Verken Sverre eller Arne

Trøndelag Teaters black-box var delt i to; publikum oppover på den ene siden og sceneområdet på den andre. Fra taket henger

Bjertnæs, Lygre

Skulptur/installasjon: Sverre Bjertnæs

Tekst: Arne Lygre

Regi: Ole Johan Skjelbred

Kostymedesign: Ane Aasheim

Lysdesign: Eivind Myhren

Lyddesign: Anders Schille

Maskør: Ann Kristin Høvik

Dramaturg: Kristoffer Spender

Studioscenen Trøndelag Teater, premiere 14. november 2020

et stort teppe, tråder av glassperler som blinker og skinner i lyset. Musikken begynner, teppet senkes noe, og over teppet, høyt opp på bakveggen, ser vi de fire skuespillerne bak vindusglassene. Danser, synger, hopper, kommer løpende ut og ned til scenen med skrik og skrål. Kostymene er like overdrevne, alle sminket blanke i ansiktene. Så begynner møtet mellom Kvinne og Mann, og Mann har mistet sønnen sin og Kvinne var læreren hans.

Et langvarig samarbeid

Dramatikeren Arne Lygre og bildekunstneren Sverre Bjertnæs har arbeidet sammen ved flere anledninger. Tidligere i år ble de tre enakterne av Arne Lygre, Du finnes, Minner om oss og Jeg glemmer, utgitt i bokform, med tittelen Minnetrilogien, og den er bildesatt av Sverre Bjertnæs. For fire år siden ble Lygres Minner om oss spilt som en integrert del av Bjertnæs’ utstilling Det kollektive mennesket, på Galleri Brandstrup i Oslo. I fjor sommer ble Du finnes spilt sammen med utstillingen Ikke alt som har vært, skal være med videre på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg. De lar sine ulike uttrykk møtes i et felles rom, og på den måten får verkene gå i dialog med hverandre: Slike lytteprosesser styrker hverandre gjensidig.

Tre akter, tre kostymeskift

De tre enakterne blir spilt sømløst, uten andre antydninger av noe nytt enn kostymeskiftene. Og kostymene er komiske og overdrevne – for små, for store, for lite, for mye. De fire skuespillerne er energiske og sprudlende, og veldig morsomme. Det er lagt til lydeffekter som i et hørespill eller tegnefilm. Det er farsespill i Du finnes, de synger og danser brokker av popsanger i en lang sekvens mot slutten av Minner om oss. Først i Jeg glemmer dras tempoet ned: Bjertnæs skulptur er skjøvet fram på scenen og Lygres tekst får for første gang komme fram. Dialogen mellom mor og datter finner sted i Ingrid Bergstrøms skikkelse som mor på den ene siden, i og ved og på skulpturen, og de tre andre er datteren, i felles tale og bevegelser rundt mor, som én mangfoldig skikkelse. Det er den eneste delen der tekst og skulptur får en meningsfull plass på scenen. Det blir for stor avstand mellom Ole Johan Skjelbreds regivalg og den allerede etablerte samtalen mellom Bjertnæs og Lygre.

Fra det ytre til det indre

Skjelbreds to siste arbeider på Trøndelag Teater var Lanzarote og Lyset skal skinne på meg og mine ønsker. Michel Houllebecq og Elfriede Jelinek er to forfattere som lar språk og tematikk finnes i påstander, ståsteder, tanker om selvet, kulturen og verden. Teksten handler på utsiden, uten noe fokus på psykologi. Mot slike tekster gir det mening å møte forfatternes retorikk med en absurd og ekspressiv tilnærming og humor. De to forfatterne innbyr til det.

Arne Lygres tekster derimot, bæres språket fra indre tanker og opplevelser i nære mellommenneskelige forhold – jeg og du og oss. Lygres replikker er både fortellende, beskrivende og samtalende på en gang. Det er det språket som gjør Lygre til en særskilt dramatiker, gir ham tydelig forfatterstemme. Sverre Bjertnæs’ installasjon er i dialog med Lygres tekster; en stående treskulptur med organiske og myke former, menneskelike, som adskilte og forbundne kropper. Skjelbred håndterer dette stoffet bare i sine overflater og gjør noe helt annet enn det de to andre byr opp til. Ja, selvfølgelig er det mulig å gjøre det, men blir det godt? I Grimms Askepott, skar stesøstrene av seg tær og hæl for å få på seg glasskoen. Fungerte det?

Et kortvarig tilfelle av personlighetsspaltning

Jeg liker det Sverre Bjertnæs og Arne Lygre gjør sammen. Jeg liker det Ole Johan Skjelbred gjør. Men samtalen mellom dem på scenen uteblir. Jeg har faktisk sett en underholdende, intens og god forestilling – om jeg bare lar være å tenke på Bjertnæs og Lygre. For Minnetrilogien har jeg ennå ikke sett på scenen. Det er en avgrunn mellom forestillingens tittel og forelegg på ene siden og regien på den andre. Bjertnæs, Lygre fungerer bare for Skjelbred. (Publisert 18.11.2020)