Årets forestilling 2020

FOTBALLSPELET av kompani Vinge/ Müller, Teaterfestivalen i Fjaler

Å gi generøst til publikum har blitt en stor sak det siste året. Givergleden har kommet i forskjellige former. Personlig liker jeg gaver. Det fikk man under Fotballspelet i Fjaler, på teaterfestivalen i september. Der holdt Vegard Vinge og Ida Müller både utstilling, forestilling, fotballkamp og konsert (en liten fis i deres øyne, men stor som faen for resten). Altså ble det hele en god 3-i-1, som på lik linje med peke-trykke-tygge-bøker for småbarn treffer noe hos alle, uansett hvem de er. Jeg likte alt.         

                                   Vegard Vinge sitt snakketøy var senter av oppmerksomhet den kvelden. I kraft av å være kommentator i sitt eget skaperverk, holdt han hele kavalkaden rullende i ett åndedrag. Det fungerte fordi mannen er en meganørd. Da blir jo spetakkelet så ekte. Og mannen hadde mange armer. Det var fotballfapp for høyresiden, rockenach for venstresiden og korps og kulturkrefter for og med alle i Dale. Og publikum fikk premier om de stilte til spontant intervju. Og i meg våknet et lite barn. Jeg vant kopp.                                                      

Herregud, for en lidenskapelig tullelek. Det innså jeg mens jeg stod i regntøyet på Essoen i pausen og ventet på baconpølsen min. «Det er slik det skal være», husker jeg at jeg tenkte. Det handler bare om å gjøre det man syns funker, bygge en fet verden, og så stole på at fundamentet selger seg selv. At folk ser gleden. At det glinser igjennom. Et lysende larger-than-life-teaterøyeblikk fra Essoen på Vestlandet der for min del. 

Og prikken over i-en var da Marius Drogsås Hagen fra Team Me hadde holdt det gående i flere nattetimer fra en liten pallescene, takker for settet, tar av seg Rambomasken og muskeldrakten og spyr av ren utmattelse bak malingsbutikken. Slik sluttet det.                                                    

                                                                                             Ole Petter Ribe

MIKROBIA av Øyteatret, Vega Teater

I år har jeg jo ikke sett så mange forestillinger, ikke har jeg vært på mange konserter, kinofilmer eller kunstutstillinger heller. Et magert kunst-år. Ei forestilling som jeg så rett før alt ble stengt ned er nok kanskje den som har gjort mest inntrykk. Kanskje fordi den i ettertid skulle få noen ekstra betydningslag. Det er Mikrobia av Øyteatret som ble vist på Vega Scene i januar.

Mikrobia tar for seg det faktum at vi til enhver tid lever i symbiose med enormt mange mikroorganismer. Vi er helt avhengige av disse organismene. Men som vi nå vet er det ikke alle disse mikroorganismene som vi ønsker å leve sammen med – for eksempel enkelte virus. Da jeg så Mikrobia var det noe sympatisk åpnende og mildt trøstende i det klimaperspektivet stykket hadde. Det opplevdes både intelligent og viktig. I ettertid ble perspektivene i den også skremmende. Øyteatret har skapt ei forestilling som plasserer oss i den naturen vi hører hjemme i – både den synlige og den usynlige naturen. Først og fremst ble dette et vellykka stykke klimakunst.

                                                                                         Elin Lindberg

BJERTNÆS, LYGRE, i regi av Ole Johan Skjelbred, Trøndelag Teater

Fra 2020 skinner barneforestillinger som NIE/Nordland Teaters I Will Be Everything og Haugesund Teaters Ubåt sterkt med en klar målgruppesensitivitet og stort kunstnerisk mot. Videre ga en god del av årets forestillinger hvor smittevernet sto sentralt i den kunstneriske utforskinga sterke, utfordrende og omsorgsfulle kunstopplevelser. Her vil jeg særlig trekke fram Teaterfestivalen i Fjalers modige programmering, hvor alle verkene var tilpasset koronasituasjonen – men man utelukkende utforsket hva live og fysiske publikumsmøter kunne bety innenfor begrensningene.

Men det som ga meg et skikkelig kick helt på tampen av året var ei voksenforestilling i en «tradisjonell» teatersal. Trøndelag Teaters Bjertnæs, Lygre er en slags oppsummering av flere samarbeid mellom billedkunstner Sverre Bjertnæs og dramatiker Arne Lygre. Det å miste et barn er felles for de tre enaktere i forestillinga, hvor Lygre har skrevet tekst og Bjertnæs laget skulptur – med Ole Johan Skjelbreds regi som den tredje pilaren.

Resultatet er et verk som synliggjør det svimlende ved nokså alminnelig familiekjærlighet. Skjelbreds typisk karikerte skuespillregi skaper her et vârt og musikalsk inntrykk. Svevet mellom den konkrete, dypt alvorlige teksten og den sleivete og innfallsrike spillestilen kunne resultert i et mageplask. I stedet blir inntrykket mer sårt enn gjøglete. Svært musikalske skuespillerprestasjoner, et glimrende lydspor og et uendelig vakkert animert draperi borget for en original, utmattende og tankevekkende nytelse. 

                                                                                         Hedda Fredly

LICHT UND LIEBE av Susie Wang, tekst og regi: Trine Falch, Kilden teater

 Licht und Liebe er et pastellfarget mareritt i en språkdrakt som ligner ungdomsskoletysk. Å se denne forestillingen sendte assosiasjoner til de verste sidene ved sydenferier, godt hjulpet av horror-effekter og skrekkfilmelementer. Barni og Sabine er to bleke tyskere som skal feriere og pleie forholdet sitt. Den klamme sydenstemningen og det anstrengte parforholdet er iscenesatt i et turkist og rosafarget strandparadis. Små forviklinger vokser seg raskt til store. De mindre vanskelighetene som avdekkes er gjenkjennelige, som når Barni er litt for vennlig innstilt overfor deres airbnb-vertinne, og Sabine (med altfor lavt blodsukker) blir resignert og såret. 

«Ich habe eine italienisches Restaurant gesehen… ganz autentisch», foreslår Sabine, men Barni vil spise i leiligheten. Den klamme stemningen er som følelsen av å ha sandkorn klistret mellom tærne og lårene, som gnager og gnager og er umulig å få til å forsvinne. Denne gjenkjennbare, ubehagelige, men også svært normale tilstanden blir forskjøvet til det groteske og voldsomme ved hjelp av teatermagi - pyroteknikk, og rekvisitter og scenografi som vokser og beveger seg. Sydenparadiset forvrenges og mørklegges. Når forviklingen vokser inn i det bisarre og absurde bringer det frem en skadefryd i meg, som får flere av oss tilskuere til å le høyt. Denne latteren var overraskende forløsende, og det er sjelden jeg har kjent meg som en så skadefro voyeur i en teatersal. 

                               Nina Helene Jakobia Skovli

LYKKEDAGER, regi: Anne Karen Hytten, Nationaltheatret

En klassiker som hjälper oss genom dagen är Lykkedager av Samuel Beckett, spelad på Nationaltheatrets stora scen från januari och framåt, och med nypremiär under hösten.

Denna uppsättning har inte fallit för frestelsen att försöka anpassa Beckett till att bli en samtidskommentar. Inte heller känns den antikverad. Becketts texter är, om de framförs med investering av personlighet, fantastisk teater. Anne Krigsvoll som Winnie och Kim Haugen som Willie har just det förhållande till materialet som ska till. Det är både distanserat, personligt och lätt. Humorn är uppdaterad. Säkerligen har det att göra med Øyvind Bergs friska översättning. Regissören Anne-Karen Hytten är en klok väljare av ton. Det är också lekfullt och inbjudande gjort för publiken: genom att dela ut små teaterkikare i boxar, kan man studera detaljarbetet. Och det fungerar fantastiskt bra. Scenen som är världen är ju så stor och människorna är ju så små.

Lykkedager är just vad en nationalscen ska göra när den gör en klassiker. Den gör jobbet.

            Svante Aulis Löwenborg

ELEKTRA, regi Michael Thalheimer, Dramaten

I åttio minuter hukar, sitter eller står Rebecka Hemse på sitt podium på Dramatens stora scen i Michael Thalheimers iscensättning av Hugo von Hofmannsthals Elektra. Stockholms teaterpublik är svältfödd på god teater efter virussäkrade blandformer mellan recitation och teater och tappra populistiska försök att underhålla. Det är en lysande rollprestation, ett genombrott som kraftfull och nyanserad tragediskådespelerska. Erik Ehn har som Orestes iförts dammigt gråbruna vandrarkläder. Hans prestation är lika koncentrerat kraftfull som Hemses och hans «Nej!» inför sitt existentiella öde lika skrämmande som hennes.

Sällan klingar de hofmannsthalska verserna i Ulrika Wallenströms texttrogna översättning lika vackert som i Klytaimnestras (Stina Ekblad) långa härsklystna tal till dottern. Ekblad, annars vänlig och eftertänksam, låter oss här lyssna till en ny stämma i hennes register: den grymma oförsonliga modersgestaltens.

Michael Thalheimers regi är koncentrerad in i varje sekund. Förr var hans iscensättningar reducerande och distanserade – ofta i ett kalt vitt scenrum. Redan i en tolkning av Orestien på Deutsches Theater och i hans tidigare uppsättningar på Dramaten av Woyzeck och Peer Gynt var hans regimetod i stället expressionistiskt präglad. Det bästa exemplet är en tolkning av Kleists Penthesielea med ett svart sluttande golv som scenografi, vilken sedan några år visas på Berliner Ensemble.

I Elektra arbetar han däremot med en svart vridscen – en cirkelformad mur med vertikala hängande plattor med ljusstrimmor emellan.

Detta är en teaterkonst som inte bara talar till vårt inre, utan drabbar oss, en konst som likt en Rembrandtmålning bara kan upplevas live. En konst som skapar kontakt med för oss främmande krafter. En sådan konst visar att den fysiska teatern äger en styrka som kanske kan avbildas, men aldrig kan verka lika starkt i vår tids streamade och digitala produktioner.

                                                                                         Roland Lysell

HØSTBADE, av Vadmelsbanden, Teaterfestivalen i Fjaler

 Jeg skulle egentlig reise hjem tidligere fra Fjaler, men ryktet om at siste forestilling var noe man bare måtte få med seg, fikk meg til å bli. Og for en opplevelse å bli igjen for! Høstbade ble spilt ved Slettelandsvatnet, et godt stykke opp til fjells og etter mørkets frembrudd. Et publikum kledd i turklær og allværsjakker ble geleidet inn i skumringen, til et skue som både var skjellsettende og visuelt slående. Brennende bål og smertefull monolog, levende musikk fra Dale musikkorps og en intens, lyttende nærhet til både teateret, opplevelsen og hverandre. Det sendte tankene mine til Grotowski og Artauds ideer om skuespilleren som brenner opp for kunsten og for formidlingen, foran publikum, slik båten i forestillingen ble liggende i flammer og signalisere både høstens dødsbudskap og den gjenfødelsen som også ligger i den. Det ble ekstra sterkt å oppleve noe så totalt i et år som ellers har vært fattig på dette nærværet, men også i et «normalår» ville dette Høstbade vært en opplevelse av de sjeldne. 

                                                                                        Ragnhild Freng Dale

03:08:38 TILSTANDER AV UNNTAK, av Transiteatret

Transiteatrets 03:08:38 Tilstander av unntak var en produksjon som ble utviklet til å kunne vises både live og digitalt allerede i forkant av korona-krisen, og den hører til et av de mest vellykkede eksperimentene med dette formatet. Derfor mener jeg at det er relevant å fremheve den som også en av årets forestillinger også i 2020. Det som aktualiserer den nå, er versjon #3 og #4, som vist fysisk på Vega Scene i Oslo 30.-31. januar, men med streaming-lytteposter i Paviljongen i Bergen og Litteraturhuset i Trondheim. Dermed foregrep den teatersituasjonen etter nedstengningen etter 13. mars og diskusjonene som har oppstått i forbindelse med streaming og digitalisering, samtidig som den peker på hva postdigitalt teater kan være. Forestillingen ble gjort av et team av tegnere, musikere og filmkunstnere som rekonstruerte det som hendte minutt for minutt. Det som er avgjørende for at jeg vil si at dette bør være en av årets forestillinger også i 2020, er nettopp at den ble utviklet til å kunne vises live og digitalt. Det er viktig å påpeke måten Transiteatret her har arbeidet med virkemidler i fri flyt hvor forskjellige kunstnere smelter sammen et materiale på en ikke-hierarkisk måte. Forestillingen ga en antiautoritær kommentar til en terroraksjon som var inspirert av et autoritært tankegods i en aksjon som var ment å paralysere samfunnet med den intensjonen å skremme det inn i fascismen. 03:08:38 Tilstander av unntak viser kunsten som antifascistisk motkraft.

Jeg har også tenkt litt på hvor vellykket BIT Teatergarasjens festival Oktoberdans var i 2020 til tross for Covid-19-krisen. Den fokuserte på lokale dansegrupper, ofte drevet av koreografer med en spennende bakgrunn fra internasjonale danseinstitusjoner, det være seg i Amsterdam eller Montreal. Det er vanskelig å trekke frem enkeltkunstnere, siden det var en rekke verkstedspresentasjoner. Men også dansekompanier og prosjekter med internasjonale koreografer fikk markert seg, slik som Daniel Mariblancas 71 Bodies, knyttet til transpersoner og seksuelle identiteter. Dessuten tematiserte Oktoberdans en serie med mindre visninger som kombinerte fysisk handling i digitale installasjoner som de kalte for Future bodies i Kunstmuseet Kodes store sal. Dette prosjektet tok sikte på å diskutere forholdet mellom den fysiske og digitale kroppen sett i lys av forholdet mellom varighet, utvikling og teknologi. Covid-19-krisen ga dette prosjektet en ny og utvidet aktualitet. Derfor er det rimelig å si at Transiteatret og Oktoberdans faktisk arbeidet i samme spor: Teatret og dansens muligheter i en både post-digital og post-pandemisituasjon.

                                                                                       Knut Ove Arntzen

ENEMY OF THE PEOPLE, av Lemur og Kate Pendry, Rosendal Teater

I den store salen på Rosendal teater avsluttet en skuespiller, fire musikere og to teknikere forestillingen Enemy of the People med sang. Som en påminnelse om likeverdet mellom de forskjellige medvirkende. I lys og lyd, musikk og tale, i pust og kropp, ro og bevegelse, i rop og svar, dukket forestillingen ned i påstanden en folkefiende. Scenerommet kalte fram helter og skurker, godt og ondt, og viste det vanskelige og det kompliserte med selvbestaltete redningsmenn: Fra Stockmanns forurensete sunnhetsbad til Jim Jones selvmordssekt, med tanken om at minoriteten alltid har rett.

Det ble en intens opplevelse, et overflødighetshorn av uttrykk. Kate Pendry hvisker og roper, Bjørnar Habbestad, Hild Sofie Tafjord, Michael Duch og Lene Grenager ga lyd og gjenlyd og rytmer, i tett samspill med lyd og lys, ved Thorolf Thuestad og Ingeborg Staxrud Olerud. Samspillet mellom de medvirkende gjorde forestillingen til et kraftig og ettertenksomt uttrykk på et komplisert tema: It was supposed to paradise, but it was here on earth.

Enemy of the People er en viktig kommentar til vår tids virvar av monologiske sannheter, og satt fast i kropp og hode lenge etter. 

                                                                                       Willy Walder

TRUST ME TOMORROW, Verdensteatret

I 2020 har jeg sett mer teater på skjerm enn på scenen, stort sett mutters alene, men med en bevissthet om at veldig mange andre også satt foran skjermene og så det samme. Noen ganger sendte jeg tekstmeldinger til venner som jeg mente burde se akkurat den forestillingen som ble vist, men stort sett gjorde jeg det ikke. Kanskje fordi jeg var redd for at tidspunktet var ubeleilig for dem, men det kunne da ikke være så farlig? Kanskje det handlet om at dette med at en opplevelse virker så mye større og sterkere når man er flere om den, men at det «å dele» i dag er blitt redusert til å bety klikk og likes? Litt sånn føltes det i hvert fall for meg. 

Diskusjonene om strømming som en erstatning for live forestillinger, har i løpet av året fått vel så mye oppmerksomhet som strømmingene i seg selv, og det skyldes kanskje nettopp at folk er redde for at dette kan bli en distribusjonskanal som kan undergrave teatret som en kunstart som utspiller seg i øyeblikket, og der fellesskapet fører til at en teateropplevelse alltid vil være noe annet og større enn det man forholder seg til når man ser film. Men teateråret 2020 ville utvilsomt vært mye fattigere (i hvert fall for meg) hvis det ikke hadde vært for alle de digitale visningene. En hel gullalder har man fått rett inn i stua, og ifølge teatersjef Thomas Ostermeier har strømmingene til Schaubühne første halvår, nådd så mange som 260 000 tilskuere verden over. 

Jeg føler meg dypt takknemlig for at det har blitt gjort så mange super-profesjonelle opptak av forestillinger som jeg ellers bare har lest om. 

Men igjen: dette året har gjort følelsen ved det er å dele opplevelser, og å være i samme tid - på den bevegelige måten tid er i en teatersal - til noe man setter enda større pris på enn før. Blant de gylne øyeblikkene var Johannes Holmen Dahls Krittringen på Nationaltheatret. En forestilling som var nedstrippet og uten de eksotifiserende elementene som ofte tynger iscenesettelsene. Skuespillerne gikk ut og inn av de forskjellige rollene på en måte som kompanserte for at bi-rollene i Brechts stykke er pappfigurer, til fordel for en gjøglersk og publikumshenvendt spillestil, som gjorde fabelen enkel og glassklar. 

Den forestillingen som likevel kom til å sette sterkest spor som en respons på dette merkelige korona-året, var Verdensteatrets Trust me tomorrow. Forestillingen var ikke basert på et narrativ, og selv om det i og for seg ikke er noe nytt fra Verdensteatrets side, var det springende punktet at man som tilskuer ble konfrontert med hva det å se betyr i forhold til å skape seg en trygghet i form av fortelling. Deler av forestillingen utspilte seg i mørke. Det var avbrutt av bilder som var utrolig vakre, men forestillingen fikk meg til å kjenne på og reflektere rundt noe så opplagt som at vi som seende mennesker innbiller oss at vi også er framsynte. Man forholder seg jo, helt elementært, til at man ser veien foran seg, og derfor tror vi at vi ser inn i fremtiden. Trust me tomorrow var en forestilling som fikk meg til å kjenne på den uvissheten som korona-krisen plutselig har kastet hele samfunnet inn i. Trust me tomorrow sa noe om tillit som det er umulig å fange med ord, men som gjorde det til en forestilling jeg gjerne skulle opplevd igjen og igjen.

                                                                  Therese Bjørneboe

STREET, Volmir Cordeiro, OIT

A COMPLEMENTARY SET DISAPPEARING WITH AN IMPACT, The Choi x Kan Project, OIT

ODYSSEEN – EN INDRE OG YTRE REISE, av Pernille Mercury Lindstad, Teater F

Det er to levande og ei digital scenekunstforestilling som for meg oppsummerer det absurde året 2020. Dei markerer ei slags episodisk deling av tida og står difor fremst i hovudet mitt når eg tenker tilbake på året som har passert. Den første er den stadspesifikke danse- og musikk-performancen Street, som vart vist på Henie Onstad Kunstsenter under Oslo International Theatre Festival i mars – dagar før alt vart lukka og låst. Dansar Volmir Cordeiro sin intense, insisterande og høgst pågåande dansariske og koreografiske tur gjennom fotoutstillinga New Visions, viste tydeleg korleis publikum utfordrast, forførast og koreograferast av både rørsle, tale og musikk spelt av trommeslagaren Washington Timbó. Somme gonger stod vi som sild i tønne, andre gonger vart vi spreidd utover store delar av utstillingssalen. Cordeiro sine dansariske handlingar fekk fram alt i frå latter, gråt, avsky og skrekk blant publikum, som var ei blanding av menneske i alle aldrar, ved å mellom anna utfordre idéar og begrep om intimsone og personleg rom (personal space). 

Også forestillinga A complementary set_Disappearing with an Impact av The Choi x Kang Project frå Sør-Korea viste korleis vi alle er resultat av både indre og ytre omstende. Forestillinga var ein del av programmet under årets digitale versjon av Aerowaves-festivalen. Eg oppfatta ho som ein slags «meta-leik» fordi ho fekk meg som publikummar til å skulle «løyse» koreografien som ei slags gåte, samtidig som ho påminna meg om korleis den digitale verkelegheita formar livsførsel og rørsle.

Den tredje forestillinga er Odysseen – en indre og en ytre reise. Den performative skulpturen – eller vandreforestillinga om du vil – var eit spanande samarbeid som kulminerte i mellom anna eit høyrespel, ulike rom og installasjonar, og ikkje minst ei brakkelignande bygning plassert i Ekebergparken med Oslofjorden som særs fotogen bakgrunn. Konseptet fungerte perfekt med tanke på restriksjonar og gav ei eksklusiv og ikkje minst spanande teateroppleving. Skulpturen er på mange måtar for meg eit symbol på kor hardt og godt scenekunstarbeidarar har vore til å tilpasse seg og vore tilpassingsdyktige og generøse i ei utfordrande tid. Takk!

                                                                                         Jonas Øren

ØY av Ole Martin Meland, med Carte Blanche

 Min beste forestillingsopplevelse i 2020 må bli Øy med Carte Blanche, koreografert av Ole Martin Meland. Jeg så forestillingen på Dansens hus i Oslo noen måneder etter den først hadde premiere i Bergen. Selv om jeg satt på smittevernsmessig trygg avstand til både utøverne og mine medpublikummere, så fikk Øy meg til å føle på ubehaget, men også dragningen mot, det å «bare» være en kropp i en masse. I løpet av drøye førtifem minutter gikk jeg fra å ubevisst sitte og småriste i samme frekvens som danserne, til forlegent å se ned i gulvet idet jeg ble klar over at jeg selv kunne bli oppfattet som deltaker i dette ulmende kaoset, da nysgjerrige forbipasserende på gata utenfor kunne se inn på oss gjennom hovedsscenens store vinduer (som for anledningen ikke var dekket til). Bergogdalbanen mellom frastøtning og tiltrekning ble forsterket av et bevegelsesmateriale som var keitete og uvørent, men samtidig utført med håndverksmessig presisjon. Og selv om det ikke er nytt å se gjennomtrente dansere formålsløst bære rundt på stein og vannbøtter, eller borre seg gjennom flere lag med steinheller, så får det meg alltid til å humre litt. 

Jeg vil også trekke frem en over gjennomsnittlig hyggelig opplevelse jeg hadde rett bak blokka der jeg bor, nemlig Gangar fra Svartdalen av Berstad/Carlsen – en forestilling der publikum ble ledet rundt en kilometer på grusveien langs Alnaelva akkompagnert av live sang (eller skal man si trall) via sin egen mobiltelefon. Jeg gjennomførte «gangar’n» sammen min 6 år gamle sønn, og måtte derfor høre de over 70 versene (utført med omtanke av Tormod Carlsen) på høyttaler mens vi ruslet, noe som fikk meg til å føle at det var vi som var denne performansens utøvere. I ettertid har jeg flere ganger, med beundring, tenkt tilbake på denne enkle men effektive måten å bevege publikum på.

                                                                                       Venke Sortland

EN FORTÆLLING OM BLINDHED, bearbeidelse og iscenesættelse Christian Lollike, Sort/Hvid, Aarhus Teater

En fortælling om blindhed er baseret på José Saramago roman, som var et opgør med den Salazar-diktaturet fra 1933-1974 i Portogal. Salazar grundlagde det statslige sikkerhedspoliti PIDE, som havde som opgave at arrestere og fængsle personer som gjorde oprør mod regimet. I bogen er det blevet til en blindeepidemi, som legitimerer indespærringen af de ramte. I Lollikes genfortælling bliver der en analogi til identitetskrisen under pandemien. Det er ikke kun en fortælling, tilskueren kan ikke se noget med en hvidhedsbrille og placeres under forestillingen på en feltseng, med høretelefoner som betyder at man sanser stemmer og lyde som om vi var der i rummet.

Forestillingen viser, hvor skrøbelig civilisationen er og lægger op til refleksion over, hvad vores sanser betyder for os selv og for samlivet med andre. Tilskuerne er i teatersituationen isoleret og adskilt fra andre og vi sanser både fortællingen og får et aktuelt blik på pandemivirkeligheden, omkring os.

                                                                                      Erik Exe Christoffersen

CONTES ET LÉGENDES, av Joël Pommerat, Compagnie Louis Brouillard

I en av årets mest svindlande och välspelade franska teateruppsättningar ställs den existentiella frågan vad som gör en människa till människa och därmed skiljer henne från en robot. Scenauteuren Joël Pommerat, som i flera verk har belyst det välsmorda, prestationsinriktade och konsumistiska samhällets stegvisa mekanisering av individen, går i Contes et légendes längre. Här utforskar han vad som händer när robotar blir allt mer mänskliga och raffinerat komplexa i sitt beteende.

I ett hyperrealistiskt scenspråk gestaltar den unga ensemblen i Compagnie Louis Brouillard hur vi i en nära framtid lever med humanoida husrobotar eller beundrar robotartister i kollektiv kult. Vem är mest «mänsklig»: maskinen eller människan?

                                                                                         Theresa Benér

Greek tragedies at Volksbühne, Berlin

This German nomination goes to Berlin’s Volksbühne for the total of its conceptual season with new interpretations of ancient Greek mythologies around Electra, Iphigeneia and the Atreus family. So far a trilogy, with new versions of Oresteia (Thorleifur Örn Arnasson), Mourning Becomes Electra (O’Neill, directed by Pinar Karabulut) and Iphigeneia (with texts by Austrian writer Stefanie Sargnagel, directed by Lucia Bihler), this courageous series is carried mainly by a younger generation of directors, actors and authors reworking a strong tradition in German theatre with contemporary sensibilities and iconoclastic gestures. Karabulut’s version of O’Neill’s Electra, to name the strongest, transgresses the psychological model of the play with a league of gods in a myth-based horror movie and various sampled references to pop-culture in it. To be continued after lockdown.

                                                                                        Thomas Irmer      

SUNNY, av Emanuel Gat, Volksbühne, Berlin

Det var på nyåret, då eg var tilbake i Berlin, overmett på heimekos og julefeiring, at eg fekk det som for meg var årets beste scenekunstoppleving: Sunny av den israelske koreografen Emanuel Gat med Staatsballett Berlin. Lite visste eg, då eg fann plassen min på Volksbühne, med alle setene i auditoriet framleis intakte denne januardagen, at den hermetiske heimekos-bobla eg nettopp var komen ut av skulle vare store deler av året og at eg skulle rekke å sakne scenekunsten meir enn etter nokon julefeiring. 

Sunny er opphaveleg laga for Gat sitt eige kompani (Emanuel Gat Dance), og hadde verdspremiere på Veneziabiennalen i 2016, i samarbeid med komponist Awir Leon (i Berlin-versjonen diverre ikkje live). Den drivande techno-musikken inneheld mellom anna ein minneverdig cover av «Sunny» originalt skrive av Bobby Hebb men kanskje mest kjend gjennom Marvin Gayes sin ikoniske upbeat tolking frå 1966. Her er den gjort om til ein meir minimalistisk, lengtande, og draumande versjon, som minnar om James Blake på sitt beste. 

 Emmanuel Gat er ein koreograf som aldri let dansarane sine bli for komfortable. Materialet, som ofte er skapa av dansarane sjølve, blir i prosess gradvis tillagt lag på lag av variablar, det blir kryssa og overlappa med dei andre dansarane sitt og det einaste som kan få dette risikable reknestykket til å gå opp, er eit intenst samarbeid i heile ensemblet under førestilling. «Å gjere feil» er i dette universet ikkje koreografisk ugras som må lukast vekk, men detaljar som utgjer sjølve essensen i verket. Dansarane er meir absorbert av å få dette maskineriet av ein koreografi til å gå rundt enn å opptre for eit publikum. Det eg hugsar best er at det vart dansa nærast hals over hovud, med eit energinivå opp til taket. Sunny kickstarta året ein trudde skulle bli nettopp solfylt og står att som eit unntak for eit år der spådommane om byrjinga på «The golden twenties» ikkje gjekk i oppfylling.

Berit Einemo Frøysland