Partiturer for samspill

Den lille salen i Sandnes Kulturhus er godt opplyst i det vi setter oss ned i amfiet. Sceneområdet er sparsomt innredet

panflutes and paperwork

Koreografi: Ingrid Berger Myhre and Lasse Passage
Musikk: Lasse Passage and Ingrid Berger Myhre
Lys: Edwin van Steenbergen
Veiledning: Alex Zakkas, Merel Heering
Kostymer: Min Li
Co-produksjon: Dansateliers Rotterdam (NL), Black Box Teater (NO), CSC Bassano Del Grappa (IT), WP Zimmer (BE).

Premiere 20. februar 2019

Har turnert høsten 2020 gjennom Dansenett Norge. Ble spilt i Sandnes Kulturhus 9. og 10. desember.

med et par stoler, et notestativ, en gitar og noen rytmepinner. Det sterke belysningen føles overraskendegod når dagen så langt har vært mer eller mindre betonggrå. Ingrid Berger Myhre og Lasse Passage er allerede på scenen. De introduserer seg som Ingrid og Lasse – koreograf og komponist. Med ett smil som er innbydende fortsetter de: «And now we will show you what we have made».

I programteksten på nettsiden til RAS (Regional arena for samtidsdans) beskrives Panflutes and paperwork som en undersøkelse preget av struktur og metode, heller enn virtuositet og fremvisning av ferdigheter. Undersøkelsen gir inntrykk av å være åpen og introspektiv på samme tid, siden deres praksiser som kunstnere står i sentrum av utforskningen. Ingrid Berger Myhre og Lasse Passage har samarbeidet om tidligere prosjekter som Supplies (2016) og Latest Notes (2015) – men da i mer konvensjonelle rollefordelinger. I Panflutes and paperwork krediteres begge som musikere og koreografer, en formulering som reflekterer et ønske om å være likestilte aktører i den kunstneriske prosessen og i selve scenerommet.

Fish and chips, fish… and chips

Tonen og publikumshenvendelsen er lett og ledig, som om vi har blitt ønsket velkommen til en arbeidsvisning. Berger Myhre og Passage står foran notestativet og uttaler unisont: «Bits and bobs». Setningen er koordinert i volum, stemmeleie, tempo. Med dette som utgangspunkt fortsetter de inn i en lengre regle – et slags engelsk, absurd barnerim – hvor de er et talekor som samstemt varierer i tempo og trykk på ulike stavelser. De legger til en enkel koreografi i form av alternerende knebøyninger som får flere tilskuere til å le. «Fish and chips» gjentas til det banale, fremdeles presist og unisont. Det er repetitivt, men ikke statisk. I løpet av forestillingen får vi presentert flere sekvenser som tar utgangspunkt i ulike partiturer: sanger, koreografier, øvelser. Partiturene synes å være et godt utgangspunkt for samarbeidet – i og med at ulike former for notasjon finnes i både koreografi og komponering som praksis (riktignok mer utarbeidet og anvendt innenfor musikk).

Den innledende uformelle tonen blir etterfulgt av en stramhet som gjør at forestillingen veksler mellom letthet og seriøsitet. De viser at det ene ikke utelukker det andre. Det sceniske uttrykket er tidvis overraskende enhetlig – med det mener jeg at partiturene ofte oppleves som en likestilt sammensmeltning av koreografisk og musikalsk komponering. Dette gjelder spesielt i de scenene hvor tydelige rytmiske mønstre og presisjon står i sentrum. Et eksempel er når de sitter vendt mot oss på hver sin stol og spiller på rytmepinner. Her har de lagt til en koreografi for overkroppen, en sekvens med noen få gjentagende bevegelser. Hodet går opp, til siden, raskt, sakte. Bevegelsesmønsteret minner nesten om to katter som sitter og følger en liten rød laserprikk hoppe fra side til side på veggen. Sentralt i disse sekvensene er en finstemt samstemthet – innholdet er i utgangspunktet enkelt, men sammen skisserer måter å skape og fremføre materiale som jevnbyrdige aktører. I et intervju på nettsiden til Dansens Hus beskriver Berger Myhre: «Mellom oss to oppsummerte vi dette i en litt corny catchphrase: Det er viktigere at vi gjør ting sammen enn at vi gjør ting samtidig». Dette illustrerer en tankemåte som skinner igjennom mye av det som skjer på scenen.

Løsere strukturer og poetiske betraktninger

Enkelte av sekvensene er friere i strukturen, hvor kroppsspråket deres er mer avslappet – handlingene skal ikke utføres helt likt. Utøverne har reist seg fra stolene, tatt rytmepinnene og «løpedanser» lett med dem over scenegulvet. De bruker pinnene til å lage et flyvende tog, eller en stor svevende bølge som forflytter seg raskt gjennom rommet. Selv om tablåer som dette gir et friskt brudd fra det presisjonsstyrte, er det også her at forestillingen står i fare for å skli mer over i at utøverne gjør ting samtidig akkompagnert til et ferdig innspilt musikkstykke. De legger koreografi til stykket, men det musikalske bidraget føles som en støttespiller snarere enn en medspiller, og jeg får ikke helt tak i hva dette partituret ønsker å utforske eller vise oss.

Som en siste sekvens rigger de til for å spille en sang for oss og setter stolene nært opp til amfiet, sammen med gitar og mikrofoner. Lyset sentreres på de to, og rommet føles med ett mer intimt. «This next one is about being able to turn things around». Melodisk gitarspill blir liggende som et soundtrack i bakgrunnen, mens Berger Myhre og Passage fortsetter å dedisere sangen til ulike følelser, situasjoner eller mennesker. Disse tilegnelsene utbroderes etterhvert til å inneholde finurlige hverdagsbeskrivelser eller eksistensielle tanker. De er humoristiske og av og til smått kritiske. Denne varme og underfundige humoren har også gjennomsyret tidligere deler av forestillingen: «This one goes out to the ones who are going to meet the wall but are not aware of it yet and so the speed at which they are doing things are gradually accumulating». De har et poetisk overskudd i sine beskrivelser. Selve praksisen med å dedisere fra scenen blir ironisert over på en subtil måte – sangen i seg selv varer kanskje en fjerdedel av tiden de bruker på å fortelle hvem eller hva denne sangen er til for.

Den gode følelsen

Jeg vegrer meg noe for å omtale forestillingen som «feel-good», i mangel av et godt norsk begrep. Det må ikke misforstås som lettbeint underholdning, for Panflutes and paperwork oppleves som en interessant undersøkelsemed et spesifikt uttalt formål. Grunnen til at jeg griper til feel-good som beskrivelse er at var jeg preget av den lette og upretensiøse måten som kunstnerne nærmet seg oppgaven med da jeg forlot Sandnes Kulturhus. Det kjentes godt å se noe som lykkes i å være humoristisk, inderlig og alvorlig på samme tid. Det forestillingen muligens har glattet over er eventuelle vanskeligheter med å møtes i et likestilt samarbeid som koreograf og komponist, danser og musiker. Disse utfordringene ville også vært interessante å se iscenesatt – å vise hvordan arbeidet kanskje også har vært krevende, sårbart, eller frustrerende. (Publisert 16.12.2020)