Scenografi-anmeldelse med hilsen Dale

Dordi Strøm har mottatt støtte fra Fritt Ord for å realisere prosjektet «Scenografi som tekst». Det høres litt konseptuelt ut, men det pirrer nysgjerrigheten min. Scenografi som tekst.

En av tekstene hun har skrevet som en del av dette prosjektet, er «Om fotball og menn, for alle og ingen», jeg vil forsøke å forholde meg til denne teksten som scenografi.

Scenografien ble publisert på nettstedet scenekunst.no 5.10.20. og kan forstås som en re-/dekonstruksjon av noen følelser, observasjoner, stemninger og indre bilder som har festet seg hos Dordi Strøm under årets Teaterfestival i Fjaler, med særlig fokus på teaterforestillingen Fotballspelet av Vinge/Müller og frivillighetskulturen i Dale. 

For å kunne oppleve scenografien, åpner jeg laptopen og klikker meg inn på scenekunst.no og inn til scenografien. Det første som møter meg er tittelen, «Om fotball og menn, for alle og ingen». Scenografien handler altså om fotball og den handler om menn, denne scenografien er for alle og den er for ingen. Greit utgangspunkt for en scenografi. 

På nettsiden denne scenografien er satt inn i er det reklamer for teaterforestillinger og en kalender og stillingsannonser. Jeg blir sittende og lure på om dette også er en del av scenografien. Etterhvert kommer jeg frem til at det mest sannsynlig bare er reklame og bestemmer meg raskt for å forholde meg til bare teksten, altså scenografien. 

Så begynner jeg å lese. I begynnelsen skildres forestillingen Fotballspelet, men den handler mest om en karakter hun kaller for Vegard Vinge. Personkarakteristikkene hun gir av ham er så spekulative og ligger så fjernt fra den Vegard Vinge jeg kjenner, at det blir veldig tydelig for meg at dette er scenografi og ikke journalistikk. 

Det må nevnes at jeg er en nær venn av Vegard Vinge og Ida Müller, og at jeg har arbeidet med dem i en årrekke. I tillegg kjenner jeg festivalledelsen godt, men Dordi Strøm er jo også en venn og kollega av dem, så det burde ikke være noe problem. Jeg har altså inngående kjennskap til frivillighetskulturen i Dale og produksjonsforholdene til Vinge/Müller, og var blant annet aktør i den omtalte forestillingen, Fotballspelet. Dette gjør meg akkurat inhabil nok til å skrive denne scenografianmeldelsen. 

Jeg leser videre og kommer til en lang passasje hvor Strøm spekulerer rundt privatlivet til karakteren Vegard Vinge, og her mister jeg grepet om scenografikonseptet. Det blir plutselig veldig karakterdrevet, og jeg får ikke helt tak på det romlige. Det fortsetter med noen lange tekstbolker hvor det blant annet står at (karakteren) Vegard Vinge ikke har takket de som var med som frivillige, og at han heller ikke takket den tidligere ordføreren for en gammel fotballskjorte fra Dale IL. 

Det som er utfordrende ved disse tekstpartiene er at de ligger så tett opp til hva som skjedde under produksjonen av forestillingen Fotballspelet at det er lett å forveksle scenografien til Dordi Strøm med faktiske forhold. Men i virkelighetens fotballspel ble de frivillige ordentlig takket, fikk servert mat under prøvene, osv. Og ordføreren fikk en Diego Maradonna-t-skjorte i bytte av Vinge. Jeg jobbet tett med de frivillige og satt igjen med et inntrykk av at de hadde stor glede av samarbeidet.

Videre leser jeg at det er en kvinne som får beskjed av karakteren Ida Müller om at hun ikke kan få overtidsbetalt, fordi «Dette er Dale og ikke Volksbuhne», og at «her er det frivillighetsarbeid som gjelder». Nå blir jeg dratt inn i scenografien igjen, for her blir det helt tydelig at dette bare er scenografi. For under produksjonen av Fotballspelet var det en mann og ikke en kvinne som ba om å få overtidsbetalt. Han ba om å få 4000,- kroner dagen og overtidsbetalt etter åtte timer. Selv ikke et kompani med kunstnerskapsstøtte kan betale sånne honorarer. Dette er Dale og ikke Volksbühne, sier karakteren Ida Müller. Ja, for på Volksbühne er lønnen betydelig lavere enn i Dale og ved de norske institusjonsteatrene. Det vet jeg, for jeg har selv arbeidet på Volksbühne, sammen med Ida Müller. 

Scenografien beveger seg videre til en sliten frivillighetsarbeider som er drittlei av festivalen og ikke føler seg verdsatt. En frivillighetsarbeider som savner sauene sine og familien sin. Her blir scenografien egentlig for første gang romlig, og jeg synes at den fungerer til en viss grad. Det blir i hvert fall helt tydelig at dette ikke er journalistikk.

Jeg er ferdig med gjennomlesningen, og jeg scroller tilbake til toppen, og der ser jeg at teksten er merket med sjangerbetegnelsen «essay». Nå blir jeg forvirret.

Hvis dette er et essay så betyr det vel at de som er omtalt i teksten ikke er teaterfigurer, men virkelige mennesker? Det betyr også at Dordi Strøm, som er styreleder for Norske Scenografer i CREO, har skrevet en lengre tekst hvor hun retter grove beskyldninger mot scenograf Ida Müller og regissør Vegard Vinge. Beskyldninger som er basert på udokumenterte påstander, sladder og bakvaskelser! Teksten er svært nedlatende og Dordi Strøm reduserer nærmest Ida Müller til en kunstgressmatte.

Nå som vi har fått oppklart at dette ikke var scenografi allikevel, synes jeg redaksjonen til scenekunst.no burde be Dordi Strøm om å dokumentere påstandene. Sånn som teksten står (fritt tilgengelig for alle som googler Vinge og Müller), så blir ikke leseren informert om de som kommer med beskyldningene mot Vinge og Müller er virkelige mennesker eller ikke. 

Jeg ville gjerne hjulpet redaksjonen i scenekunst.no med denne opprydningen, men det har jeg ikke tid til. Jeg har allerede brukt altfor mye tid på denne anmeldelsen, som viste seg å være skrevet på feil premisser (Publisert 21.11.2020)