får mer tid til å finne noe som passer – eller rett og slett finner ut av hva man egentlig er interessert i. Når det gjelder Umwelt sine mange (offentlige) tittelendringer så sier de meg at koreograf Julie Rasmussen er opptatt av å ha et navn som passer til verket hun har laget; at det skal kommunisere det hun ønsker. Titlene har endret seg fra There’s a moose growing out of my back via Gro min hud! til altså Umwelt, som i programmet beskrives som «et ord for den verden våres sanser gir oss adgang til». Men det er nettopp her i kommunikasjonen at det stopper opp for meg, og jeg bruker over halve forestillingen på å finne en vei inn i materialet for å kunne utforske dette sammen med henne og de medskapende kunstnerne av Umwelt.

UMWELT

Koreografi: Julie Rasmussen

Medskapende dansere: Maren Fidje Bjørneseth, Rickard Fredborg og Julie Rasmussen

Lyddesign: Ole Hagelia

Lysdesign: Markus Tarasenko Fadum

Scenografi: Ingvild Isaksen

Kostymedesign: Anja Marie Thorsen

Multichannel lydoppsett og ass scenograf: Fabrice Moinet

Produsent: Michelle Flagstad

Tekst, stemme, ytre øye: Dan Nicholson

Foto og film: Morten Arnfred

Dramaturg: André Eiermann

Rosegården teaterhus, Kristiansand, 26. september 2020

Vises også på Dramalogen Teater i Halmstad 9. - 10.oktober 2020 og i København oktober/november 2020.

Sanseapparatet

Jeg kommer innledningsvis inn i en black box, hvor publikum er plassert på to stolrekker på langsidene av scenegulvet. I den ene enden befinner det seg en lyd- og lystekniker. Langs gulvet er det strukket tynne strikker, tråder eller tau, som ser ut til å være knalloransje og som viser seg å være selvlysende. Fra taket henger det et gjennomhullet hvitt tekstil, som minner om sånt materiale som man legger under filleryer og tepper, for å hindre at man sklir når man går på dem. Stoffet er hengt opp med tråder, av samme type som ligger strukket rundt scenegulvet (og som slik rammer inn scenen), og dandert slik at det minner om små telt- eller baldakintak.

Forestillingen åpner og avslutter med black out – total mørkleggelse. Sittende i et omsluttende mørke hører manen mannsstemme over høyttaleranlegget, som ønsker oss velkommen og opplyser om at «we come in peace», før han ber oss om å slappe av, gi slipp på bekymringer, trekke pusten dypt og kjenne vekten av egen kropp. Det er typiske yoga-øvelser: Et innledende ritual før man som regel gjennomfører en mer eller mindre krevende koreografi. Her, i Umwelt, foregår resten av koreografien på gulvet foran oss, ordløs, og egen gjennomføring vil måtte skje kinestetisk. Det oppfordres til en sanselig opplevelse, og vi blir blant annet bedt om å forestille oss at vi kan puste gjennom øynene. Kanskje er øvelsen for kort, eller kanskje hadde forestillingen trengt en annen invitasjon inn. Uansett er resultatet det samme: Jeg trekker pusten dypt, synker ned i stolen, hvor jeg deretter blir sittende limt i over en halvtime før det faktisk skjer noe i min kropp.

Metallisk mose

Når det første omsluttende mørket letter, ligger de tre utøverne på gulvet. De er iført gensere eller skjorter og bukser, som delvis er dekket av et mer metallisk stoff. Som om det vokser metallisk mose, eller rav, på dem. De åler seg sakte over gulvet, vugger frem og tilbake. De nærmest virrer omkring før de beveger seg opp i stående stilling, som igjen går over i en bølge-aktig koreografi. Det er som om de omfavner tom luft.

Ansiktene har innovervendte uttrykk, med halvåpne øyne og munn. Jeg tenker at det er noe nesten pornografisk over dem, noe uanstendig på et vis jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Mens utøvernes bevegelsesmønster sakte endrer seg fra liggende til stående, fra bølgende til mer ekspressive og nesten spastiske bevegelser, endrer også lyd- og lysdesignet seg, nesten umerkelig. Fra varmt, rosa lys, til kaldere toner og etter hvert over til selvlysende neon. Lydbildet beveger seg mellom elektronika, monotone toner og lyd fra natur.

Jatakk, mer corny!

På et tidspunkt begynnerutøverne nærmest å marsjere på rekke og rad. «Walk like an Egyptian», synger det inni hodet mitt, som respons på den corny koreografien hvor de går med en hånd holdt opp foran seg, og den andre vendt oppover nedenfra, bak seg. De flytter hodene frem og tilbake, synkront. Det er overraskende morsomt, og et brudd med tidligere koreografi. Mer, har jeg lyst til å rope! Lyden av føtter som subber over et dansemattekledd gulv har en materialitet som klinger tørt i kroppen min. Og det er i denne pussige prosesjonen at det åpner seg en luke hvor jeg kan smette inn i Umwelt.

Etter hvert flater kroppene ut igjen på gulvet, og de filtrer seg inn i hverandre i klynger som ruller over gulvet, til hvert sitt hjørne hvor de vikler seg inn i de nå selvlysende trådene. Strobelys får bevegelsesmønsteret til å se fragmentert ut, og lydbildet har en nærmest knitrende tekstur. Deretter finner utøverne sammen igjen. De klamrer seg til hverandre, ruller i mølje, mens lyden av det som minner meg om steiner som gnisser mot hverandre, høres i rommet. De vikler og ruller og klår på hverandre, mens lyset fades ut. Vi er igjen omsluttet av mørket, og forestillingen er over.

Synliggjort prosess

Det er ikke bare forestillingstittelen som har endret seg i prosessen, det er også mye som tyder på at det har vært flere visuelle og scenografiske løsninger som har endret seg underveis. Ettersom forestillingen vises på Rosegården Teater i Kristiansand, som ikke er et programmerende teater, er det ingen informasjon om forestillingen på teatrets nettsider. På Rasmussens egen nettside heter forestillingen fortsatt There’s a moose growing out of my back, mens den heter Gro min hud når man klikker seg videre inn på forestillingen. Forestillingsbildet på nettsiden er av Rasmussen, sittende og halvt liggende (litt som havfrue-statuen i København), iført et plagg med laaange bryst og omgitt av sekkelignende materialer i fersken-hvitfarger, i et rosa lys. Det er flere illustrasjonsbilder samme sted, med nærbilder av scenografi og kostymer, med de samme brystene, hengende ned til utøvernes knær, samt avstøpninger av kroppsdeler.

Forestillingsprogrammet som deles ut ved ankomst viser derimot det som ser ut til å være ryggen til en person, dekket av rynker – eller et kostyme laget i et lystoransj-rosa materiale som minner om rynker, og blondt hår, samlet i en knute. For én gangs skyld har det visuelle materialet som sirkulerer i forkant av forestillingen lite å gjøre med det vi faktisk får se på scenen.

Manglende broer

Ved å scrolle og klikke meg rundt på internett, finner jeg ut at forestillingen har blitt utviklet gjennom tre ulike residensopphold, i henholdsvis Kristiansand (Scenekunst Sør), Lesvos (K-Gold Temporary Gallery) og Bornholm (Birca). Den scenografien jeg først har sett på Rasmussens hjemmeside, disse lange brystene (som minner meg om dem kunstneren Mette Hellenes tegner i serien Kebbelife), stammer sannsynligvis fra et residensopphold i Kristiansand (Scenekunst Sør), hvor Rasmussen og de to andre utøverne jobbet med billedkunstner Erik Pirolt. En video fra residensen i Hellas har tittelen Du kan kommunisere med tunga– en mulig fjerde tittel på prosjektet?

Materialet jeg finner på internett er rikt, og det å få innsyn i denne prosessen gjør forestillingsopplevelsen rikere. Jeg skjønner mer av hva de har villet undersøke, hva de er interessert i, enn selve forestillingsmøtet ga meg. Både bildene og tekstene peker mot en utforsking av kroppens grenser, som både tangerer nyere teknologi og andre livsformer. Mens jeg scroller rundt i dette materialet forestiller jeg meg menneskekroppen som blant annet en amøbe, en pelikan og en melkemaskin. Jeg skulle bare ønske at mer av dette også var bygget inn i selve forestillingen. (Publisert 08.09.2020)