Rølpete Fosse

Kanskje jeg ikke skulle ha lest Fosses nye scenetekst Slik var det før jeg gikk til forestillingen. Men det gjorde jeg altså og det førte til en nesten sjokkartet teateropplevelse. Sjelden har jeg opplevd en så stor kontrast mellom tekst og forestilling

Tekst og forestilling

Annika Silkeberg har iscenesatt Fosses monologiske stykke om en gammel mann som står overfor døden, som en

Slik var det

Av Jon Fosse

Regi: Annika Silkeberg

Scenografi, lys og kostymer: Jenny André

Lyd og video: Fredrik Arsæus Nauckhoff

Den Nationale Scene, Lille scene, 4. november 2020

forestilling om en ensom, forfyllet og sint gammel mann. Den gamle mannen spilles av Gerald Pettersen i underbukser og lang regnfrakk. Han bor på gulvet i et rom med stabler av malerspann hauger med gamle bøker og mange spritflasker. Tekstlesningen gir meg et helt annet bilde. Fosses monolog beskriver en gammel mann som ligger i en seng, med en gåstol og en rullestol stående ved siden av. Han har åpenbart vanskelig for å komme seg ut av sengen, og for å bevege seg, men han gjør det etter hvert, litt. Han reflekterer over livet og døden, og kropp og sjel og kunst og religion i forhold til dette. Han er en tidligere billedkunstner, som på et tidspunkt har blitt religiøs, men er usikker på hva han egentlig tror på. Men musikken (Bach) og Fadervår fremstår som åndelige bærebjelker for ham helt til det siste. Sannsynligvis dør han til slutt. Slutten hos Fosse lyder slik, etter hans siste Fadervår (på latin):

«Han bøyer hovudet og lèt att augo. Pause. Han ser opp att, rett framføre seg. Han lèt igjen att augo, bøyer hovudet, blir sitjande slik med framoverbøygt hovud og det renn piss ut frå skrevet i buksa hans

Lys ned, svart»

I motsetning til det inntrykket man får gjennom lesningen, er Pettersens gamle mann fysisk vital, især etter hvert som han får i seg mer alkohol. Før spillet begynner, projiseres en video på scenes tre veggflater som viser ham kjørende på sykkel rundt omkring i Bergen. Spillet begynner med at han, som en uteligger, våkner på gulvet og begynner å reflektere over seg selv og livet sitt overfor et kamera som sender nærbilder av ansiktet ut på veggflatene. Han tar noen solide slurker av spritflasken, reiser seg og tar noen dansesteg. Han fortsetter å drikke og blir stadig mer livat, hopper og danser omkring – og reflekterer. Han tømmer flasken, blir mer beruset, finner nye flasker og drikker videre. Underveis fører han en selvransakende monolog om sin ensomhet, livet som billedkunstner, sitt forhold til musikk, religion og barna han ikke har kontakt med. Et tilbakevendende tema er «ho» som skal komme, kanskje for å hjelpe eller stelle ham. Hun kommer aldri, men han vender stadig tilbake til henne og blir stadig mer forbannet over hennes gjentatte spørsmål om hvordan det går med barna. Etter hvert som han blir mer og mer beruset vokser sinnet mot ham selv, mot «ho» og konene han har hatt. Barna derimot viser han sterkt positive følelser for, kysser bildene av dem, som han har i en gammel bibel, og som i forestillingen synes å skulle representere hans forhold til religion. Det ender i et slags klimaks hvor han med en langskaftet malerrull maler på veggene, smører maling på seg og regnfrakken, dypper føttene i maling og tråkker omkring – som en performancekunstner eller «action painter». Til slutt, etter en ekstatisk dans, ramler han om kull på gulvet. Og lyset går ut.

Sceniske påfunn

Det høres kanskje gammeldags ut å kritisere en forestilling for sceniske påfunn. Det var noe teateranmeldere gjorde på 70-80-tallet. Etter at postmodernismens teatralitet og frihet er blitt standard i teateret gjør man ikke det lenger. Men mange av regigrepene i denne forestillingen fremstår som påfunn, fordi det er vanskelig å se begrunnelsen for dem, hverken i teksten eller forestillingen. Mange av regigrepene virker nesten som angrep på teksten. Som om regissøren har tenkt: «denne teksten er for patetisk, la oss rølpe den til og se hva som kommer ut av det».

Scenografien er i og for seg fin, især videoarbeidet laget av Fredrik Arsæus Nauckhof. Men stablene av store malerspann og bøker, fremstår som en overtydelig illustrasjon av de åndelige dimensjonene i den gamles liv: malerkunsten (men malebøttene og rullekosten får det egentlig til å se ut som om han har vært yrkesmaler), og åndelig liv gjennom lesning. I tillegg illustreres hans forhold til musikk gjennom bruken av mobil og øretelefoner. Hos Fosse beskrives hans indre liv og forhold til musikk slik:

«for inne i meg
inst inne i meg
er det noko som ikkje er
av denne verd
og som difor heller ikkje
forsvinn i denne verd
ganske kort pause
ja slik er det
med den sak
ganske kort pause
og Bach
Goldbergvariasjonane
Matteuspasjonen
ja det har
ganske kort pause
med noko av det same
å gjere
ganske kort pause
For musikken
ja den er både av denne verd
og den er det ikke
ganske kort pause
kanskje»

Fosses tekst har, som man ser av sitatet, riktig mange pauseanvisninger, mellom den gamles korthugde refleksjoner. På nesten hver side av teksten står det fem-syv ganger: «pause», «kort pause» eller «ganske kort pause». Disse pausene merker man ikke i forestillingen. Eller det kan virke som om man har fylt disse pausene med sinne og aggressive utfall gjennom stemme- og kroppsuttrykk.

Antitetisk regi

At den gamle er alkoholiker og drikker jevnt og trutt gjennom forestillingen, står det ingenting om i Fosses tekst. Det er i og for seg et ok grep og en tolkningsmulighet, men kjenner man teksten, kan det oppleves som en motsigelse av den. De eksistensielle og religiøse refleksjonene fremstår i løpet av forestillingen mer og mer som fyllerør.

At den gamle i forestillingen fremstår som vital og energisk står også i kontrast til det inntrykket man får gjennom teksten av en svekket gammel mann og hans ensomhet i sin aller siste livsfase. Fosses tekst gir inntrykk av et kulturelt forfinet menneske, som ved livets slutt fremstår naken og avkledt sin kulturelle dannelse. Han omtaler sin malerkunst som «målarstykke» som nå henger på «gjæve museum», han har et inderlig forhold til Bachs musikk som han tilskriver en åndelig dimensjon og han siterer kristne tekster på latin. Forestillingen viser ikke dette. Den vrenger heller av dette og viser den gamles forakt for seg selv, sin kulturelle dannelse og religion.

I forestillingen er det en rekke grep og virkemidler som synes fremmede og motsigelsesfylte i forhold til Fosses tekst. Det er helt i orden å ha et slikt antitetisk grep i en scenisk tolkning av en tekst, men jeg synes ikke de regimessige påfunnene bidro til å lage en konsistent og interessant forestilling. Blant de mange regipåfunnene var for eksempel å la den gamle bli dusjet av bordtennisballer i scener hvor han snakket om det guddommelige, det skjer 3-4 ganger. Et annet grep var bildene av barna som han kysser patetisk. At han skulle ha et så sterkt følelsesmessig forhold til sine barn fremgår på ingen måte av Fosses tekst. Her er de rett og slett fjerne, og er slik med på å markere hans eksistensielle ensomhet. Den gamles gjennomgående bruk av mobiltelefonen for å høre musikk virker også helt fremmed og ubegrunnet i forhold til hans eksistensielle og kunstneriske univers, slik de beskrives av Fosse. Disse og flere andre av de omtalte grepene i forestillingen bidrar til en banalisering og latterliggjøring av den åndelige selvrefleksjonen Fosses tekst legger til rette for.

I lys av forestillingens mange sceniske påfunn synes jeg nesten det er merkelig at man ikke har lagt inn noen metakommentarer til teksten. Mellom linjene synes forestillingen, i hvert fall i min forståelse, å si: Fosses religiøse refleksjoner er egentlig bare pisspreik – for å si det i den bitre gamlingens vokabular. Noen intelligente metakommentater kunne kanskje ha reddet forestillingen, gitt den et løft, opp mot det nivået Fosses tekst har. (Publisert 06.11.2020)