Trange rom og tunge minner

Det er ingen enkel oppgave å skildre hvordan asylsøkere fra ulike deler av verden opplever møtet med norske asylmottak,

Jølster hotell

Av Jeff Pedersen produksjoner

Forfattar og rettleiar: Katrine Sele

Regi: Jeff Pedersen

Scenografi og kostyme: Silje Sandodden Kise

Lysdesign: Silje Grimstad

Lyd: Steinar Skadal

Dansarar: Jon Werede Hope,

Anna Einemo Frøysland, Berit Einemo Frøysland, Nathalie Hast,

Jon Filip FahlstrømJune Midttveit Olsen

Produsent Syv mil: Camilla Svingen

Teater Vestland, Førde, 18. november 2020

hvordan hverdagen i limbo fortoner seg eller hva de bærer med seg av traumer. Men det er akkurat dette Jeff Pedersen Produksjoner gir seg i kast med i danseforestillingen Jølster hotell, som er basert på boken ved samme navn av Katrine Sele. I boken stifter leseren bekjentskap med noen av asylsøkerne som bodde ved asylmottaket i det gamle sveitserhotellet i Vassenden, som var flyktningmottak mellom 2010 og 2017.

Velfungerende scenografi

Handlingen er lagt til det en gang så staselige hotellet, som under asylmottaktiden for lengst hadde passert sin storhetstid, med fem dansere som formidler ulike personer og deres opplevelser. «Heile handlinga vert utspelt rundt bordet, gjennom ein middag, der ulike personer prøver å føle seg heime», står det i programmet, som også spør om det er mulig å komme tilbake til et normalt liv og et nytt hjem med de personlige opplevelsene og traumene personene bærer med seg.

Hvor trangt dette noen ganger må oppleves speiles i scenografiens konstruksjon: alt foregår inni en trekonstruksjon, bekledd med hvite duker over treverket. I hvert av de fire hjørnene er en hylle med ulike kopper og kar, og en kalender øverst i hjørnet. Danserne er allerede på plass i scenografien når publikum kommer inn i salen, og slik får vi god tid til å studere omgivelsene. Publikum sitter med innsyn fra fire sider, slik at alle ser det fra litt ulike vinkler, men likevel med god oversikt over alt som foregår. Det hele er enkelt og effektivt lyssatt, med en skrivebordslampe som lyser dels på scenografien og dels ut mot oss, og en taklampe som henger over bordet midt i scenerommet.

Oppbrudd og flukt

Starten markeres av at fire av danserne plukker opp tusjer og skriver på hver sin kalender, synlig fra alle vinkler. It was perfect. De hvisker, småprater, ler. Noen serverer te, andre skåler, og bevegelsene gjentas i en slags loop av hygge, helt til det brått går over i alvor når et bombeangrep sprenger dem fra hverandre. Knapt synlig i det nå dempede lyset ligger fire danserkropper strødd, mens en femte gradvis kjemper seg opp gjennom ruinene. Hver lille lyd blir enorm, mens hun griper tak i den hengende lampen for å hale seg opp, og så snur den som en lykt for å lete etter andre overlevende.

Det fremstår som et bilde på det noen av dem flykter fra, i likhet med neste scene hvor en av dem skal krysse havet. Båten hun går opp i blir manet frem gjennom en stol snudd på hodet, som holdes flytende i rytmiske bevegelser i takt med bølgene, holdt oppe av de andre danserne. Kalenderen er flyttet frem: getting closer står det skrevet der nå, og disse ordene på kalenderen markerer skift, tid og stillstand med ord som utøverne selv aldri ytrer.

Det poetiske bildet brytes med ett av et nytt kræsj, etterfulgt av bølger og skrik og fem kropper som flyter i luften mellom bordene, stolene og hverandre. Det er dramatisk, men når denne dramatikken inntrer har vi ennå ikke blitt introdusert for danserne som individer eller personer, og jeg har ingen holdepunkter for å gripe empatisk tak i hva de opplever. Gispene etter luft virker overdramatiserte og nesten påklistret, de bryter med den poetikken og estetikken som ble anført i andre deler av scenen.

Traumenes intensitet

Slik fortsetter det gjennom den timelange forestillingen. Mellom de mer intense øyeblikkene får vi innblikk i hverdagen på asylmottaket, ventetiden som slås i hjel med å spise chips og smågodt, eller ved å forsøke å skape en normalitet gjennom å servere kaffe til de andre. Nye scener markeres ved å rive bort et ark i kalenderen, slik at en ny overskrift kommer til syne. Uroen er tilstede hele tiden, og forestillingen er på sitt beste når den får lov til å være tilstede parallelt med forsøkene på normalitet; Én av danserne tapper med en skje på bordet, til de andres irritasjon. En annen er redd for å sette seg ned mellom to menn fordi hun er traumatisert av en voldtekt. Hun som kommer med kaffe til de andre møter fire blikk som stirrer ned i bordplaten, og når de endelig reagerer rives kaffekoppen over ende. Når brev kommer i postkassen, truer håpet og fremtidsangsten med å rive dem i fillebiter.

Det er i disse øyeblikkene at dramaet mellom fortid, limbo og usikker fremtid får utspille seg i kroppene; en utveksling av blikk, en nervøs bevegelse, en vennlig gest eller en brå fiendtlig hånd. Da kommer vi tettere på, danserne trer ut fra gruppen og personlighetene kommer tydeligere frem. Men disse roligere scenene avbrytes ofte og plutselig av dramatiske hendinger, som enten gjenspiller traumatiske hendelser med angripende skygger portrettert av de andre danserne, eller utspiller seg som scener hvor alle fem beveger seg med samme energi, høye puls og hyperventilerende pusting. Som tilskuer oppleves det intenst, men også distanserende – å spille ut ettervirkninger og re-traumatisering i all dets metaforiske gru blir utmattende i lengden, og lar oss aldri bli ordentlig kjent med de personene stykket handler om.

Uforløst potensiale

Det er som om regissøren ikke har hatt ordentlig tro på kraften det avmålte og subtile kan ha, og følt at fortellingene best bringes til live på scenen gjennom høyintensitetsscener, snarere enn den lavmælte og granskende tilnærmingen Sele har valgt i boken som forestillingen er basert på. Danserne er både dyktige og imponerende samkjørte, noe som særlig blir synlig gjennom det rytmiske arbeidet hvor avtrykket fra Ole Hamre som musikalsk konsulent er tydelig, og i hvordan de interagerer med scenografien. Med bare bord, stoler, kopper, kar og hverandre, kjører de en drivende rytme som bærer flere av scenene, og beveger seg nesten sømløst som en enhet når regien krever det av dem.

Samtidig faller også dramaturgien inn i et repetitivt mønster, som blir monotont sammenlignet med driven i rytmearbeidet. Vi får en flik av den ene karakterens historie, så gjentar bevegelsene seg før neste karakter får sine sekunder i rampelyset, til alle fem har fått formidlet litt om seg selv. Det fungerer én gang, men når det gjentar seg gjennom flere scener, blir det så forutsigbart at det blir vanskelig å ta det som annet enn illustrasjoner. Her skulle jeg gjerne sett et sterkere kunstnerisk valg som lot karakterene utvikle seg mer og gav hver av danserne flere nivåer å spille på i følelsesregisteret. Det hadde ikke bare styrket narrativet de vil formidle til publikum, men også gitt danserne et større potensiale til å utvikle sine rollefigurer. Slik Jølster hotell er nå, er det en til tider fengslende, men uforløst, fortelling om asylsøkere i samtidens Norge. (Publisert 19.11.2020)