Folkefiendskapets rytmer
(Trondheim): I «Enemy of the People» blir folkefienden framstilt i lyder og lys. Som helten, som monsteret, som fienden av folket, som offerviljen, som ord og klanger og bilder. Teatersalen er et møte mellom det improviserte og det forberedte, og fylles av overtoner og undertekst.
Publisert
Sist oppdatert
Musikerne i Lemur og skuespilleren Kate Pendry tar oss inn i et rom av utstrakte fragmenter og oppbrutte tema. For en
Enemy of the people
Av Lemur og Kate Pendry
Skuespiller: Kate Pendry
Fløyte: Bjørnar Habbestad
Horn: Hild Sofie Tafjord
Bass: Michael Duch
Cello: Lene Grenager
Lyddesign: Thorolf Thuestad
Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud
Produsent: Camilla Svingen/Syv mil
Urpremiere på Rosendal teater, 29. oktober 2020. Spilles t.o. 1. november
fiende av folket er ikke en gitt størrelse, men perspektiver på handlinger, forholdet til et flertall, selvforståelse og vilje til utenforskap. Og en uvilje til å bry seg om konsekvensene. En folkefiende handler på vegne av et større gode, som gjerne ofrer seg selv for å redde de andre, flertallet, som enten ikke kan forstå eller vil forstå, som ikke evner å redde seg selv. Som Ibsens Tomas Stockmann eller Stephen Spielbergs politisjef Martin Brody i Haisommer. Folkefienden er en folkefrelser og en folkeforfører. De få mot overmakten. Som virkelighetens Jim Jones, forkynneren av en apostolisk sosialisme, som ville vekke folket og vise dem veien til lyset, men som i 1978 endte med en massakre og 918 døde.
He hates his country
En rund scene med publikum i halvsirkel utenfor. Et lite rundt hvitt teppe på gulvet. Langs ytterkanten av scenesirkelen stoler for aktørene. De kommer inn, fire musikere og en skuespiller – Lemur og Kate Pendry. Musikerne plasserer seg på sine plasser. Brått går lyset av. Kate Pendry midt på det hvite teppet. En lysstråle på henne. Og en strøm av ord. En monolog, brokker av dialoger, uten kontekst, kjente ord, ukjente ord, I am an enemy of the people, halve setninger og meninger. Og musikerne svarer henne, like intenst, like langtrukkent og avbrutt. Klanger og bilder legges lag på lag i scenerommet. Ordenes innhold brytes ned, musikkens samklang brytes opp, og sammen oppstår de i nye sammensetninger og meningsmuligheter.
Everybody out of the water
Kate Pendry er en engelskfødt skuespiller og dramatiker, som etter 25 år i Norge har satt sine spor i norsk teaterproduksjon, og mottatt både trusler og priser for sitt arbeid. Lemur er en gruppe musikere, komponistutøvere, som jobber med mange formater og konsepter, både improvisert og komponert, og har turnert verden rundt siden 2006. På scenen utgjør skuespiller Kate Pendry og musikerne Bjørnar Habbestad, Hild Sofie Tafjord, Michael Duch og Lene Grenager, et kollektiv i samspill.
Musikerne er skuespillere og skuespilleren er musiker. Alle er aktører, i dialog med hverandre og med temaet. Som når musikerne spiller i ulike tempo og Kate Pendry puster ut ord og pust, og legger seg i lydbildet som oppstår. Som når musikerne forlater instrumentene sine og forener seg med skuespillerens ord og bevegelser, og legger slik andre lag på scenebildet. Og alle beveger seg i de løpende scenebildene, i omslag og oppbrudd. Det hvite teppet blir bildelagt med et bål de samler seg rundt. Senere blir det sjøen som skjuler trusselen: Everybody out of the water.
I can’t figure out what’s going on here
I denne forestillingen er ikke mening redusert til ordenes semantiske innhold, men befinner seg like mye i den klangverden som ord og lyder virker i. Klang er det som skjer etter en lyd og mellom lyder, i forholdet mellom lyd og motlyd, rytme og motrytme. Instrumentene blir brukt med alle sine muligheter, fra det nesten uhørlige til støy, og overtonene oppstår mellom lydene. Stemmen blir brukt med alle sine muligheter, fra klar tale til musiske gjentakelser, og underteksten oppstår mellom ordene.
It was supposed to paradise, but it was here on earth
Forestillingen siterer gjentakende fra Ibsens En folkefiende. Dels i Kate Pendrys ord, men også på en liten skjerm i bakkant av scenen. Bruddstykker fra en indisk film av stykket, norske og engelske versjoner av gamle fjersynsteaterinnspillinger, og fra Spielbergs Haisommer. Disse bildene peker på den nødvendige og ensomme kampen for flertallets frelse. Og det som kunne vært en romantisk framstilling av enkeltmenneskets uegennyttige offer til alles beste, blir kraftig knust i Kate Pendrys stille og triste beretninger fra Jonestown, fra Jim Jones krav om kollektivt selvmord og drapene på dem som nektet. Det er mulig at den er sterkest som står alene og alltid har rett, men den er også svært selvopptatt: Lydighet til den som formulerer og tar eierskap til saken, blir viktigere enn saken.
Who wants the truth?
Kate Pendry og Lemur gjør en energisk og levende forestilling rundt et komplisert tema. Sceneaktørene fyller rommet med sitt samvirke – det er nettopp det intense samspillet mellom de fem som er forestillingens styrke. Musikken er ikke dekor til ordene, en symbolsk framstilling av det semantiske. I Enemy of the People er alle virkemidlene like nødvendige, og de fem på scenen er likeverdige aktører, og like verdige som de to teknikerne på lyd og lys: De sju medvirkende avsluttet sammen forestillingen med sang. (Publisert 31.10.2020)
