Fruen fra havet går ikke på vannet

Fruen fra havet er på mange måter et ganske typisk Ibsen-stykke: Handlingen er spent mellom det indre og det ytre i

Fruen fra havet

Av Henrik Ibsen.

Regi: Fredrik Longva

Scenografi/kostymer: Olav Myrtvedt

Lysdesign: Eivind Myhren

Lyddesign: Oliver Løding

Dramaturger: Elisabeth Egseth Hansen og Mina Rype Stokke

Med: Silje Lundblad, Trond-Ove Skrødal, Madalena Sousa Helly-Hansen, Emma Caroline Deichmann, Jan Lockert Rohde, Emil Olafson, Madeleine Brandtzæg Nilsen

Trøndelag Teater, Gamle Scene, 10. oktober, 2020

menneskene, mellom lengsler og krav, mellom fortid og nåtid, mellom opptrinn og fortrolige samtaler. Unntaket fra det typiske er vel heller den lykkelige slutten, at alle i familien Wangel er så fullendt lykkelige på slutten. Og det til stor skilnad fra stykkene før og etter, der alle de siste scenene innebærer brå og voldsom død.

En frue til besvær

I sentrum av stykket er Ellida Wangel, kvinnen uten makt over egen tilværelse og derfor henfalt til indre grubling og angst. I teksten er hun den de andre aktørene må forholde seg til og handle rundt. Stykket er en tragisk komedie – eller kanskje omvendt. Alle figurene er på sitt vis skadet, har et «knekk i brystet», lider i sine livs skipbrudd, og er slik både komiske og tragiske framstillinger.

Den norske Ibsen-tradisjonen vil legge vekt på det psykologiske spillet, på karakterens utvikling gjennom forestillingen. Noe som også kan gi skuespillerne anledning til å briljere med sine innsiktsfulle scenetolkninger. Francis Bull skriver om Ellida i Norsk Litteraturhistorie (1960), når hun «går igjennom en formelig psykoanalytisk kur, idet alt det dulgte og fortrengte, det ubevisste og dragende, blir tatt frem i lyset og mister sin gåtefulle og forlokkende kraft. (..) er Ellida helbredet for sine komplekser».

På overflaten av en tradisjon

Doktorhjemmet inne i fjorden framstilles på en ganske naken scene, noen stoler, et par meter gjerde, enkle virkemidler som manifesterer plass og situasjon. Ballesteds maleri fra stykkets innledning viser seg som nærmest et sceneteppe, en rekvisitt både hengende fra taket og liggende på gulvet. Scenografien er virkningsfull innenfor rammene som forestillingen gir, enkel og funksjonell. Skuespillerne fyller scenerommet med sitt nærvær og er til stede på scenen gjennom hele forestillingen. Stykket veksler mellom avslørende samtaler i tosomhet og større opptrinn for figurenes fasader. Her ligger tekstens tragedier og komedier. Dessverre reduserer regien disse til underholdning og overdreven patos. Morsomme opptrinn avløses av ropende samtaler. Det komiske gir lite til forestillingen utover at det er morsomt. Det tragiske manifesterer seg i det tårefylte høylytte.

Skuespillerne gjør sitt beste i situasjonen, men jeg skulle gjerne sett at de hadde fått større utfordringer enn dette. Som underholdning betraktet fungerer det morsomme best. Fruen fra havet, i Fredrik Longvas regi, blir en ganske stiv og blodløs affære. Tilnærmingen til innholdet er tradisjonelt og forsiktig, framstillingen distansert og ufarlig. Her blir ingen utfordret.

Til informasjon: Henrik Ibsen er død

I programheftet beskriver teatersjef Elisabeth Egseth Hansen, at en av Ibsens mest sentrale problemstillinger er kampen mellom individets frihet og samfunnets forventinger. Og at symbolbruken i stykket gjør at disse problemstillingene belyses på en ny måte. Vel, kanskje var det en ny måte for over 130 år siden. Men skal teatrene her i landet fortsatt spille stykker av Henrik Ibsen, må de begynne å reflektere over hva disse stykker kan være og gjøre, og legge bak seg hele den tradisjonen rundt Ibsen som kanon.

Symbolismen som teatersjefen peker på, innebærer en representasjon, at noe egentlig er noe annet. Jeg har som oftest stor glede selv av å lese Ibsen, men ikke som læretekster i psykologi. Det går an å se nærmere på hvordan stykket presenterer seg i den dramatiske strukturen, i retorikken, i de ytre handlingene og i de antydningene om aktørene Ibsen legger hist og her. Disse kunne gitt sceniske muligheter langt unna det tradisjonen legger fram. Det kunne gitt oss helt nye opplevelser og tanker om Ibsen. Men akk! nei.

Quo vadis?

Fruen fra havet på Trøndelag Teater gir fint lite. Her er ikke gjort forsøk på å reflektere over andre muligheter med teksten. Ibsen er som regel mer radikal og utfordrende enn tradisjonen etter ham. At for eksempel mennene bruker sin makt over kvinnene for sitt eget begjærs skyld, kunne gitt et tema mot #metoo? I henhold til Ibsen-tradisjonen er Ellida problemet som må løses: Fruen er syk og hun må helbredes for å bli en god hustru og mor. Man kan virkelig undre seg over hvorfor teatret velger å sette opp Fruen fra havet, når dette er budskapet.