Jantes stille inferno

Gutta boys har et repeterende behov for å åpne bakdøra ut på fortauet i noen av sine forestillinger. Om dette er for å

og hjertet er en kommunegår regnbue

Dramatiker: Fredrik Høyer

Regi: Mattis Herman Nyquist

Musikk: Gard Nilssen og André Roligheten

Skuespillere: Anne Marit Jacobsen, Hallvard Holmen, Mathilde Skarpsno

Scenografi og lys: Øyvind Wangsteen

Kostymedesign: Alva Brosten

Teater Ibsen, 6. november, 2020

overbevise oss om at hver forestilling er basert og spesifikt tilpasset stedet utenfor teatersalen, eller for å gi tilfeldige forbipasserende et gratis scenegløtt, kan man lure på, men folkelig og avvæpnende er det i alle fall. Og et ærligere bakteppe hadde det vært vanskelig å orkestrere. Samtidig er det en god «inngang» til å forstå teksten gjennom omgivelsene, og andre veien likeså. I alle fall er det i lys av denne subtile illusjonen man leser forestillingen. De sier det jo også eksplisitt, så det lar seg vanskelig gjøre å gå glipp av det. Når forestillingen kommer med sin første insisterende monolog, er det fra start av ingen tvil i mitt hjerte om at kjærligheten for Skien står i midten av forestillingen som en monolitt.

Stedet Skien

Og hjerter er en kommunegrå regnbue begynner med at aktørene Anne Marit Jacobsen, Hallvard Holmen og Mathilde Skarpsno står og glaner inn fra monteringshallen. Musikerduoen Gard Nilssen og André Roligheten setter stemningen i orkestergraven (som for øvrig er plassert midt på scenen denne low-key-aftenen). Med lange jazztirader fusjonert med barne-TV-aktige vignetter skaper de en lydscene som minner om bilturen min mot Skien noen timer forut, blandet med bilturen til Sørlandshytta fra barndommen. En nostalgisk roadtrip rett inn på Teater Ibsen. Så kommer til slutt skuespillerne, henholdsvis kjerring (75), vanlig mann med lærerjobb (55) og ung voksen kvinne i butikk (25) tassende som tre kukelurende karakterer, antrukket i arbeiderblått olastoff fra topp til tå, inn på scenen.

Arbeidernes aften

Ikledd kostymene, designet av Alva Brosten, og stående under scenografien utviklet av Øyvind Wangsteen, blir skuespillerne og musikerne til små stiliserte versjoner av folk flest. Dette kunne fort blitt overinstrumentalisert, men det kunstneriske laget unngår å fargedyppe hele forestillingen i sur, stedsspesifikk lake. Olakostymene blir så til beinet Ola og Kari Nordmann, når de etterhvert glir inn i sammenhengen. Lysriggen, som faretruende henger over det hele, likeså. Den kan leses som en opp-ned skorstein, lik den man kjører forbi på veien over Klosterøya til teateret. Utenfor står nemlig en gammel fabrikkpipe fra industritiden på Union Bruk - det stolte papirpresseriet som en gang skapte så mange jobber, og som har vært fadder til mange røverhistorier - nå er det et gentrifisert kaffebrenneri-infisert pseudo-senter.

Det kan nesten ligne en snudd skjærsild, dette scenerommet. Et limbo hvor det har havnet ufortalte fortellinger fra Skien, og hvor folk som enten har endt i uløkka eller bare vendt seg til sine livssituasjoner, får tid og surstoff nok til å kontemplere og intervenere over egen og andres skjebne. Bak menneskelige forsvarsmekanismer som kjefting og ranting, viser det seg relativt komplekse karakterer, der hat-elsk-forholdet til livet er lekent. Dette kunne vært premisset for en hvilken som helst innbyggerskare, men den stadige latteren fra salen demonstrere den høye gjenkjennelsesverdien for lokalpublikummerne.

Og Skiengutten

Fredrik Høyer må være en av de norske dramatikerne med det tydeligste litterære prosjektet. Hans forkjærlighet for å liste opp ord på rekke og rad, gjør at alle kan finne noe de liker i de mettede tekstene. Ved siden av slamstilen passer listene godt som verbal vandreforestilling, hvor vi guides gjennom Skien sentrum og kjøpesentre opptil flere ganger uten å forlate rommet. Detaljnivået i både indre og ytre skildringer er helt på høyde med hva Høyer pleier levere, men det er spesielt i det profane språket at poesien virkelig treffer, sammen med lokalinnsikten til Mattis Herman Nyquist. Samarbeidet disse to imellom vil jeg kalle en suksesshistorie, lignende det Jonas Fjeld og Ole Paus inngikk noen tiår tilbake i deres musikkproduksjon. Men da som nå, og selv om det aldri blir overtydelig eller ytterligere problematisk, var det et spørsmål om hvorfor Ole Paus skulle sitte i hovedstaden og skrive om Drammen, på linje med at Fredrik Høyer sitter i Drammen eller Oslo og skriver om Skien. Da er det også godt at Mattis Herman Nyquist er Skiengutt.

Én Porsgrunnsvits unna.

Det jeg mener å gjenkjenne som Nyquist sine kunnskapstilskudd til tekstene, hvor han bygger opp selvironiske og humoristiske elementer, fører til at det veldige høyerske — personpolitiske og tungt eksistensielle ordkoket - faller litt gjennom som et nesten unødvendig pålegg på en ellers finskåret underholdningsskive. Det noe selvmedlidende og opplistende om utfordringene ved å være menneske havner litt i skyggen av det jeg synes er det absolutt beste med forestillingen. At karakterene kan tillate seg å skryte og spytte så herlig ærlig på Skien, som et sted der de både spiser og driter. Bare halvparten hadde vært nok, da mannen bak meg var to latterporsjoner og én Porsgrunnvits unna et hjerteinfarkt. De personlige utfordringene til folk flest blir mer punchlines enn pivoterende punkter i forestillingen.

Det kan nesten virke som om revysjangeren har sneket seg inn i sprekkene, og tatt over noe av den meningsskapende prosessen. For eksempel er fotball og engasjementet for fotball, slik Holmen prater om Einar «Jeja» Gundersen sine triumfer, med på å skape et sterkt mellommenneskelig bilde uten for mye hjelp fra Fredriksiden. Om all «lokalpolitikken» hadde fungert uten det personlig preget kan jeg ikke si. Men for meg ble det fort noe litt selvhøytidelig i den ellers så uhøytidelige Og hjertet er en kommunegrå regnbue. Det skal selvfølgelig være lov å være sadfjes i Skien også, men jeg kjøper den naive stoltheten mer enn den paranoide skammen de prøver å selge meg.

Ungdomsmunn og pensjonisthjerne

Mens karakterene prater som en Hedda Foss Five, med et tempo som ligner friminuttsladder i ungdomsskolegården og tematikker for pensjonister på en parkbenk, slår det meg at denne sammensmeltingen er en god kombinasjon av alle målgruppene som står på terskelen til store, nye livsvalg. Derfor treffer det bredt. De tre musketerene Jacobsen, Holmen og Skarpsno gjør seg godt i hver sin rolle på Skienlivets revyscene. Mattis Herman Nyquist har med skrive- og skuespillerlaget sitt, fått til å lage en fungerende fusjon av flere kjente og kjære teatersjangre. (Publisert 07.11.2020)