Moby Dick i moll

Yngvild Aspeli har sammen med sitt fransk-norske kompani Plexus Polaire skapt flere minneverdige

figurteaterforestillinger. Chambre Noir var inspirert av Sara Stridsbergs bok Drømmefakultetet som tok for seg Valerie Solanas’ liv (hun er blant annet kjent for å ha skrevet the SCUM-manifesto og for å ha skutt Andy Warhol). Aske var inspirert av Gaute Heivolls bok Før jeg brenner ned. Disse kritikerroste forestillingene har turnert verden over. Denne gangen er det en av verdens mest berømte romaner som er inspirasjonskilden: Herman Melvilles Moby Dick. Aspelis foregående forestillinger har vært tunge, poetiske og mørke – det er denne også. 

Det klassiske storverket

Herman Melvilles bok fra 1851 er omfattende. Den tar for seg hvalfangsten i seilskute-tida i hele sin bredde. Vi følger den unge jeg-personen Ismael gjennom en treårig dannelsesreise til sjøs. Romanen forsker i menneskets møte med liv og død. Vi får portretter av flere mennesketyper som befolker seilskuta og spesielt av den grusomme kaptein Akab som bare har ett mål: å drepe den store, hvite hvalen Moby Dick. Et rørende og viktig element er skildringen av det intime og nære forholdet mellom Ismael og harpuneren Queequeg. Boka er også nærmest en katalog over den historiske hvalfangsten og det praktiske arbeidet på ei seilskute. Romanen er full av bibel-allusjoner, og den er absolutt rasistisk, selv om den ikke egentlig er direkte nedlatende. Boka er en moderne roman som har inspirert til mange nye kunstverk, nå også figurteater.

Dyktige figurførere

I mørket på scenen skimter vi noe som minner om ribbeina til en stor hval. De hvite scenografi-elementene kan også minne om skroget på et skip. På siden av scenen står musikerne (Guro Skumsnes Moe, Ane Marthe Sørlien og Håvard Skaset). De spiller bass, gitar, perkusjon og synth, de har også vokale innslag. Musikken underbygger det visuelle hele veien, og det fungerer godt. Noen steder minner musikken om hvalsang, andre steder om vær og vind. Musikken får et eget rom, samtidig som den veves fint inn i forestillingas helhet. Et par steder der hele ensemblet synger på vokalen A blir det litt surt. 

Det visuelle etableres raskt. Hele sceneåpningen skimrer som hav, vann – kanskje er vi under vann, kanskje ser vi det ovenfra. Vi ser sølvaktige fisker og store hvaler. Inn kommer en tett gruppe sjømenn. Figurførerne er svært dyktige. De kan sitt håndverk så godt at det tar tid før man ser hva som er menneske og hva som er dukke. Hver av de seks aktørene fører to menneskestore dukker i denne sekvensen som framstår som en prolog.

Ismael

Ismael er som kjent navnet på Abrahams første sønn. Han er ofte forbundet med mystikk, men kan også stå som et slags urmenneske. I Melvilles roman ser vi verden gjennom hans øyne. Han framstår som ung, frisk, nysgjerrig og modig. Han har både livsmot og kanskje også depressive trekk, men han har også en nokså god porsjon humor. Akkurat humor har ikke forestillingas Ismael i Rune Lødings skikkelse. Her er det de mørke sidene som skal fram. Der bokas Ismael stille og rolig finner seg ei skute å mønstre på når livet på landjorda blir for tyngende og trist, basunerer stykkets Ismael dommedagsaktig ut et livssyn preget av total meningsløshet og bitterhet. Dette gjelder både ham selv og dem han snakker til: «Æ e her for å snakke med de suicidale», sier han vendt mot oss. Han er den eneste på scenen som menneske, ikke figur, selv om han også blir representert som dukke andre steder i oppsetninga. Løding gir tyngde og styrke til Ismael-karakteren.

Den monomane Akab

I Melvilles roman tar det lang tid før vi blir presentert for kaptein Akab. Spenninga bygger seg opp før han kommer inn i dette universet. I forestillinga er han ganske raskt på scenen med elfenbensbeinet sitt. Hvalen Moby Dick har jafset i seg Akabs bein i en tidligere kamp og nå er kapteinen opptatt av én ting: å drepe Moby Dick. Akab er fullstendig besatt, han er villig til å ofre hele besetningen sin på 30 mann for å få has på sin fiende. Forestillinga stiller spørsmålet om det er legitimt å drepe én person for å spare 30 andre menneskeliv. Det er styrmannen Starbuck som sliter med denne avgjørelsen. Han velger å ikke drepe Akab. Her bruker dukken Starbuck noe som ser ut som et moderne gevær, det skurrer litt siden resten av rekvisittene gir assosiasjoner til 1800-tallet og seilskutetida. Det er flere figurversjoner av kaptein Akab. Først møter vi ham som dukke i menneskestørrelse, siden som en figur som er dobbelt så stor som et menneske. Det er slike grep som gjør dette til en magisk opplevelse på grunn av at de svært gode dukkeførerne skaper illusjoner på en slik fremragende måte. Noen steder er det ikke helt lett å få med seg Akabs engelske tekst.

Den store, hvite hvalen

Hvalen representeres på forskjellige vis gjennom forestillinga. Hvalen vises som projeksjon og som ulike fysiske figurer. Selve hvalfangsten illustreres i en scene med seilskute, små hvalbåter rodd av sjømenn og hvaler. Det viser effektivt størrelsesforholdet mellom de enorme hvalene og de forholdsvis små båtene. Her kommer også de sceniske mulighetene figurteater har godt fram når vi ser scenen vekselsvis fra siden og ovenfra. I en scene blir en hunnhval fanget, drept og partert mens hvalungen som inntil moren ble drept har diet henne, sirkler rundt skipet. Det viser noe av den brutale siden ved jakt på ville dyr og setter spørsmålstegn ved om dette i det hele tatt er humant å drive med. De fleste hvalrepresentasjonene fungerer svært godt, men et par av småhvalene har et noe stivt og pølseaktig preg. Det fungerer heller ikke godt med en stor figur av en halv hval som i en sekvens svømmer rundt. 

Kampens slutt

Kaptein Akab er sjefen for menneskene, hans mål om å underkaste seg havets hersker, Moby Dick, tar ikke slutt før i døden. Kampen spilles for oss – igjen effektivt – med representasjoner av båter, mennesker og hval. Vi forstår hvor umulig dette er, hvalen er enorm og mennesket og menneskenes båter er altfor små. Til slutt glir en enorm, animert hval over hele sceneåpningen med Akab hengende etter seg i en løkke. Det hele er mørkt og dystert. Det spilles med alvor uten snev av ironi, og det fungerer utmerket. Selve figuren Akab framstår som patetisk uten at oppsetningen på noen måte blir det. Men noen steder blir scenene i overkant dvelende og det fører til stedvis monotoni. Jeg savner enda mer dynamisk bevegelse.

Mennesket er overmodig. Hybris gjør at hele menneskeheten går under. Akabs monomane kamp mot naturen kan han ikke vinne. Det er likevel håp. Budbringeren overlever. Ismael er i live. Han har ikke bare overlevd sin grusomme kaptein, han har også overlevd sin egen suicidalitet. I den mørke, poetiske forestillinga lyser et spinkelt, lite håp helt til slutt. (Publisert 11.10.2020)