Den innestengte kjærlighetsevnen

Scener fra et ekteskap utspilles som på en kamparena, på et rosa teppe, med et stort sekskantet lys hengende over.

scener fra et ekteskap

Av Ingmar Bergman

Dramatisering: Arne Lygre

Regi: Tatu Hämäläinen

Visuelt konsept: Tatu Hämäläinen og Phillip Isaksen

Komponist: Tatu Rönkkö

Teatret Vårt, Molde, 21. januar, 2021

De to skuespillere, Kjersti Botn Sandal som Marianne og Bjørnar Lisether Teigen som Johan, begynner med å presentere seg selv. Arenaens fire åpne sider skaper et gjennomsiktig rom for skuespillerne og for publikum et direkte innblikk i ekteskapets sammenbrudd.

Om resignasjon og kjærlighet

Begynnelsen av forestillingen evner å skape en intimitet. De snakker uanstrengt sammen og rett foran oss. Det er lange pauser, slik at vi får dvele ved bildene av de to som beveger seg rundt på gulvet. Vi blir dratt inn i samtalen mellom. Etter hvert som handlingen går inn i konflikter og ydmykelser, blir vi mer vitner til enn deltakere i forestillingen.

Scener fra et ekteskap er en voldsom historie, der Marianne og Johan begge utvikler seg fra å tro på noen sannheter til å omfavne den pragmatiske løgnen. Marianne går fra å være usikker og ikke vite hvem hun er, til at hun tilfreds og selvsikker fortsatt ikke vet hvem hun er. For Johan går det tvert motsatt, fra selvsikkerhet til usikkerhet, men også han uten å vite hvem han egentlig er. De kryper fram fra ruinene av sine liv og finner seg et slags fotfeste i tilværelsene sine, i utroskap og kjærlighet.

Reisen fra 1973 til 2021

Ingmar Bergmans Scener ur ett äktenskap fra 1973 er en drøyt fire og en halv times fjernsynsserie i seks deler. Arne Lygre har dramatisert fjernsynsserien til en knapp to timers forestilling. Det er en del å gjøre med teksten, for mye har endret seg på de snart femti årene siden 1973. Synet på hva ekteskapet innebærer, idealer om kjønnsroller og seksualdrift, tanker om utroskap og om skilsmisse er ikke det samme nå. For nå lever bare 45% av den voksne befolkningen i Norge i ekteskap og 19% er samboere. Det vil også si at 36% ikke lever i samliv med noen. Ekteskapets hellighet er brutt ned og samlivsbruddene er blitt vanlige, for ikke å si hverdagslige. Med nødvendighet har Arne Lygre i det store og hele skapt en oppdatert forestillingstekst, med fokus på utviklingen av forholdet mellom Marianne og Johan. Og da fungerer det også godt at de øvrige personene fra originalteksten er fjernet.

Samlivet på et rosa teppe

Stykket begynner med vårt møte med Marianne og Johan: Gift i ti år, to barn, vellykkede middelklassemennesker som oppfyller både familiens og samfunnets forventninger til samliv og livsførsel. Johan er tilfreds og selvbevisst i sine sosiale roller, og Marianne er mer usikker som person, men overbevist og trofast mot bildet av deres felles liv og lykke. De sier, vi forstår hverandre, derfor har vi det så bra. Det sier de på avstand og fra sitt eget hjørne av teppet. Den første uenigheten drar dem sammen mot midten av scenen. Etter hvert uttaler de ensomheten de opplever i samlivet, selv om de likefullt er sterkt knyttet til hverandre.

Så forteller Johan at han har en elskerinne, at han vil forlate Marianne og reise bort med Paula. Marianne får se et bilde av Paula på mobilen til Johan, og hun går rundt og viser det til hver og en i salen. Forholdet bryter sammen, og begge mister på hvert sitt vis fotfestet i tilværelsen. De vet ikke lenger hvem de egentlig er. Inntil vi på slutten møter dem som kjærlighetsfulle elskere, tro mot hverandre og utro mot sine nye ektefeller.

Bergman i Molde

Særlig Kjersti Botn Sandal gjør en levende framstilling av Marianne, fra den innledende usikkerheten, inn i ydmykelsen og det såre, og fram til den mer selvsikre kvinnen på slutten, hun som tilfreds velger å omfavne løgnene sine. Jeg hadde til tider vanskelig for å høre hva Bjørnar Lisether Teigen sa på scenen, for han snakket noen ganger lavt når han og Botn Sandal var tett på hverandre. I en såpass teksttung forestilling blir det viktig for publikum å få med seg replikkene.

Overgangene mellom de ulike scenene foregikk sømløse, unntatt til den sjette og siste scenen. Teaterrøyken og lydkulissene kom ramlende over oss, og akkurat det framsto som et ganske unødvendig virkemiddel. I siste scenen ble også dialogen mellom Marianne og Johan brutt, da Kjersti Botn Sandal spilte både Marianne og hennes mor i en samtale. Når de øvrige personene fra originalteksten var redigert bort, fungerte dette stilbruddet dårlig, etter min mening.

På Teatret Vårt framstår Scener fra et ekteskap som et i hovedsak godt gjennomtenkt prosjekt, men med noen forstyrrende svakheter. En liten betraktning til slutt: Utover anmeldere og ansatte, var det bare én mann blant kvinnene i salen. (Publisert 26.01.2021)