Franky Award til Tonya Pinkins

ørste gang jeg intervjuet skuespilleren og regissøren Tonya Pinkins, var da jeg traff henne i New York i slutten av januar 2016. Det var ett år før innsettel- sen av Donald Trump, og et halvt år før presidentvalget. Jeg laget den gangen en serie intervjuer med svarte dramatikere og skuespillere, på bakgrunn av at jeg opplevde teatret i New York som overraskende segregert. (Norsk Shakespearetidsskrift, 1/2016: New York City – delt by. Svart på Hvitt.)

Pinkins hadde nettopp trukket seg fra tittelrollen i Mor Courage og barna hennes på Clas- sic Stage Company, noen dager før premieren, noe som fikk stor oppmerksomhet. Hun forklarte sin sorti med at «my perspective as a Black woman was dismissed in favour of portraying the Black woman through the filter of the White gaze.»1 Det var hun ikke interessert i. Da vi møttes snakket vi om USAs rasistiske historie, hvor-

dan svarte mennesker betraktes sommindreverdt,menogsåom hvordan rasismen er blitt skjøvet under teppet. Man har latt som om den ikke eksisterer lenger, sa Pinkins, som dengang mente at rasismen var i ferd med å boble opp til overflaten igjen, og at Trump hadde «hektet seg på disse ten- densene.»

– I 2016 stemte nesten 63 millioner på Trump.

– 66 millioner stemte på Hillary. 108 millioner stemte ikke i det hele tatt. Den største delen av befolkningen som ikke stemmer i Amerika er den hvite middelklassen. 45 pst. av hvite kvinner med universitetsutdannelse stemte på Trump. Han vant med 63 millioner stemmer fordi det ble inngått et kompromiss med Sør-statene etter borgerkrigen da man forsøkte å etablere én nasjon. Hver enkelt stat har et visst antall senatorer og stemmer uavhengig av innbyggerantall. Derfor får ikke folkerike stater som California og New York nødvendigvis uttelling for stemmene sine. På den måten kunne Trump vinne selv om han fikk tre millioner færre stemmer enn motkandidaten.

– Hvordan har ting vært siden vi snakket sammen sist?

– Siden vi pratet sammen sist, har vi levd i et diktatur. De fleste i USA vil ikke innse det, men for å være helt ærlig, oppleves det som å bo i Tyskland i 1938. Jeg vil ikke engang ta hans navn i min munn, men han spiller etter Hit- lers noter. Han kan komme med de mest hatefulle og rasistiske ytringer, uten at noen reagerer. Alle bare fortsetter som om in- genting har skjedd. Vi vet at han har begått høyforræderi, at han visste at Russland betalte for at våre soldater ble drept, at han betalte ut penger til Ukraina, osv. Folk med makt vet nøyaktig hva som skjer, men gjør ikke noe med det, mens vi, folket, vet at vi overhodet ikke kan stole på myndighetene.

– Hva tenker du i dag om det du sa i vårt forrige intervju i 2016 om USAs rasistiske historie og hvordan den gikk under jorda for en periode, før den kom til overflaten igjen? Har dette endret seg de sis- te fire årene?

–Det som er bra nå, er at man for første gang siden 60-tallet faktisk begynner å trykke artikler og kronikker om USAs re- elle historie. Jeg er usikker på om den delen av befolkningen som virkelig trenger å lese om dette, gjør det. Det er heller ikke slik at denne delen av historien var ukjent, men det ble ikke skrevet om det, og man antok vel at det ikke fantes interesserte lesere. Nå dukker det opp tekster som krever økonomisk oppreisning for slavearbeid, det skrives om hvordan svarte betaler mer skatt enn hvite, hvordan vi har høyere boliglånsrenter, at politibetjenter er mer voldelige i våre nabolag, og om at «the Clintons» og Biden sto bak kriminalloven ** (signert i 1994) som har gjort USA til den nasjonen i verden som låser flest av sine innbyggere inne, og da hovedsakelig sine svarte innbyggere.

Dette er debatter som ikke fant sted før, men som man begynner å ha nå. Senest i dag, leste jeg at kun 60 pst. av USAs befolkning identifiserer seg som hvite. Det betyr at det er 40 pst. som ikke gjør det. Det kan gjøre en forskjell.

Strange Fruit

– Med Strange Fruit, som ble innspilt allerede i 1939, og A Change is Gonna Come, fra 1964, tematiserte musikere som Billie Holiday og Sam Cook volden mot svarte. Men da var det ingen som lyttet. Billie Holiday døde i fengsel og Sam Cook ble mest sannsynlig drept av politiet, selv om de påsto at det var en ulykke. Politi og myndigheter har også forsøkt å kriminalisere rap-grupper. Politikere snakket om rap som om det skulle være noe kriminelt. Det at dette adresseres og snakkes om på den måten det gjøres i dag, er noe nytt.

– Sist vi snakket nevnte du også at en viktig diskusjon var satt i gang med bl.a. Black Lives Matter (etablert i 2013 etter drapet på 17-år gamle Trayvon Martin og frifinnelsen av drapsmannen George Zimmerman). Er det slik at man fortsatt bare snakker, eller tror du at protestene faktisk vil endre noe?

–I 2016 begynte man å snakke om temaet. Men da 45 (Trump, journ. anm.) ble valgt, skiftet fokuset. I år har en rekke suksessive hendelser ledet til protestene – pandemien tvang folk til å bli værende hjemme, det ble tydelig hvilke enorme helseforskjeller det er mellom ulike grupper i samfunnet, og at svarte og brune mennesker er selve ryggraden i helsevesenet. De risikerer sine liv, men ser ikke noe til disse «koronapengene». Det er tre ganger så mange afro- amerikanere som hvite som dør av Covid-19. Dette har gitt oss et faktagrunnlag som tydeliggjør og bekrefter alle ulikhetene.

Deretter ble Ahmaud Arbery skutt ned og drept mens han var ute på sin daglige joggetur. Og så ringer Amy Cooper politiet og skriker at en afroamerikansk mann truer henne på livet i Central Park, mens han bare var interessert i å observere fugler. Plutselig hadde over 40 millioner sett dette klippet. Det eskalerte med George Floyd og kneet på nakken i 8 minutter og 46 sekunder. Bare den siste måneden har seks svarte menn blitt lynsjet. Lynsjing har vært en form for terror mot svarte, helt siden borgerkrigen, og nå sitter det en i Det hvite hus som snakker direkte til disse ekstre- me miljøene, som har ventet på Sørstatenes revansj. Det finnesde som tror at 45 kommer til å bli Amerikas siste president, og at vi står ovenfor den andre borgerkrigen, som vil være en rasekrig. Dylan Ruth, som drepte ni mennesker i en kirke i Sør-Carolina, argumenterte med at han deltok i en rasekrig. Jeg tror at de lynsjingene vi har sett den siste tiden, er uttrykk for at disse kreftene signaliserer til og kommuniserer med hverandre. Det blir stadig vanskeligere for dem å kommunisere på Reddit, Twitter og Facebook. Derfor signaliserer de med lynsjinger. Det har også vært «drive-by shoo- tings» der ukjente kommer inn i nabolag og bare skyter folk.

– Hva er de seks lynsjingene du nevnte? Jeg har faktisk ikke lest om dem noe sted.

– Seks svarte menn er blitt lynsjet den siste måneden. Én i Bronx i New York, én i New Jersey, to i California, én i Seattle, én i Houston – seks svarte menn er funnet hengt i trær i det offentlige rom. I samtlige tilfeller har politiet konkludert med at det var selvmord. En av dem hadde nettopp holdt en appell under en demonstrasjon. Noen dager senere hang han i et tre utenfor rådhuset i Palmdale, California.

– Har denne formen for ekstrem vold økt de siste årene?

– Det har pågått lynsjinger helt siden borgerkrigen. Det har aldri stoppet. Jeg tror det er registrert nærmere 4000 tilfeller av lynsjing. Husk at de ofte fant sted i sosiale sammenhenger. Det ble annonsert i avisen og folk kom med sine nistekurver, som til andre sosiale tilstelninger. Lynsjin- gene har aldri stoppet, men seks tilfeller i løpet av en måned, midt i alt det som skjer, er ikke tilfeldig.

Rasisme og klasse

– Men du spurte om vi «fortsatt bare snakker». I 2016 sprakk det en liten boble, og vi begynte så smått å snakke, men så døde diskusjonen ut. Men nå begynner journalister fra ulike aviser å fortelle om hvordan de har vært pålagt munnkurv, og ulike yrkesgrupper begynner å snakke om ting som det ikke har vært aksept for tidligere. I teaterverden har man hatt oppropet weseeyouwat («We see you, White American Theater»***). Jeg signerte ikke oppropet. Grunnen til at jeg ikke gjorde det, er at jeg hele tiden har sagt ifra, og at jeg har måttet betale for å gjøre det. Jeg har mis- tet jobber, eller ikke blitt engasjert. Men jeg nekter å medvirke til misbruk av meg selv.

– I et intervju med den tyske avisen Die Zeit*, forteller den afro-amerikanske dirigenten Brandon Keith Brown om hvordan protestene har påvirket ham, og hvor rørt han er blitt. Men han sier også at det kun er en trend, drevet av følelser, og at det ikke vil føre til reell forandring. Han mener at bare en ny grunnlov, skrevet for alle, som krever en ny fordeling av makt, vil kunne føre til virkelig endring. Hva tenker du om det?

– Black Lives Matter er kraftfull. Det er landets største organisasjon. Jeg tror noe av grunnen til at den har fått så mye makt, er at den ikke har én sentral leder. Under tidligere protestbevegelser i USA har de sentrale lederne blitt fjernet, og det har ført til at bevegelsene er blitt svekket eller har dødd ut. Det som er spesielt nå, er at man ikke vet hvem lederne er. Dagens generasjon ønsker ikke hierarkisk lederskap. Det man ser nå, er at de fjerner en rekke aktivister. Seks av de som sto i fremste linje under Ferguson-protestene er nå døde. To av dem ble funnet skutt i brente biler, én av dem skal angivelig ha skutt seg selv utenfor en politistasjon. Alle sammen dø-de på merkverdige måter. Ingen er tiltalt for noen av drapene. Det er heller ikke noe nytt. Både FBI og CIA har vært involvert i å fjerne aktivister og politisk aktive. Fred Hampton, som startet Rainbow Coalition i Chicago, gikk de for eksempel inn og drepte. ***** USA har en historie med å drepe de som forsøker å stå opp mot den kapiitalistiske makten som har kneet lagt på innbyggernes nakker.

– Er det mulig å snakke om rasisme uten å snakke om klasse?

– Amerika liker ikke å snakke om klasser. Hun liker ikke å snakke om rasisme heller, men vil avvise at vi har et klassesam- funn. Selvfølgelig har vi et klassesamfunn. Måten å unngå en diskusjon om klasse, er å heller ha en diskusjon om rase. President Lyndon B. Johnson sa i sin tid: «If you can convince the lowest white man he’s better than the best colored man, he won’t notice you’re picking his pocket. Hell, give him somebody to look down on, and he’ll empty his pockets for you.»

Slavepatruljen

– På begynnelsen av 1700-tallet slo fattige hvite seg sammen med svarte slaver og frie svarte, for å stå opp mot de hvite aristokra- tiske landeierne. For å forhindre opptøyer begynte landeierne å sysselsette fattige hvite. «Nå skal dere få lov til å være sjef over de svarte», ble de fortalt, og dermed ble slavepatruljene (slave patrols) etablert. På den måten splittet de opp grupperinger som potensielt kunne true makten deres. Dette begynte i 1704, og patruljen er forløperen til dagens politi. Politiskiltene som brukes i dag, er de samme som slavepatruljene brukte. De kunne sette inn hvilken hvit mann som helst til å kontrollere den svarte befolkningen. Det er det samme som skjer når folk kan ringe politiet for den minste ting. Rayshard Brooks ble drept fordi han sov i bilen sin. Hvorfor i all verden ringer man politiet fordi noen sover i sin egen bil?******

I USA bruker de fleste by- ene halvparten av budsjettet sitt på politiet. Politiet i Los Angeles har et budsjett på 1,86 milliarder dollar. Budsjettene til bibliotek, lærere, skoler og sykehus er blitt kraftig kuttet. Politiet har fullt opprørsutstyr, mens sykepleiere bruker søppelposer som smitteversnutstyr. Hva sier det om hva amerikanere verdsetter? Vi verdsetter eiendom. Og politiet er der for å beskytte eiendom. Du kan drepe mennesker, men ikke sette fyr på Walmart!

– Forrige gang snakket du om hvordan hvite ikke klarer å håndtere ubehag. Dirigenten Brown sier noe liknende i intervjuet med Die Zeit: «For å forstå rasisme, så må man være i stand til å reflektere. I USA reflekterer vi ikke, vi vil ha vår air condition og leve et komfortabelt liv. Ikke svette. Refleksjoner rundt rasisme vil få svetten til å piple frem på pannen. I Tyskland derimot, vet folk hva dybde er. For å undersøke hva meningen er, så må man gå i dybden.» Er dette fortsatt tilfelle, eller er man kommet forbi ubehaget?

– Nei, vi er ikke forbi ubehaget. I dag leste jeg et veldig fint essay av en hvit kvinne som eier en bokhandel. Kundene som kom inn ble bedt om å ta på seg maske, fordi hun ville beskytte sine ansatte mot smitte. Mange av kundene ble rasende. Hun funderte på hvorfor noen ble så sinte, og mente at det henger sammen med «hvit rett» («white entitle- ment») – det selvfølgelige ved å kunne gå hvor som helst, når som helst, gjøre hva som helst, være hva som helst og oppføre seg på hvilken som helst måte. Det å bli bedt om å ta på seg en maskevar et brudd på dette. Hun skrev videre at svarte ikke ville satt spørsmålstegn ved det, fordi svarte, asiater eller latinamerikanere alltid har fulgt andre folks regler. Hvite mennesker er ikke vant til å følge regler. Det er derfor disse gruppene stiller seg opp utenfor rådhus med våpen og roper: «Don’t try making me wear a mask!». Hvis det hadde dukket opp noen svarte med våpen utenfor et rådhus, ville de blitt skutt og drept.

I gjennomsnitt blir tre svarte mennesker daglig drept av politiet. Det er som forskeren og aktivisten Ruth Wilson Gilmore sa «all in a day’s work»******. Det som har skjedd i samtlige saker der en hvit politimann har drept en svart person, er at den hvite juryen har fastslått at det var «grunn god nok» («reasonable»). Vi har et politi som skyter på ubevæpnede mennesker. Hvis ikke dét er et diktatur, så vet ikke jeg.

– Tror du dette noensinne kommer til å forandre seg?

– Det kommer til å kreve langt mer enn det som skjer nå for at noe skal forandres.

For å vende tilbake til det dirigenten sa om ubehaget: Det som skjer nå er at hvite organisasjoner forsøker å vri seg unna dette ubehaget. «Okey, vi forandrer navnet vårt. Okey, vi fjerner statuer. Blir dere fornøyde da? Er det nok? Er det nok?» Man beveger seg bort fra ubehaget og så snart kysten er klar, fortsetter man slik man alltid har gjort.

Det har holdt de økonomiske hjulene i gang. Men i slutten av juli måned stoppes disse utbetalingene. I løpet av noen få måneder vil folk ikke ha noen ting lenger. Jeg frykter at det kommer til å bli skikkelig røft her. Hva skal folk gjøre?

– Da reiser spørsmålet seg om det finnes et alternativ? Hva med valget i november? Sist snakket du om at de hvite på venstresiden som påstår at de ikke er rasister, er de farligste. Har venstresiden sviktet de svarte lokalsamfunnene? Representerer Det demokratiske partiet et alternativ, eller forblir de et parti for den hvite, utdannede eliten?

– Helt klart. Det er ikke noen forskjell mellom høyre- og venstresiden. Lovforslaget om retts- håndhevelse av kriminalitet fra 1994 ble støttet og underskrevet av Joe Biden, og det er denne loven som har satt så mange svarte mennesker i fengsel. Det skapte disse vanvittig høye bøtene som fattige svarte måtte betale, og som de selvfølgelig ikke var i stand til. Derfor måtte de i fengsel. Denne typen bøter rammer kun de fattige områdene. Der har du Det demokratiske partiet. De plasserte politi inne på skolene. Seksåringer blir satt håndjern på. De lærer barna opp til et liv i fengsel. Jeg kan ikke stemme på Joe Biden. Det hjelper ikke om han er den minste av to onder. Jeg kan ikke stemme på ham.

– Hvem kan du stemme på da?

– Det dukker alltid opp et alternativ. Jeg kommer nok til å stemme på The Green Party.

Infiltrere rommet

– Du nevnte oppropet, «We see you, White American Theater», som ble publisert 8. juni i år. En rekke BIPOC-scenekunstnere (Black, Indigenous and People of Color) sto bak oppropet. Der står det blant annet: «We have watched you program play after play, written, directed, cast, choreographed, designed, acted, dramaturged and produced by your rosters of white theatermakers for white audiences, while relegating a token, if any, slot for a BIPOC play. We see you.» To dager senere publiserte New York Times intervjuer med fire afroamerikanske scenekunstnere. Regissør og teatersjef Kenny Leon, sa «When producers and regional theaters don’t look at you as a whole individual, and only interested in what you can bring to the racial conversation, I think that’s a form of racism as well.»8 Hva tenker du om dette? Du valgte å ikke signere oppropet?

– Jeg kjenner alle de som ble intervjuet i New York Times. Hvordan skal jeg formulere det? Hvis man er i rommet, så er man der for å infiltrere. Man er der for å utrette noe. Så når jeg hører disse folkene, som befinner seg i dette rommet, fortelle om hvor ille det er, så lurer jeg på hvordan det har kunnet fortsette å være så ille når de har vært i rommet selv? I musikalen Hamilton er det en scene der Thomas Jefferson sier: «Hvis det brenner i et hus, så kan man ikke slokke brannen innenifra.» Jeg signerte ikke oppropet, fordi jeg tar et oppgjør når det skjer. Jeg tar det der og da, og gjør det tydelig at enten så ordner vi opp i dette eller så må jeg forlate rommet. Kenny Leon er én av to svarte menn som får regissere på Broadway. Og han er teatersjef ved et regionteater. Jeg synes ikke hans historie bør være en klagesang, men handle om hva han har gjort med situasjonen. Han er en av de mest suksessrike og kjente regissørene i amerikansk teater. Hvis ikke HAN kan si ifra, hvem kan gjøre det da?

Jeg har opplevd fryktelige ting, men da har jeg dratt. Jeg har sluttet i jobben. Ja, det kos- ter, men for meg finnes det ikke noen belønning uten risiko. Det er lettere å klage. De intervjuede forteller om hva de har opplevd, men ingen nevner navn. De beskytter sin rett til å dra tilbake og jobbe for og med disse folkene, nettopp fordi de ikke nevner navn. Og så kan alt fortsetter som før.

Karen og politiet

– Tenker du at vi, med alt det som skjer nå – Black Lives Matter, protestene i flere land, bevisstgjøringen – er ved et vendepunkt? Eller vil det resultere i mer polarisering og konflikt?

– Det kommer til å bli verre før det kan bli bedre. Politiet kom- mer til å drepe flere mennesker. En «Karen»9 kommer til å drepe en svart mann på et eller annet tidspunkt. Pr. i dag ser jeg ikke noen bevegelse for endring, men jeg ser at folk begynner å snakke om ting. Forslag om erstatningskrav er på bordet nå. Men selv om det blir en realitet at etterkommere av afrikanske slaver får erstatning, så kommer det til å skape et enormt raseri. På den ene siden er det svarte mennesker som krever erstatning, og på den andre siden vil det være en stor gruppe som roper: «Dere fortjener ingenting. Vi vil ikke ha dere her i landet vårt.» Det finnes ikke noe rom for forsoning. På det nåværende tidspunktet tror jeg ikke det er mulig.

– Vil du si at du er en aktivist?

– Jeg liker å tenke at jeg er en artivist. Jeg prøver å bruke kun- sten min slik at jeg kan snakke om de tingene som er viktige for meg. Jeg har nylig laget min første film. Den heter Red Pill. Jeg har både manus og regi. Det er en horrorfilm, og jeg tar et skikkelig oppgjør med den liberale ven- stresiden. «Det er på tide å våkne, folkens! Dette er det som kommer til å skje, hvis ikke.» Jeg håper å få filmen ut før valget i november. Jeg har også en podcast som heter «You can’t say that».

– Er det slik at du gjør mer regi enn du jobber som skuespiller?

– De siste årene har det ikke dukket opp noen interessante skuespillerjobber. Jeg er blitt henvist til å være en rekvisitt «som spiser». Jeg blir ansatt for å ikke gjøre noen ting.

– På hvilken måte?
– Kjenner du til serien Madame Secretary? Téa Leoni spilte utenriksminister (Secretary of State) i serien. I den siste sesongen blir hun presidenten i USA. Gjett hvem som ble den nye utenriksministeren? Jeg hadde knapt noen replikker. Jeg var med i noen få episoder og sa nesten ingenting. Men de kunne si: «Se, vi castet en svart kvinne som utenriksminister».

– Finnes det noen teatre eller teatersjefer som er progressive?

– George C. Wolfe, da han var teatersjef på The Public Theater i New York. De jaget ham ut derfra. Bokstavelig talt. De jaget ham ut derfra.

– Hvorfor?

– Han er fantastisk. Han er et geni. Og han er ikke kontrollerbar. Han ga andre typer mennesker en mulighet, ikke bare hvite. Siden han var der på 90-tallet har det kun vært hvite teatersjefer, og i sesong etter sesong har de bare hatt hvite mannlige dramatikere. Hvordan er det mulig i Amerika?

Disneyfigurer og opptøyer

– Jeg skal fortelle deg en historie om mitt arbeid med podcasten. Den publiseres på en plattform som heter Broadway Cast. Vi har ukentlige møter. I det forrige nettmøtet var vi rundt 60 podcastere, og det var den tredje dagen med opptøyer, så folk ble drept og skutt ute i gatene. Mens vi ventet på at alle skulle koble seg opp, begynte de å snakke om at Disneyland skulle åpne i Kina, og hvilke Disney-figurer som var deres yndlingsfigur. Ingen snakket om det som skjedde utenfor. Så begynte møtet og google-ekspertene, som briefer oss om hva folk søker på og hva de er opptatt av på nettet, fortalte oss at folk leter etter svar på det som skjer. Hvis podcast’en ikke adresserer det som skjer om dagen, så vil den oppfattes som tonedøv og helt uaktuell. Alle skvatt til og ble plutselig veldig engasjerte: «Åh, vent, hva skal vi gjøre? Hva kan vi gjøre? Er det noen afroamerikanere her som kan fortelle oss hva vi skal gjøre?» Etter møtet sendte jeg en epost til alle sammen der jeg hudflettet dem: «Hva feiler det dere? Hvordan kan dere bare ignorere vår død og vår lidelse. Har våre liv bare betydning for dere, hvis det påvirker lyttertallene? Poster du en #blacklivesmatter kun når det påvirker liker-klikk?» Jeg har ikke deltatt på flere møter. Alle de som er på denne plattformen driver med teater.

Det som virkelig har opprørt meg den siste tiden er lynsjingene. Jeg har selv tre sønner og det faktum at disse menneskene tar unge svarte menn, oppleves enda mer brutalt enn politidrapene. Lynsjingene dekkes ikke i de etablerte mediene, som CNN. De fleste vet ikke hva som faktisk skjer, siden det aldri når ut i de vanligste mediekanalene. Du hadde jo heller ikke hørt om det.

Fotnoter
* https://www.playbill.com/article/exclusive-tonya-pinkins-issues-unedited- full-statement-detailing-abrupt-departure- from-cscs-mother-courage-com-377196

** Violent Crime Control and Law Enforcement Act of 1994.

*** https://www.weseeyouwat.com/

**** Die Zeit: «Mozart gehört allen», 20.6.20. https://www.zeit.de/2020/26/rassismus- musikbetrieb-orchester-brandon-keith-brown

**** Fred Hampton var politisk aktivist og medlem av Black Panther Party. Han etablerte den multikulturelle bevegelsen Rainbow Coalition i 1969, før han noen måneder senere ble skutt og drept av lokalt politi og FBI i sin leilighet. Rainbow Coalition anses som selve fundamentet for Barack Obamas politiske karriere.

***** https://www.nytimes.com/video/ us/100000007198581/rayshard-brooks- killing-garrett-rolfe.html

****** https://theintercept.com/2020/06/10/ ruth-wilson-gilmore-makes-the-case-for- abolition/

******* The New York Times: «Four Black Artists on How Racism Corrodes the Theater World», 10.6.20. https://www.nytimes.com/2020/06/ 10/theater/systemic-racism-theater.html

********* Karen – et samlebegrep på hvite kvinner som uttaler seg rasistisk i det offentlige rom, som anklager eller angriper personer med en annen hudfarge. Et eksempel er, som tidligere nevnt i intervjuet, Amy Cooper som ringte politiet og sa at en afroamerikansk mann truet henne på livet i Central Park. Christian Cooper (ingen relasjon) var i parken for å studere fugler, og ba henne følge regelen om båndtvang. Klippet av den hysteriske Amy Cooper med en ustyrlig hund gikk viralt.

Hun er nå anklaget for falsk forklaring og har mistet jobben. https://www.youtube.com/ watch?v­iUQWd4q3tjA

som

Alternativ

foreløpig

ikke

har

– Det
skjedd, er at ting er blitt så ille, for alle, og ikke bare for svarte, at det fremtvinger visjoner om en ny verden, og at det oppstår begeist- ring og entusiasme – slik at alle beveger seg mot en visjon om en verden som vil være bra for alle. Vi er ikke der ennå, og jeg tror at grunnen til at vi ikke har kommet dit, er at det ikke er blitt ille nok. Men det kommer til å bli riktig ille her, og det ganske snart. Min plan er å forlate USA innen slut- ten av august.

Myndighetene har utbe- talt 600 dollar pr. uke til mer enn 30 millioner amerikanere som er blitt arbeidsløse pga. pandemien.

30 | USA | Intervju med regissør og skuespillerTonya Pinkins

Intervju med regissør og skuespillerTonya Pinkins | USA | 31