Nydelig om Tyv i krysspress

Når den vesle, kloke boken Pølsetjuven blir en teaterforestilling, er resultatet aldeles nydelig. Boken er laget av Marianne Gretteberg Engedal, som er både forfatter og illustratør.

Rytmisk skue

Scenografien ligger tett på bokens estetikk: Det går i svart/hvitt og klare, enkle linjer. I begynnelsen minner skuespillerne om enkle animasjoner, med korte, stilrene og litt mekaniske bevegelser. Bevegelsesrytmen passer fint og skaper en koreografert spenning som er særdeles vellykket. Bare dette er et skue i seg selv, med mange små, visuelle overraskelser.

Tyv i krysspress

Fortellingen følger en av de viktigste grunnreglene i overbevisningens kunst: Hvis du skal overbevise noen om noe, så må du begynne der alle kan være enige. Er det noe som er felles for de aller fleste samfunn, så er det at det er galt å stjele.

Vi møter en liten gutt (Kristian Berg Jåtten) som vokser opp i en familie der det slås fast at «vi er tyver». Stadig spør de voksne i familien ham om når han skal bli en tyv. Men det vil den lille gutten ikke bli. Dermed dras han mellom de voksnes forventninger og sine egne verdier.

Rollen som gutten er særdeles nydelig gjort at Kristian Berg Jåtten, som er verdens søteste barnetyv. Hans ansiktsmimikk og kroppsspråk får svært godt frem hvor vanskelig det er å leve i krysspresset.

Sterkt øyeblikk

Øyeblikket der han innser at han har gjort noe dumt, når han har avslørt at familien til venninnen (Ameli Isungset Agbota) skal reise bort, er rett og slett sterkt. Her veksles det fra barnslig, entusiastisk ønsketenkning til den såre og vonde erkjennelsen av at nå er tiden kommet, han og familien skal gjøre hans beste venn og hennes familie vondt. Hun kommer fra en familie der de lager pølser, han kommer fra en familie der de stjeler.

Godt samspill

Det er imidlertid ikke bare Berg Jåtten som er god her, dette kompaniet løfter virkelig hverandre. Faren (Jon Ketil Johnsen) er stor og akkurat passe skummel. Bestemoren (Emilia Roosmann) er en typisk gøyal og gær’n bestemor som vi kanskje helst ikke vil ha, hvis vi bare får tenkt oss litt om. Når disse to presser på gutten, og gir ham gaver de har stjålet til ham, så får man fint frem hvor vanskelig det er å være barn å skulle tilfredsstille de voksnes forventninger om takknemlighet.

Litt for de voksne

Stykket snakker først og fremst på barnas nivå, men flettet inn er også et par godbiter for oss voksne. Det er morsomt når gaven gutten får er Edvard Munchs «Skrik», eller når de voksne gir seg til å fremføre Olav H. Hauges «det er den draumen vi ber på», vel og merke med den vri at drømmen er å bli tyv.

Dermed er det ikke vanskelig å forstå at gutten lar seg presse, og blir med foreldrene på tyvetokt. Det er nervepirrende å være med, men desto mer forferdelig å være med når gutten plages av sin samvittighet.

Skogens frie folk

Forestillingen får et fargerikt skifte når gutten bestemmer seg for å levere tilbake tyvgodset. Det er enkelt gjort ved hjelp av fargerike projeksjoner på den eksisterende scenografien, effekten er at vi havner i en mystisk skog. Der møter gutten noen karakterer som heller ikke er fornøyde med hvem samfunnet forventer at de skal være. Dette er guttens hjelpere underveis, men til slutt er det gutten som blir hjelperen til skogens frie folk. Han blir nemlig rådgiver for folk som vil skifte jobb.

Moralsk, men ikke moralistisk

Dette stykket har definitivt en moral. Den er at alle skal få være den de vil, og at ingen skal presses til å være noe de ikke vil være. Det er likevel lite moralisme i stykket å spore. Selv foreldrene innser at gutten ikke passer til å være tyv, og det er de som gir slipp på sine egne forventninger. Noen vil kanskje mene at dette er moralisme, jeg mener det er behandling av moralske spørsmål. Og hvis et teaterstykke om moralske dilemma skal være blottet for moral, da kommer vi til kort.

I løpet av en liten halvtime har derfor også lille, voksne meg blitt revet med. Jeg er veldig glad for at det har ordnet seg til slutt. Historien har vært gripende, musikken fengende og det som skjer på scenen vært gøy. Akkurat slik en forestilling for barn mellom tre og syv år skal være.

Det er bra, for temaet er både alvorlig og aktuelt. Stykket handler om de dilemma et barn møter når familiens verdier ikke harmonerer med samfunnet rundt. Det har definitivt en overføringsverdi for oss som lever i et samfunn der ulike verdier krysser hverandre. Derfor er ikke dette en forestilling kun for barn, denne halvtimen på teater er vel verdt også for oss voksne.

Vestlandssatsing

Min indre patriot blir selvsagt veldig glad for at det er en vestlandsforfatter som løftes frem på scenen. Gretteberg Engedal er illustratør og kokk fra Haugastøl, med utdanning fra Kunsthøgskolen i Bergen, og Pølsetjuven er hennes første bok. Det er en god bok, og regissør Jonatan Filip har virkelig gjort et godt stykke arbeid med å bringe den til scenen. Det er til å bli optimist av, å få se et så fint resultat av et arbeid der man åpenbart har tatt både form, innhold og publikum på alvor.