Kronikk på scenen

Den har en morsom og gjenkjennelig åpningsscene, forestillingen Røyk over Isdalen. Stykket har urpremiere på DNS, og

Røyk over Isdalen

Tekst og regi: Aslak Moe

Scenografi, kostyme og foto: Mari Hesjedal

Lys og videodesign: Geir Hovland

Lyddesign: Bjarte Våge

Dramaturg: Annika Silkeberg og Morten Kjerstad

Den Nationale Scene, Teaterkjelleren 15. oktober 2020

er skrevet og regissert av Aslak Moe. For dette har nok skjedd oss alle: Man skal hygge seg med sin partner foran skjermen, for så å oppdage at den ene slukner umiddelbart.

I vårt tilfelle er det samboeren Trine som slukner. Trine er spilt av Reny Gaassand, som også gestalter en rekke andre roller i stykket. Med et stort gjesp forlater Trine sin samboer Aksel mentalt til fordel for søvnens herlige uvitenhet. Det skjer akkurat idet Aksel blir introdusert for fortellingen om den mystiske Isdalskvinnen.

Dermed blir Aksel sittende alene i det flimrende skjermlyset. Der blir han dratt inn i medienes forheksende fortellinger. Han jager rundt etter sannheten, styrt av ulike stemmer som grubler på det samme som ham: Hvem var egentlig denne kvinnen som ble funnet forbrent i Isdalen 29. november 1970?

Småvittig parodi
Forestillingen gir oss lette enquete-svar gjort med folk på gaten. Vi får intervjuer med forfattere som Gunnar Staalesen og Tore Osland, og mange andre som har tenkt og ment noe om saken. Alt gjort som parodi på hvordan folk opptrer i offentligheten. Det er litt gøy og jeg ler flere ganger underveis.

Parodiene er noe generiske. Det er ikke jobbet så veldig med å virkelig treffe blink. Altså, det er mulig å kjenne igjen for eksempel Staalesens lette, lespende tale. Veldig treffende er det likevel ikke. Men det kan jo fungere som et poeng. Her er det nok ikke enkeltpersoner vi skal se på med et skjevt blikk, men summen av alt snakket om Isdalskvinnen.

Skuespiller Knut Erik Engemoen gjør raske skift mellom ulike karakterer, enten det er navngitte personer som Kjetil Saugestad, Neil McCarthy, Dennis Aske. Vi får også en parodi av en av de to brødrene Steinfeldt. Artig nok er det litt hipp som happ hvem av dem det er, Dag eller Hans-Wilhelm. Evnen til høyrøstet og skarrende skråsikkerhet har de jo definitivt begge to.

Hverdagskona og drømmekona

De som virkelig lokker den ensomme Aksel, er imidlertid statskanalen NRK. Der har de spørrende journalistene valgt å publisere sine radioepisoder etter hvert som de gjør sine undersøkelser. Aksel, spilt av Herman Ljung, lokkes stadig med at nå er de straks nærme et svar. Og hver gang de har funnet ut noe nytt spretter Aksel jublende og ekstatisk rundt med store, nesten Ivo Caprino-aktige øyne. Men så er det ikke helt i mål likevel.
Det gjør at han blir desperat opptatt av hva som skjer i neste episode, og vi opplever en mann som ikke greier å styre seg. Han sitter på do om natten og leser om Isdalskvinnen, i stedet for å legge seg. Trine er innom av og til. Hun minner om moren til en dataspillende tenåringssønn som forteller at nå er det nok – det er på tide å sove.
Men hun griper ikke inn, og evner ikke å riste ham løs fra hans fascinasjon for den andre kvinnen – enten hun heter Genevieve Lancier, Claudia Tielt, Vera Schlosseneck, Claudia Nielsen, Alexia Zarna-Merchez, Vera Jarle, Finella Lorck eller Elisabeth Leenhouwer. I stedet bretter hun tøy og blir mer og mer irritert på sin mann. Han ter seg som en leken og nysgjerrig gutt som dras vekk fra hverdagslivets traurige tralt.

Skråblikk på truecrime

Det går altså an å si at stykket handler om en mann som forlater sin kvinne, til fordel for en fantasikvinne. Men mest av alt er stykket et kritisk blikk på truecrimesjangeren som har blitt så populær. Sjangeren fikk et oppsving da det ble vanlig å produsere radioprogram som kunne publiseres på internett – det vi i dagligtale omtaler som podcast.

Selv ble jeg trukket inn i sjangeren via This American Life, og serien Serial. En stund så det ut til at seriens hovedperson, Adnan Syed, ville få saken sin gjenopptatt på grunn av podcastserien. Men til slutt ble saken avvist av en rettsinstans i Maryland.
Truecrimesjangeren er mye eldre. På den engelske versjonen av Wikipedia kan vi lese at den kan spores tilbake til 1617 og svindelboken til Zhang Yingyu. Det var en samling korte historier som angivelig fortalte sanne historier om svindel. De ble sikkert populære. Jeg merker i alle fall at jeg får lyst til å lese dem.

Truecrime som aktør
Hvordan slike underholdningskonsept virker inn i det virkelige liv er en viktig diskusjon. De gjør at saker tas opp på nytt, og de er egnet til å skape spekulasjoner og konspirasjonsteorier, ved at de lover å fortelle «den egentlige sannheten». Det bidrar til å så tvil og mistillit i en tid der vi omgir oss med falske nyheter og alternative fakta.
Moes forestilling er et bidrag i den debatten. Samtidig er jeg usikker på om stykket er en generell refleksjon over selve sjangeren, eller en helt spesifikk kritikk av akkurat denne NRK-produksjonen.

For i stykket får vi møte en av forfatterne som ikke kom til orde hos journalistene i NRK, nemlig jurist Dennis Aske. Han fremstilles som en litt oppgitt mann som selv mener at han har de beste beviser.
I stykket blir Askes beviser overbevisende lagt frem. Hans fremtoning blir også sympatisk, fordi han er villig til å lytte til Aksel. Det står i motsetning til de sensasjonsjagende og selvopptatte journalistene i NRK. De blir bare enda mer høye på seg selv når de kan samarbeide med BBC.

Jakten på en publikumsvinner

Det er kanskje her jeg faller litt av lasset. For når Den Nationale Scene setter opp et stykket om Isdalen, er det vel av tilsvarende grunner som når NRK gjør det. Vi vet så inderlig vel at folk i Bergen er i overkant opptatt av historien. I en slik oppsetning ligger det et potensial for å skape en publikumsmagnet.
Da er det verdt å merke seg at i tillegg til selve forestillingen, tilbyr teateret også et annet opplevelsesprodukt. Ved å betale for en guidet søndagstur i Isdalen sammen med guidene i BergenByExperts, kan de av oss som virkelig er hektet på Isdalskvinnen «oppleve mer».
Det er jo et fint tilbud. Men det er neppe slik at ivrige turgåere vil finne sannheten om Isdalskvinnen på fottur innover i Isdalen.
Stykket kan altså leses som en kritikk av hvordan publikum loves en vare de ikke får, med NRKs podcastserie. Men jeg vil argumentere for at NRKs produksjon tar lytteren med på en reise i jakten på et svar for at vi skal forstå at jakten både er vanskelig og spennende. Den dimensjonen forsvinner når NRKs reportere parodieres.

Vår personlige sannhet

I programheftet kommer dramatikeren med et spørsmål om hva sannhet er. I teksten kobles sannhet til det «faktabaserte», og ord som «banalt», «tørt», og «ubønnhørlig». Opp mot dette stilles det som «gir mer stimulans» og en «opplevelse av klarhet og mening». Det er en dikotomi jeg ikke følger.
Men dette er store, filosofiske spørsmål, og en debatt som ligger langt utenfor selve forestillingen. Men når jeg leser programmet, gir dramatikeren gir meg et svar jeg ikke kan bifalle. Han skriver «Jo, eldre jeg blir, jo mer synes jeg at opplevelsen av sannhet ofte er en veldig personlig ting».
Slikt gjør meg faktisk sur. Er det noe vi ikke trenger mer av i denne verden, så er det mennesker som i kraft av sin alder tillater seg å drive med personlig synsing i sin omgang med sannhetsbegrepet.

Kronikk
Etter forestillingen blir jeg gående og gruble på hvorfor dette måtte bli teater. Kunne ikke de samme poeng ha blitt formidlet i en kronikk?
Jo. Det er det også gjort for lengst. Stykkets tematikk og poeng ble gjort rede for allerede i 2018, av jurist Espen Ingebrigtsen. Han skrev en god og problematiserende kronikk om emnet, som bidrag til et interessant og problematiserende forskningsprosjekt; Strafferettens fortellinger. Å undersøke mediefortellingenes narrative strukturer er alltid velkomment hos meg.

Gjennom hjertet skal sinnene fortrylles

Men etter å ha vært publikum på en forestilling om medienes forheksende kraft kjenner jeg på en følelse av at jeg forsøkes å bli lurt nok en gang. Det er artig å se på en karikert fremstilling av hvor fjern man kan være når man blir hektet på noe. Vitsetegningen «someone is wrong on the internett» holder jo fortsatt vann.

Men det er som om denne vitsen kun brukes for å åpne sinnene, gjennom latter. Det er som om hensikten er at vi skal godta en spesifikk argumentasjon om medienes samfunnsrolle, som presenteres i stykket.
Det jeg ikke kan være med på. Det blir rett og slett for enkelt. Det er ikke NRKs feil at Aksel blir dratt inn i denne fortellingen. Det er Aksel som burde bli voksen, og rett og slett skjerpe seg.
Hvilken rolle kvinnene gis i stykket blir interessant her. Rammefortellingens fortellertekniske grep gjør kvinnens manglende interesse for mannens prosjekt til første beveger for resten av handlingen.

Hadde ikke Trine sovnet den kvelden, så hadde ikke den ensomme Aksel vært så ensom med alt dette, ikke sant? Da hadde han ikke blitt grepet av den mystiske Isdalskvinnen. Hadde hun bare vært våken og nær, så hadde det hele gått bra. Kvinnen får implisitt et ansvar her.

Ideen om kvinnens ansvar for Aksel forsterkes når fortellingen avsluttes. I en ganske tåpelig scene, der Aksel har reist til Europa for selv å lete i gamle papirer, kommer Isdalskvinnen selv ut og ber han om å gi slipp. Det må altså en kvinne til, for at hovedpersonen skal ta til fornuft.

Den slutten blir bare klein. Den blir ikke mindre klein av vi da, helt slutt, for første gang får vite at Aksel og Trine har et barn. Det er rett og slett et svært forsinket dramaturgisk grep at hovedpersonen Aksel først våkner når barnet ringer og spør: «Kommer du hjem, pappa?» (Publisert 18.10.2020)

Referanser.

Den Nationale Scene. (2020, oktober 16). 4 DATOER: GUIDET SØNDAGSTUR I ISDALEN. Hentet oktober 16, 2020 fra dns.no: https://dns.no/4-datoer-guidet-sondagstur-i-isdalen/

Ingebrigtsen, E. (2018, Oktober 23). Vi trenger ikke flere agentfortellinger. Hentet fra uib.no: https://www.uib.no/prosjekt/narratologi/121355/kronikk-om-isdalsaken

Koenig, S. (u.d.). serial. (S. Koenig, Redaktør, & WBEZ Chicago) Hentet oktober 16, 2020 fra serialpodcast.org: https://serialpodcast.org/season-one wikipedia. (u.d.). True crime. Hentet oktober 15, 2020 fra en.wikipedia.org: https://en.wikipedia.org/wiki/True_crime