«Sammen er vi skeive»

På forsommeren besluttet Nationaltheatret seg for å skyve årets Ibsenfestival til desember, men med nye korona-restriksjoner, sier det seg selv at det er umulig å gjennomføre en normal festival. Hvordan har dialogen vært med teatrene som skulle kommet?

– Blant de vi var i kontakt med på vårparten, er det ingen som kan reise, sier teatersjef Hanne Tømta: Og skulle de gjøre det, måtte de settes i karantene både når de kommer og når de drar, så det er bare ikke gjennomførbart. Vi har foreslått live-streaming av for eksempel monologen til Lars Eidinger, som jo er et åpenbart festivalgjestespill, men de mente at det ikke var kunstnerisk riktig (Eidingers Peer Gynt, Schaubühne i Berlin, er anmeldt i nr. 1 2020, red. anm.).

– Bakgrunnen for å skyve festivalen til desember, var jo delvis også at dere håpet på å få til et gjestespill med Taylor Mac. Det er tradisjon for at pristildelingen inngår i festivalen?

– Ja, men et fysisk gjestespill med Taylor Mac, fra USA, er jo ikke er gjennomførbart. Løsningen blir at han og flere spiller i New York, og at forestillingen blir live-strømmet. Det er første gang vi prøver på noe slikt, men fordelen er at gjestespillet allerede lå inne i planleggingen. Strømmingen blir en måte en helt egen forestilling. Den vil inneholde elementer av den forestillingen vi egentlig skulle ha vist, Holiday Sauce, men i en digital versjon.

Det dreier seg ifølge Hanne Tømta om en juleforestilling, men som handler om julens «dysfunksjonalitet», og om problemer ved både en kommersiell og religiøs julefeiring. Men den nye versjonen, som har fått navnet «Holiday Sauce…Pandemic!», er stadig ‘under construction’ i New York.

Brask og bram

– Det blir tale og andre arrangement på teatret samme helg, 12. desember?

– Ja, først blir det prisoverrekkelse, og så digitalt gjestespill. Holiday Sauce…Pandemic! inngår som en del av utdelingsseremonien, som i år også blir heldigital. Publikum får først oppleve utdelingen fra live studio med brask og bram på Nationaltheatret, før strømmen sendes fra New York. Vi kan love en høyst profilert programleder og kunstneriske innslag også under prisutdelingen. Kulturminister Abid Raja står for overrekkelsen. Selv om det er veldig synd at vi ikke kan være fysisk sammen, gir det digitale oss muligheter til å nå ut enda bredere.

– Taylor Mac befinner seg vel i ytterkanten av hva man vil kalle teater, det er jo show?

– Jeg er ikke uenig, men i diskusjonene med komiteen ser man også etter stemmer som befinner seg utenfor en alminnelig oppfatning om hva som er teaterkunst. Så jeg tror at det grenseoverskridende mellom teater og show, ligger innenfor juryens mandat. Han er jo også dramatiker og gjestespiller på festivaler og i helt tradisjonelle teatre. Samtidig har han et genuint ønske om å involvere lokale folk og miljøer. Det er ikke sånn at «her kommer vi med en trailer og velter opp det vi har laget.» Det fremstår for meg som han har et genuint ønske om alltid å samhandle med kunstnere og miljøer på de stedene han kommer.

– Han har også en helt spesiell evne til å inkludere publikum?

– Absolutt!

– Festspillene i Bergen reklamerte allerede i forkant av at tildelingen ble kjent med et gjestespill med Taylor Mac. Nå er det jo uvisst om det lar seg gjennomføre, men han passer jo godt inn på en musikk- eller sjangeroverskridende festival.

– Ja, slik jeg opplever det, bygger han på vaudeville og underholdningsteater. Og så er han jo ekstremt politisk engasjert, sier Hanne Tømta.

Amerika med nye øyne

I maraton-forestillingen A 24-Decade of Popular Music, som gjelder for å være hans hovedverk (med urpremiere 2016) tar Taylor Mac publikum med på en reise gjennom den amerikanske historien – og populærkulturen. Forestillingen dekker 24 tiår, og tar avspark i den amerikanske revolusjonen (1776), omhandler slavetiden og borgerkrigen, forbudstiden og AIDS-epidemien, før den slutter i nåtiden. Da den ble vist på Berliner Festspiele over fire kvelder, i fjor høst, fikk undertegnede med seg del 2, som dekket perioden 1836 – 1896. Taylor Macs vekt på publikumsinkludering kom blant annet til uttrykk ved at han iscenesatte borgerkrigen som ping-pong-kamp mellom tilskuerne i salen, samt konkurranse og avstemning om hvem som var den største poeten – Stephen Foster eller Walt Whitman. Stephen Foster er kjent for sanger som My Old Kentucky Home (1853) og Old Black Joe (1853), som opprinnelig ble framført i minstrel-show, altså av hvite artister som var sminket svarte. Det må sies at det ikke var stor tvil om utfallet: Det ble Whitman. I A 24 Decade of Popular Music har Mac som erklært målsetning å skrive den amerikanske historien på nytt, i den forstand at han vil grave fram det som har vært fortidd, fortrengt og fortsatt blir overhørt. Framfor alt skeivhet. I forestillingen veksler han mellom å være en skarpskodd story-teller, og drag-Queen med overdådige kostymer og imponerende stemmeprakt.

– Han har, eller er, to personligheter, supplerer Tømta. Han er Taylor Mac, men også judy. Mac har selv uttalt at «utøver/performer» er hans kjønn og at «judy» er hans personlige pronomen. Han har også uttalt at han valgte judy – et pronomen som er et kunststykke i seg selv, som får folk til å stoppe opp, tenke seg om og kanskje le, fordi alle er så opptatt av å gjøre og si «det riktige». Referanse her er en artikkel fra Los Angeles Times: https://www.latimes.com/entertainment/arts/la-et-cm-taylor-mac-los-angel...

– Det er krevende å snakke om hva kjønn og kjønnsoverskridelser er, men det er ikke tvil om at han, og kanskje spesielt i de tekstene han har levert som dramatiker, er ekstremt opptatt av å bryte ned vår stereotype betraktning av mennesker. Det kommer til uttrykk i tittelen på det stykket vi skal sette opp, Hen. I det at man ikke kan plasseres i det ene eller andre kjønn, men flyter mellom, og det gjør han også som kunstner. Han er en mann, men kan være en kvinne, og det tenker jeg at i seg selv gjør ham annerledes enn hva man forbinder med prisen, og det er selvfølgelig viktig i forhold til hans betydning i USA, og den han vil få i Europa, når det kommer flere gjestespill og utveksling igjen.

– A 24 Decade History… fikk få anmeldelser, og det virket ikke som om teaterkritikerne oppfattet det som deres bord, da den gjestespilte i Berlin, som også var første gang iden ble vist i Europa. Var det noe dere diskuterte i juryen?

– Nei, det har vi ikke snakket om. Vi har diskutert hva scenekunst er, og hvor grensene går, i forskjellige kombinasjoner av dans og teater og visuell kunst. Det føler jeg bare er en forlengelse av diskusjonene i komiteene tidligere. Men vi har selvfølgelig også nye medlemmer, og har kanskje vært opptatt av å bryte et mønster, med mannlige kunstnere, fra særlig tyskspråklige land. Bortsett fra at vi også har gitt den til en gruppe fra Storbritannia (Forced Entertainment, journ. anm.) og til franske Ariane Mnouchkine. Men at det ikke var intellektuelt nok i Berlin, visste jeg ikke.

Aksjonisme eller kunst?

– Den gikk vel under radaren. Men pristildelingen har jo truffet blink i forhold til sommerens protestbevegelser! Taylor Mac snakker jo ikke bare om skeivhet og kjønn, men også rase…

– Ja, de som er undertrykke og marginalisert, og ikke blir sett på som like verdifull som andre, av en eller annet grunn.

– Noe av poenget til Mac i A 24 Decade History of Popular Music (som er noe langt mer enn en poplåt-parade), er å få folk til til å høre hva de kjente sangene egentlig formidler eller handler om. Noen er mye mer erotisk og kjønnslig tvetydige enn man skulle tro, og andre kan være dypt reaksjonære. Man hører jo sjeldent ordentlig på tekstene?

– Nei, det er riktig.

– Taylor Mac har selv bakgrunn i enkle kår, og arbeiderklassebakgrunnen er kanskje også merkbar i hans holdning og arbeider?

– Jo, det mener jeg at er helt adekvat å si. Og at han, hva skal jeg si, setter fokus på menneskeverd, uansett hvor man kommer fra og hvem man er. Så vi traff en tid. Men vi visste ikke det da vi bestemte oss, for å si det sånn.

– Forestillingen slo veldig godt an i publikum i Berlin. Men er det kunst eller aktivisme?

– Ja, det er jo interessant spørsmål. Vi i komiteen har tenkt på det og diskutert det som scenekunst. Og at det ikke bare er det han snakker om som kunstner, men det han utstråler. Han er veldig ordentlig og skikkelig i sitt miljø og kontekst. Mac har også uttalt at kunsten hans ikke i seg selv er identitetspolitikk. Det er tilstede i alt han gjør, men ikke det det er.

– Ja, men kan du si noe om hvorfor det er bra kunst?

– Det er et skikkelig vanskelig spørsmål, Therese. Men tilbake til det du sa om A 24 Decade History, så klarer han jo å få publikum til å revurdere etablerte sannheter. Han skaper sammenhenger og prosjekter som gjør noe med de som enten er med i forestillingene, eller er med som publikum. I tillegg så opplever jeg at han har veldig lave skuldre, er veldig imøtekommende, og evner å få publikums reaksjonsevne aktivert. Det tenker jeg er hovedsaken, enten man kaller det show eller kunst.

– Har du sett forestillingene live eller på video?

– I overkant av halve juryen hadde sett ham live, mens resten av oss måtte se oss opp på alt som fantes av opptak.

– Stykket Hen, som dere skal oppføre over nyttår, er et familiedrama. Det lyder jo mer tradisjonelt?

– Det kan man kanskje si. Det han gjør er å ta tak i alles forventninger til hverandre. Foreldres forventning til barna, og barns til foreldre. I sjanger kan det bli kalt en satirisk komedie, eller kanskje en rasende, satirisk komedie, for fire skuespillere. Beskjeden er vel – selv om jeg ikke vil legge ord i munnen på Catrine Telle, som skal sette det opp – menneskers rett til ikke å bli plassert et sted, og mulighet til å kunne endre seg, til å flyte mellom kjønnene.

– Det hadde vært morsomt om han hadde iscenesatt selv…?

– Det er ikke mulig. Det er Catrine som skal sette det opp, og Ellen Horn spiller moren. Hun blir 70 i februar, så det blir hennes avskjedsforestilling.

Ibsenfestivalen 30 år

– Tilbake til Ibsenfestivalen. Hva er det vi ikke får se, eller går glipp av i år?

– Nei, det vi ikke får se, er en utrolig fin finsk forestilling, Nora, som er basert på Et dukkkehjem, og i regi av Alma Lehmuskallo fra Teatteri Jurrka. Det var det eneste gjestespillet som var helt avklart på vårpartten, i tillegg til monologen til Lars Eidinger. Nå har vi ansatt filmregissøren Emilie Beck til å lage en dokumentarfilm om Nationaltheatret og Henrik Ibsen, og den vil naturligvis også handle om Ibsenfestivalen. Det er nå 30 år siden festivalen ble startet, men vi har ikke vært så flinke til å dokumentere den.

– Så det blir en jubileumsmarkering? Kommer filmen til å være teaterfaglig, eller vil den rette seg mot et bredt publikum?

– Den er nok for et bredt publikum. Ikke først og fremst teaterfaglig og akademisk, men mer åpen og utadvendt.

– Nå som du skal gå av som teatersjef, og derfor ikke har ansvar for Ibsenfestivalen, kan du kanskje svare på om er det blitt vanskeligere å finne virkelig gode Ibsen-oppsetninger der ute?

– Ibsen er jo fortsatt verdens nest-mest spilte dramatiker, så jeg opplever ikke at tilfanget har blitt mindre. Ibsenfestivalen har jo vært helt avgjørende for norsk teater, og har i forhold til regi og formspråk utvidet horisonten kraftig. Det har den selvfølgelig gjort for publikum også. Men de som jobber med teater har kanskje en større toleranse for dekonstruksjon og nye vrier. Så nei, jeg har ikke tenkt på at det har vært mindre å velge mellom, sånn tallmessig. Jeg har ikke tenkt på at det skulle være en nedadgående spiral.

– Det oppsto en ny dynamikk på festivalen omkring 2004-5, ved at den ikke bare inviterte til herfra og derfra. Enkelt uttrykt, så introduserte den vel «regiteater», som tidlig på 00-tallet ennå var et nytt begrep for mange. Fordi publikum kjente stykkene til Ibsen, gikk de med på mye nytt. Men i dag er man jo blitt nokså forvent på Ibsen- og klassikeraktualiseringer?

– Ja, det blir litt som vi snakket om med Taylor Mac, at han med sanger som alle kan, får fram noe nytt ved å framføre dem på en annen måte. Og Ibsenfestivalen har hatt det plusset at, hva skal jeg si, fundamentet i en forestilling handler om en tekst, eller noe som man kan satse på som allment kjent, og så kan det handle om hvordan man behandler utgangspunktet.

Men det handler jo også om teatrene i Europa og andre steder, sine reelle handlingsrom: Hvor mye kan man fortsette å eksperimentere og i hvor stor grad man i repertoaret må lene seg på noen sånne trygghetsfaktorer. Men det tenker jeg at ikke handler om Ibsen, men hvorvidt det å remake en klassiker nok en gang, er fremtiden, på en måte. Det handler om teatrets utvikling i det store, men også om hvordan forskjellige land velger å prioritere kunst og kultur, innenfor krevende, vanskelige økonomier. (Publisert 11.11.2020)