Lafayette Square: En iscenesatt opptreden om makt og kontroll i Washingtons ytringsfrihetspark

Hyde Park i London må være den best kjente kongelige parken i England. Den har vært et trygt tilholdssted for frie ytringer og protes- ter siden det 19. århundre. Det historiske Speakers Corner holder også til der. Selv om kvinnenes stemmerettsbevegelse offisielt ble nektet å demonstrere der i 1908, holdt den første bølgen av feminister stand til 1913. Bevegelsen samlet store folkemengder på hundretusener og til slutt måtte myndighetene gi opp. I 2003 ble det arrangert en stor demonstrasjon i parken, talere som Vanessa Redgrave, nobelprisvinner og dramatiker Harold Pinter samt Bianca Jagger stod frem og protesterte mot irak-krigen overfor store menneskemengder. For britene er Hyde Park en slags hellig sone for fri tale og ytringsfrihet.

Det startet i slutten av mai, da de omfattende Black-Lives-Matter-demonstrasjonene spredde seg til hundrevis av små og store byer i protest mot politiets og borgervernsgruppenes drap på afro-amerikanere.

Men USAs svar på ytringsfrihetens frisone Hyde Park i England, Lafayette Square (også kalt Lafayette Park) ble okkupert i et slags statsmakts-show, et show som endte i et bis- art klimaks med hentydninger om at forbud mot demonstrasjoner som i utgangspunktet var fredelige, er velsignet av Gud. Etter fremføringen av den statsstøttede forestillingen, ble parken stengt for publikum med tre og en halv meter høye, svarte stålgjerder i ti dager, mens den på innsiden var fylt av forskjellige typer militærpoliti og andre føderale styrker. Okkupasjonen og stengingen av parken kom i kjølvannet av at fredelige demonstranter og pressefolk ble brutalt kastet ut. Utkastelsene ble gjennomført etter at føderale styrker hadde inspisert området, mens sjefen for justisdepartementet, riksadvokat William Barr i samråd med sitt overhode og sin allierte president Trump tok seg av demonstrasjonen på plassen.

Siden Trumps utnevnelse, har riksadvokat Barr, som leder justisdepartementet, stått trofast ved presidentens side; han er en aggressiv forkjemper og forsvarsadvokat som har gjennomført undersøkelser av undersøkelsene av Trumps påståtte fornærmelser som er blitt ført for retten, også de som førte til riksrettssaken mot ham. De iscenesatte opptrinnene etter den brutale oppryddingen av Lafayette Square, later til å ha blitt uttenkt av Hope Hicks, forhenværende kommunikasjonsdirektør i Det hvite hus, som sa opp for å arbeide for Rupert Murdochs Fox News, og som nylig er vendt tilbake i egenskap av presidentens seniorrådgiver. Uansett, det er på det rene at Barr var den første beveger, det vil si den som ansporet til de paramilitære og de militære styrkenes aksjoner mot fredelige demonstranter i hovedstaden. Aksjonene ble gjennomført for å tilfredsstille enkelte grupper blant befolkningen, det vil si presidentens kjernevelgere, de protestantene som ble trukket inn i dette mot sin vilje, og for Trumps tilhengere verden rundt, som man fryktet hadde mistet noe av sin respekt for presidenten etter at han gjemte seg i bunkersen under Det Hvite Hus helgen i forveien. Dette teaterstykket i statlig regi ble fremført i fire akter.

Fremføringen fant sted mandag 1.juni etter at en sint president under en telefonkonferanse helgen før, hadde erklært at alle landets guvernører måtte opptre på en dominerende måte overfor demonstrantene. Han lekset videre opp for dem at hvis de ikke gjorde det, ville folk anse dem for å være «tosker». Tok de ikke kontroll over gatene ved hjelp av politiet og nasjonalgarden, skulle han selv se til, i egenskap av president, å kalle inn USAs militære styrker for at de «kunne gjøre det for dem». Telefonkonferansen ble tatt opp og lekket til offentligheten der den ble publisert og avspilt flittig1.

Stykkets første akt er presidentens tale i rosehagen til Det hvite hus, der han, etter en svært kortfattet minnetale til Georg Floyd, den afro-amerikanske mannen som hele na- sjonen så bli myrdet av politibetjenter på gaten i Minneapolis på video, og som satte i gang landsdekkende opptøyer, gjentok løftet om å innkalle militæret for å slå ned demonstrasjonene. I løpet av talen begynner den underlige forestillingen på og rundt Lafayette Square å utfolde seg.

Akt II i forestillingen der området blir brutalt ryddet med peppergass, sjokkgranater, stokkeslag, gummikuler, til og med militærhelikopter, er i utgangspunktet ikke synlig på kameraene fordi de er rettet mot Trump og hans audiens på plenen ved Det hvite hus. Det var en overlapping der publikum i Rosehagen ikke fikk se akt II, som var spesielt laget for å tilfredsstille det andre publikummet, det som de ansatte ved Det hvite hus ville imponere: Motstanderne. Sistnevnte gruppe ble kastet inn i en farlig form for interaktivt teater. Deretter forlot presidenten talerstolen i Rosehagen for å delta i tredje akt av stykket. Han gikk med bestemte skritt, flankert av seniorrådgivere og kabinettmedlemmer, fra Det hvite hus gjennom den tomme parken og over til den andre siden av plassen. Kortesjen fulgte sjefen til en kjent kirke der han i fjerde akt inntok rollen som en Herrens tjener ved å løfte en bibel over hodet, til tider også ved å holde den på siden av hodet – og opp ned et par minutter – for at det skulle kringkastes til den livskraftige grunnstammen av kjernevelgere, som stort sett utgjør 30 pst. eller mer av den stemmeberettigede befolkningen. Det finnes ingen akt fem, bare kritiske reaksjoner, som blant annet inkluderer tidligere republikanske regjeringsmedlemmer og militære ledere; det var i bunn og grunn helt ødeleggende for de som var ansvarlige for å ha laget denne forestillingen.

Når man betrakter Trumps og Barrs modus operandi minnes man om Shakespeares stykke Richard III og den mektige hertugen av Buckingham som både var pr-ansvarlig og hans juridiske rådgiver. Det er lærerikt å gå tilbake til disse to karakterene og forholdet dem imellom – på scenen og i historien – og grunne over den politiske kampanjen de førte for å gjøre Richard til enehersker. I Shakespeares versjon av Holinsheds historie var deres konspirasjoner vellykkede for å fremme tyranni, blant annet ved å manipulere folket.

Den brennende kirken

St. Johns episkopale kirke ligger ved enden av Lafayette Square og har i over to hundre år vært et foretrukket sted for amerikanske presidenters gudsdyrkelse. 31.mai oppstod det brann i kjelleren, den ble raskt slukket. Det var samme dag som den nasjonale frustrasjonen nådde kokepunktet og opptøyene startet; brannen var mest sannsynlig påsatt av en enkeltperson. Neste dag fikk jeg en melding fra en republikansk venninne. Hun skrev at hun var i tårer fordi «kirken som alle presidentene brukte … brenner». (De videresendte vedleggene fra det mektige og konservative Fox News nettverket, viste foto av en brennende kirke). Jeg syntes det var trist at hun – mye på samme måte som andre på høyresiden i det republikanske partiet – ikke ga uttrykk for bestyrtelse over lidelsene til og drapet på en svart borger på en gate i Minneapolis i det ni minutter lange videoopp- taket, som alle andre her i landet hadde sett fra begynnelse til slutt. Sant nok, mange re- publikanere som bare er «konservative» og ikke Trump-nasjonalister, har gitt uttrykk for sjokk da de så drapet på tv. For min del, syntes jeg det var foruroligende at min venninne på linje med andre tilhengere av høyresiden i dagens USA, sørget over at et ikonisk byggverk, et symbol på det institusjonelle forholdet mellom presidentskap og religion, «brant» uten å gi følelsesmessig uttrykk for den skjebnesvangre nedslaktingen av enda et svart menneske, én av altfor mange.

Neste dag var jeg i stand til å skrive tilbake og fortelle at biskopen av Washington bispedømme hadde fastslått at brannen begrenset seg til en del av kjelleren, den ble ryddet dagen etter, og at biskopen selv ikke var bekymret over de materielle tapene, for egen del var hun langt mer opprørt over tapet av uskyldige, svarte menneskes liv. Svaret fra min venn lød: «Har du vært i sentrum? Det ser ut som Beirut der.» Det var åpenbart en drøy overdrivelse fordi det ville ha krevd tusenvis av brannbomber, litt avhengig av hvil- ken libanesisk krig hun refererte til. Jeg nevner det likevel, fordi det viser hvilke briller mange amerikanere, og særlig de på høyresiden, vurderer hendelser igjennom, det vil si ut fra en rekke forutsetninger som hindrer dem i å få øye på den pågående kampen for rettferdighet.

Å påstå at det i et lands historie ikke har vært opprør i byene der eiendom har blitt ødelagt før arrangørene fikk kontroll over situasjonen, rettferdiggjør ikke at eiendom blir ødelagt når det er opptøyer. Kanskje burde vi skille mellom «opptøyer» og protestmarsjer som er koordinert av et organisert lederskap – for eksempel Martin Luther King og andre i borgerrettighetsbevegelsen. Men som King sa, er tidligere tiders urbane opptøyer et naturlig resultat av oppdemmet frustrasjon og frykt blant undertrykte mennesker.

Mange «nye» nasjonalister i den konservative bevegelsen holder seg til få og begrensede nyhetskilder, det skyldes deres motvilje mot «mainstream media». De går til Murdoch-familiens mektige nyhetsnettverk, men også til et mylder av kilder på sosiale medier, nettsider, og twitter-tråder som stammer fra konspirasjonsteoretikere og deres organisasjoner. I tillegg til FOX, er det kilder som overhodet ikke kjenner ansvar for å faktasjekke nyhetene. De henter næring fra et overveldende utbud av paranoide men populære nettverk som «QAnon» og «Info- wars» for å nevne noen blant hundrevis av andre. Det skal sies at venstresiden også, om enn i mindre grad, lider under nyhetsforvrengninger på sosiale medier. Trump har selv, med sine daglige og rasende utfall mot konvensjonelle medier på Twitter og under pressekonferanser, i stor grad bidratt til å overbevise sine tilhengere om at de må sky og forakte enhver form for tradisjonelle og anerkjente nyhetskilder.

Om å produsere og promotere en «kommando-forestilling»
La oss ta noen skritt tilbake, til Trumps tale i Rosehagen til Det hvite hus. Da han gjentok riksadvokat Barrs påstander om at en enkelt påstått organisasjon var den drivende kraften bak det de omtalte som voldsomme opptøyer. De pekte på «Antifa». Ordet er alminnelig kjent som en forkortelse av «antifascisme». Myten som sirkulerer i høyreorienterte medier går ut på at dette er en organisasjon hvis eneste mål er å spre «anarkistisk» terror og fremme voldsbruk. Det er grunnen til at presidenten på oppløpssiden til forestillingen på Lafayette Square, fastslo at Antifa er en terroristorganisasjon, og kalte inn ulike typer bevæpnede styrker for å slå dem ned, til tross for at militærets eksistensberettigelse er å bekjempe mulige utenlandske motstandere på slagmarken, ikke amerikanske borgere. Det er et løfte som åpenbart er i strid med grunnloven. I etterkant har media vært ute av stand til å finne et eneste bevis for at Antifa frem til i dag skal ha bombet eller skutt. Uansett, det finnes ikke én enkelt organisasjon, men en samling løst tilknyttede mennesker, fra demokratiske aktivister til anarkister 2. Derimot har organisasjoner som overvåker ekstremistgrupper, de siste fire årene dokumentert dusinvis av drap begått av terrorgrupper på høyresiden, at de har en militær stil og stiller med angrepsvåpen under offentlige tilstelninger. Disse gruppene, som for eksempel «Proud Boys», «Atomwaffen», «Boogaloo Bois» samt et utall andre uoffisielle bevæpnede militsgrupper, har til dags dato ikke vært kommentert én eneste gang av president Trump eller riksadvokat Barr, som representerer den øverste offisielle og juridiske myndighet. Alt mens disse gruppene, basert på advarsler fra konspiratører på sosiale medier, sender medlemmer utstyrt med angrepsvåpen hengende over skulderen til amerikanske småbyer for å «beskytte» lokalsamfunnene mot oppdiktede busslaster med «Antifa-terrorister». Noen av dem har bare observert fredelige innbyggere som deltar i BLM-markeringer – mens de venter på busslaster med antatte terrorister fra ytterste venstre.

Både riksadvokat Barr og president Trump truet med å ta i bruk opprørsloven av 1807 (Insurrection Act), det er en lov som ble innført av Thomas Jefferson da renegaten og politikeren Aaron Burr ville ta kontroll over det vestlige territoriet for å opprette en ny nasjon som han selv skulle regjere over. For å kunne bekjempe Burrs militsgrupper, ba Jefferson om tiltak som ga ham lov til å opprette et forsvar for å bekjempe Burrs styrker på slagmarken.

Under sin tale i Rosehagen, snakket president Trump for å bruke bevæpnede styrker mot sivile, på underligste vis henvis- te han til en «vidunderlig lov» som ville tjene hans hensikter. Det gikk som det pleier med de fleste av presidentens retoriske krum- spring, og de som la merke til språkbruken ble perplekse. Innebar dette at vi alle lever under en felles forståelse av loven, eller henviste han til opprørsloven? Mens han fortsatte å ødelegge sammenhengen i sin egen tale, la han til at han ville bruke loven for å «beskytte deres andre grunnlovsrettighet»3 (Second Amendment rights). Fra et konservativt perspektiv, refererer dette tillegget kun til retten til å bære våpen. Trumps utsagn hadde ingen sammenheng med talens overordnede innhold. Hva var det han mente? Ville han sette en stopper for voldsbruken? Eller ville han at det militære skulle støtte det omfattende salget av angrepsvåpen til amerikanske borgere? Det gikk som det pleier, mens tilhørerne stod med øynene fulle av støv virket Trumps mangel på klarhet til hans fordel. Det ser ut som om han tror at det han taper på manglende logikk og vinner på rasjonell brist vil bringe motstanderne ut av fatning mens støttespillerne fortsetter å følge ham på grunn av hentydningene i talen.

Talen i Rosehagen var både en prolog til og et røykteppe for det som pågikk på Lafayette Square. Altså, slutten på det jeg kal- ler «Akt I» (talen i Rosehagen) overlapper med åpningsscenene i Akt II (beleiringen av parken). Det innebærer at for publikum i Rosehagen, var Akt II bakgrunnsstøy. Mens tv-kameraene var vendt gal vei, ble Lafayette Square, Amerikas ytringsfrihetspark, brutalt rensket – men ikke av politiet i Washington DC.

Militærpolitiet, det føderale parkpolitiet (til hest) og nasjonalgarden ryddet stedet. Det var også andre styrker der som ikke lot seg identifisere fordi de manglet merker og skilt; på forespørsel nektet de å fortelle innbyggerne hvem de var. Journalister som undersøkte saken nærmere, har bragt på det rene at disse falanksene var paramilitære opprørsstyrker fra det føderale fengselsbyrået (Federal Bureau of Prisons).

Innen fire og tyve timer kom Trumps tidligere forsvarsminister, General Mattis som gikk av i 2018, med en offentlig kunn- gjøring der han hudflettet sin tidligere sjef. Det gjengis her fra The Atlantic:

«Sint og forferdet har jeg fulgt den siste ukens pågående hendelser», skriver Mattis. «Ordene like for loven» står preget i pedimentet til USAs Høyesterett. Nettopp det demonstrantene krever …» Han fortsetter: «Vi må forkaste og ansvarliggjøre de i regjeringen som har gjort vår grunnlov til spott og spe.»4

Trump og Barr og gjenlyden av Shakespeares Richard III
Trumps ferd gjennom parken ble filmet; en oppreist president, med struttende bryst- kasse, akkurat slik han pleier å fremstå for kameraene, i følge med sin rådgiver Kellyanne Conway og pressetalskvinne Kayleigh McEneney, samt forsvarsminister Esper. Senere beklaget Esper at han deltok på spaserturen fordi den var del av et «iscenesatt» fotostunt; det gjorde også general Mark Mil- ley, styreleder for Joint Chiefs Staff – og sjef for hele det amerikanske militæret, han var iført kamuflasjedrakt, som har en høy symbolsk verdi. Slike uniformer brukes bare av øverstkommanderende personell og kun når de skal i krigen. Statsråd Esper beklaget også sin tidligere offentlige uttalelse om Lafayette Square som en slags «krigssone». Han unnskyldte seg med at det var en forsnakkelse fordi de rundt ham brukte militær sjargong.

Da Trump tok sin «tur» – det ble fil- met av et team fra Det hvite hus – var Lafayette Park ryddet og tom for demonstranter, selv om små skyer av kjemiske gasser, peppergass og pepperspray fortsatt hang i luften. Samtlige deltagere i kortesjen hadde fått beskjed om å stå på linje for å vise sin lojalitet, med vinduene i St. Johns kirke, som var dekket med plater av kryssfinér, som passende bakteppe til sluttakten. (Finerplatene var et sikkerhetstiltak – og ikke for å dekke over et brannskadet interiør.) Akkurat denne scenen ble ikke helt som planlagt, for da det gikk opp for dem hva som var i ferd med å skje, besluttet både forsvarsminister Esper og general Milley å liste seg forsiktig ut av tablået. Dette potensielt komiske øyeblikket, hvis noe av dette i grunnen er morsomt, ble ikke fanget opp av kameraene. Resten ble. Fotografiene viser hva Genet i sitt klassiske verk Balkongen omtalte som «Et sant bilde unnfanget av en hyklersk forestilling.»5

Trumps datter Ivanka kommer inn på scenen med en designveske, mest sannsynlig fra sin egen kolleksjon, ut av den tar hun en stor, lærinnbundet bibel som hun rekker Trump for at han skal løfte den i været. Han holder bibelen over og på siden av hodet, det er som om han antar at jo høyere han løfter den jo mer høytstående blir hans egen moralske posisjon. I motsetning til Richard III som ikke unnlot å innlemme geistlige i tilsvarende scener, er det ingen prest tilstede her. Faktum er at kirken ble benyttet som rekvisitt uten at biskopen eller den administrative lederen for kirken ble informert. I etterkant påpekte biskopen at presidenten hverken kom for å be eller lese passasjer fra bibelen. Det han gjorde var, rent forbigående, å påkalle Gud med høy stemme. Hvorpå han erklærte at fotoseansen var over og deltakerne i hans tableau vivant forlot scenen.

Mens han spiller scener for sine politiske tilhengere, påstår Richard III, Shakespeares middelalderske, populistiske mes- ter, at han har vært på en religiøs retreat ved Baynard slott, og får sin juridiske rådgiver Buckingham til å innkalle borgermesteren og folket, som han og Lord Catesby ikke lang tid i forveien hadde hisset opp i Guild Hall. Folk vil ha en god mann til å styre landet, som er drevet ut i kaos. Sannheten er at betalte klakører ble hyret inn for å få fart på tilhengernes rop for å overbevise den motvillige menneskemengden i Guild Hall om at Richard hadde en solid base av tilhengere. Buckingham er eksplisitt i sine råd til Richard om hvordan han bør trekke veksler på religiøs populisme for å slå an arrangementets grunntone: 

BUCKINGHAM
Han er her ute. Lat som De er redd.
La ham få tigge seg til audiens.
Se til å ha en bønnebok i hånden
og still Dem mellom to av kirkens menn, så skal nok jeg besørge salmesangen. […]6

Da innbyggerne fra London kommer, finner de den kommende tyrannen – som for øyeblikket er landets stedfortredende overhode, fordypet i den omtalte bønneboken, han fremfører sitt skuespill for folkemengden i tråd med Buckinghams instrukser. Richard stiger ut på en ‹overhengende arkade›, den egner seg godt til å innta den rette positur og som bakgrunn for selve scenens dramaturgi. I sannhet en «høytstående» posisjon. Bayard er et slott og ingen kirke, likevel, to biskoper i geistlig skrud besørger religionens nærvær.

To dydens søyler for en kristen prins til vern mot denne verdens fristelser. Og se – han har en bønnebok i hånden, det rette smykke for en åndens mann. Store Plantagenet, høyedle prins!

Lån nådig øre til vår bønn i dag
og tilgi oss at vi forstyrrer deg
i dine nidkjære og fromme tanker7.

Richard spiller rollen som motvillig og nekter å akseptere tronen til tross for at Buckingham bønnfaller ham på vegne «av folket». Buckinghams funksjon i scenen er å opptre som om han er nødt til å trygle ham, på vegne av den tilstedeværende folkemengden, om å ta tronen på deres vegne. Richard spiller med bravur og «nekter» hardnakket å la seg utrope til konge. Og nå begynner folk å synge og rope. Mengden roper at arvingen Edward skal avvises, og at Richard skal ta makten. Snart kommer beskjeden om at Edward må sperres inne. Det likner på den måten på hvordan Trumps tilhengere sang «Steng henne inne!» hver gang han nevnte Hillary Clinton under valgkampen i 2016. (Ikke len-ge etter stenges den unge Edvard inne i The Tower sammen med broren, Hertugen av York; for senere å bli myrdet der.) Richard godtar folkets krav om at han skal gripe makten. Samtidig minner Richard dem om at de alle må bidra til at han ikke rammes om han gjør noe ulovlig. Ingenting biter på ham, det er som om han har teflonhud, slik vi sier nå til dags, og krever at de høye herrer som er tilstede gir sin ed på det.

Men hvis mitt samtykke skal føre til
et svertet navn og ond bakvaskelse,
så skal den tvang som dere øver mot meg renvaske meg fra hver en søleflekk8.

Hertugen av Buckingham tar seg av politikken og skal sørge for at det ikke hefter et anstrøk av noe ulovlig over Richards handlinger. Samtidig ber Richard borgermesteren og folkene som er tilstede i the Guild Hall om å sverge ham troskap for å forsvare ham mot dem som vil anse hans kampanje og metoder for å befeste sin maktposisjon som skandaløse.

Med ett kan Richard ri på en bølge av fanatiske tilhengere, selv om de er i mindretall. Fra dette øyeblikket av skjerper han straffen mot dem som ikke lover ham evig lojalitet, gjerne i form av hyppige ordre som «Kapp hodet av ham». Faktisk starter prosessen tidligere, med henrettelsen av enke- dronning Elizabeths slektninger, og i fjerde scene av akt III da han tar en av hennes viktigste rådgivere, Lord Hastings av dage, fordi han nøler med å støtte en ulovlig handling som er nødvendig for at Richard skal sikre seg makten. Det er på grunn av Hastings han begynner å beskylde mørke krefter – en «undergrunnsstat», om du vil en slags hemmelig konspirasjonsgruppe – for å ha samlet seg mot ham. Det kommer som et uventet utbrudd og forvirrer de adelige rundt ham, da han ber dem gi sin støtte til en helt usedvanlig irrasjonell beskyldning om at hans fysiske vanskapthet er fiendenes skyld, de får ikke tid til å trekke pusten og tenke seg om:

Nå spør jeg alle: Si meg, hvilken straff fortjener den som står meg etter livet
med djevelsk trolldom, og som har forhekset min kropp med alle Satans svartekunster9?

Hastings som nå er dømt, innser at hans feilplasserte lojalitet er del av en politisk sykdom. Da Richard sender ham avsted for å henrettes, utbryter ham:

Ve, ve, for England! Ikke for meg selv. Å, jeg min tåpe kunne unngått dette10.

Hans idiotiske selvbedrag har vært dødelig. I samme øyeblikk som han sa seg uenig med Richard, kastet han seg ut av hans sikkerhetsnett (med andre ord, hvis du alltid støtter meg og ikke avslører hva jeg gjør, skal jeg ta hånd om fiendene dine). Mange av dem som ikke støtter tyrannens makt, må gå – noen ved å fratre posisjoner og godta å bli ubetydelige, og andre som bokstavelig talt kappes hodet av.

En rekke av de tidligere lojale støttespillerne blir fjernet eller ser seg nødt til å flykte fra den kaotiske politiske heksegryta. Da Richard til slutt lykkes i å ta tronen, er Buckingham slik Shakespeare fremstiller ham, motvillig til å følge hans mest grusomme ordre, som er å kvitte seg med den unge og egentlige tronarvingen og broren som sitter i The Tower i London. Samtidig synes han det er på tide å finne ut hvordan Richard vil håndtere «kunsten å holde en av- tale» og etterlyser posisjonen og den ekstra makten som lenge har vært lovet ham.

Richard ler foraktelig av ham, sammenligner ham med en mekanisk klokke som stadig vekk ringer og hindrer ham i å tenke; til slutt sier han uhøflig: «Jeg er ikke i gi-humør i dag»11. Buckingham gjør et siste forsøk på å se om den narsissistiske herskeren vil holde sin del av avtalen de har inngått. Richard på sin side gjør det klart at Buckingham har blitt en klamp om foten, snur ryggen til ham og går sin vei. Hvorpå Buckingham sier:

Jaså. Han lønner all min gode hjelp med kald forakt. Har jeg gjort ham til konge for dette? Tenk på Hastings! La meg gå til Brecknok mens jeg har mitt hode på12.

Litt etter litt utvikler det seg til åpent opprør. Mot slutten, da Richard roper ut sitt berømte utsagn om at han er villig til å selge kongedømmet for en hest, er ironien overveldende. Han ville vært heldig om han hadde hatt én eneste hest til rådighet. Ingen av hans gamle støttespillere er villig til å hjelpe ham.

Selv en lojal støttespiller bør frykte for sin status
Dette minner om hvordan Trump har kvittet seg med stadig flere av sine lojale rådgivere. Vi kan begynne med ministrene: Først ute var Rex Tillerson (som ble sparket da han, blant annet, kalte presidenten «dumskalle» etter et møte), så var det den slavisk lojale Jeff Sessions som presidenten anså som forræder da han som tidligere motstander av si- vile rettigheter i Senatet, likevel holdt seg til lovverket og sa seg inhabil til oppgaven å ha overoppsyn med etterforskningen av russernes forsøk på å hjelpe Trump å vinne valget i 2016 (det var Sessions som hadde ansvaret for Trumps kampanje som ble etterforsket). For general Mattis, tidligere forsvarsminister, kom vendepunktet da Trump plutselig brøt avtalene med forskjellige allierte parter i Midtøsten, først og fremst med de syriske kurderne; sjefen for FBI, Comey, ble kastet prompte da han nektet å sette en stopper for etterforskningen av tilknytningen til Russland; hans etterfølger, fungerende direktør McCabe ble tvunget til å gå av lignende årsaker; administrasjonens seniorrådgivere på Europa og Russland, Fiona Hill, Aleksander Vindman og Tim Morrison, var alle sikret avskjed da de vitnet under riksrettssaken mot Trump; ja, selv tidligere sikkerhetsminister Kirstjen Nielsen som, etter åpenlyst rasende og fornærmende verbalangrep fra Trump under et møte, startet opp arbeidet med den skrekkeligste form for oppbevarings- og adskillelsespolitikk da tusenvis av barn fra Mellom-Amerika ble skilt fra sine foreldre på grenseovergangen i sør. Hun gikk av etter at hun i et overraskende moralsk kompromiss ga alt for sjefen uten å bli takket for det. Listen over flyktede eller fjernede medarbeidere, stort sett fra presidentens eget parti, ville bli mange sider lang om det skulle føres opp her. Det mest berømte eksemplet er John Bolton, nasjonal sikkerhetsrådgiver 2018–2019, fordi han har publisert en bestselgende memo- arbok fra den tiden da han arbeidet for en president han hevder at ikke var skikket til embedet.

Richards vei til tronen var først sikret etter møtet der han opptro med bønnebok.

Så hva med vår egen ferske, sceniske versjon av religiøs populisme, turen til kirken på Lafayette Square, hva betyr den? Hva ligger i de grandiose gestene? Først og fremst er de en visuell proklamasjon av presidentens åpenbare hensikt om å iscenesette sitt eget tableau (lik Richard), at han rettmessig har all makt over politistyrkene, og de bevæpnede styrkene under sin kontroll; selv om det konstitusjonelt sett er umulig. Han fører an i marsjen mot kirken etter å ha fjernet fredelige meningsmotstandere. Opptrinnet betyr også at han kan gå hvor og når han vil. Han er en mann hvis ledelse er velsignet av Gud.

Bildet fra St. Johns kirke i Washington minner også om en klassisk scene som allerede er nevnt. Jean Genet ville likt i hvilken 

grad Trumps tableau gjenspeiler den famøse fotoseansen i hans eget stykke Balkongen der kundene i en melodramatisk utstyrt bordell poserer, forkledd i kostymer og utmerkelser som politiske og religiøse ledere opp imot en opprørsk menneskemengde. Genet inklu- derte en uniformskledd general, en biskop og en dommer. Den iscenesatte forestillin- gen av Barr og Trump indikerer at et hellig sted er blitt skjendet av demonstranter og at overhodet er kommet for å gjenopprette den hellige fred. Ulikt Shakespeares Richard III og Genets Balkongen, fant ikke Trump noen geistlige som ville delta i dette. Få timer se- nere, uttalte biskopen av Washington bispedømme, Mariann Butte, som har utsikt til St. Johns kirke, at hun var opprørt over dette iscenesatte arrangementet. I New York Ti- mes, skrev hun følgende:

Ja, jeg ble rasende over at president Trump utnyttet bibelen og brukte St. Johns kirke som bakteppe for sine egne politiske manøvrer. Jeg ble bestyrtet da jeg fikk vite at mens han truet med å sette inn militærstyrker over hele USA, ble fredfulle demonstranter jaget ut av Lafayette Park for at han skulle posere foran kirken på grunn av et foto. Og jeg er ikke alene, meldinger fra hele landet har tikket inn på telefonen min13 …

Den amerikanske opinionen er på et vippe- punkt etter lang tid med urettferdighet Flere meningsmålinger som er utført i etterkant, viser at mer enn 60 pst. av amerikan- erne sterkt misliker hvordan Trump opp- førte seg underveis, og 77 pst. enten støtter eller sympatiserer med Black-Lives-Matter- demonstrasjonene14. I tillegg har enkelte av de gruppene som bidro til at Trump vant valget i 2016, vendt ryggen til ham i avsky over metodene som ble tatt i bruk overfor fredelige demonstranter. Blant annet i forstedene blant hvite kvinner som stemte for ham i 2016. To tredjedeler av dem sier nå at de ikke vil gi sin støtte til ham ved neste valg fordi han handlet som han gjorde under Black-Lives-Matter-demonstrasjonene.

Journalister som fikk bank til tross for at de bar tydelige «presse»-skilt på klærne, bruken av gummikuler (en amerikansk journalist mistet et øye da hun ble truffet) ble fanget opp på kameraer og videoer. Foto av demonstranter viste at mange hadde svarte merker på overkroppen etter gummikuler. Andre steder ble journalister angrepet selv om de var kledd i skjorter tydelig merket med «Presse». Politiet som angrep løp ingen risiko fordi de ikke risikerte påtale.

I 2017 da Trump stadig omtalte vanli- ge medier og reportere i stalinistiske vendinger som «fiender av folket», var det mange kommentatorer som antok at det ville føre til situasjoner som dem vi ser nå. Presidentkampanjen nærmer seg og det er lett å forestille seg at dette kan bli enda verre. Det har blitt verre flere steder i landet, som i Minneapolis der Omar Jimenez, en svart journalist, ble lagt i håndjern og arrestert mens han gjorde et opptak15. Hans hvite kollega ble ikke arrestert. Et tysk team fra Deutsche Welle, som var på reportasje i Minneapolis, ble både beskutt av politiet etter at de hadde identifisert seg som pressefolk og sporet opp av politibetjenter som rettet skytevåpen mot dem16.

På den andre siden har det vært flere tilfeller der politiet har gjort felles sak med demonstrantene og knelt. Denne symbolske gesten er en heder til det høye antall uskyldige drepte blant den svarte befolkningen; gesten ble tatt i bruk av idrettsfolk før de ble straffet for å gjøre det av sine sportsforbund. Straffen og fordømmelsen ved å knele for å vise sin sympati, er nå opphevet av de samme forbundene. Da en sheriff i et distrikt i Flint Michigan ga sine folk beskjed om å ta av seg beskyttelsesklærne og knele sammen med demonstrantene, ble den spente situasjonen oppløst og møtt med glede og let- telse av demonstrantene. Sheriffen foreslo at de skulle omgjøre det hele til en parade, og demonstranter og politi marsjerte derfra sammen17. Tilsvarende hendelser har skjedd flere steder i landet.

Trump har gitt to offentlige uttalelser om behovet for å yte rettferdighet overfor George Floyd. Illustrerende nok, nevnte han ingen av navnene på alle de andre svarte borgerne som har blitt drept de siste årene, heller ikke de av dem som er videofilmet. Vi står ved en korsvei og for å kunne snakke om denne sosiale krisen på en ordentlig måte, har vi en moralsk plikt til å reflektere over alle disse døde som det samlede tapet de representerer for hele Amerika. George Floyds død var den utløsende årsaken som bragte afro-amerikanere og andre amerikanere til bristepunktet. I økende grad er hans død et symbol på alle de andre ofrene. Her er noen av dem:

Eric Garner, kvalt av politiet på gaten i distriktet Staten Island i New York i 2014, mens han skrek «Jeg får ikke puste», han solgte sigaretter på gaten; Breonna Taylor, jobbet på legevakten som tekniker, hun ble skutt flere ganger i sin egen seng i mars i Louisville; Ahmaud Arbery, ble omgitt av tre pickup lastebiler sent i februar i år mens han var ute på løpetur i Atlanta-området. Han ble skutt tre ganger av en tidligere politibetjent og sønnen hans; Philando Castile, skutt gjennom frontruten flere ganger i 2016 etter at politiet stoppet ham på Minnesota-veien angivelig for å fortelle ham at bremselyset bak på bilen var gått, venninnen satt i bilen sammen med sin lille datter; 10 år gamle Ta- mir Rice i Cleveland i 2014, han ble uten forvarsel skutt mens han lekte med en softgun, av en politibetjent som satt i bilen; Sandra Bland, også i Louisville Kentucky, 2015, skal ha blitt stoppet for en sjekk av lysene bak på bilen, hun ble revet ut av bilen, lagt i håndjern og fengslet for tre dager, hun ble funnet hengt; tilsynelatende selvmord på cella.

Selv nå, mens vi begynner å ta dette inn over oss – ja, selv etter alle disse oppslagene – midt oppi alle protestene, har likevel amerikanerne blitt forbauset over hvor nådeløs forfølgelsen av svarte menn og kvinner er. 1.juni, under den første uken med demonstrasjoner, i Louisville, ble David McAtee, en godt likt innehaver av en restaurant i nærmiljøet, skutt i brystet og drept av nasjonale sikkerhetsvakter, mens politiet, som skjøt pepperkuler mot en gruppe mennesker i restauranten – og seks stykker på McAtees datter som stod i døren, lot være å skru på kroppskameraene. Etter ytterligere to uker med landsdekkende demonstrasjoner, ble Raymond Brooks funnet sovende i bilen utenfor en forstadsrestaurant av to betjenter fra Atlanta-politiet søndag 14.juni. Etter førti minutter med høflige undersøkelser, ble det påvist at han hadde promille, da de ville sette håndjern på ham, kom det til slåssing, han grep et av betjentenes elektrosjokkvå- pen og løp avsted i frykt. De skjøt ham to ganger i ryggen mens han løp.

Lignende hendelser som ikke er filmet, er velkjent og dokumentert, mens andre aldri har kommet for dagen. Ingen har en anelse om hvor mange drap som har vært begått av borgervernsgrupper, som for eksempel drapet på Trayvon Martin, som ble drept da han bar en pose godteri av merket Skittles han hadde kjøpt i en døgnåpen dagligvare i Florida i 2012. Mannen som slåss med ham og drepte ham, ble frifunnet og løslatt.

Et bilde fra en mørk fortid har dukket opp fra glemselen og har en nedkjølende effekt på forberedelsene til årets høyprofilerte markering av «Juneteenth» (man feirer deklarasjonen unionshæren ga 19.juni 1865 da borgerkrigen var over, om at alle slaver i Texas var frie). Nyhetene 31.mai og 10. juni virket også dempende på feiringen; to svarte menn ble funnet hengt i trær i Sør-California; avstanden mellom dem var ikke mer enn 80 kilometer. Dødsfallene ble raskt vurdert til å være selvmord, men pågående press fra aktivister og fra familiene har ført til at saken er gjenåpnet og overført til FBI18. Mens jeg skriver dette, har tre lignende saker dukket opp.

Det som har skjedd og det som vil skje

Da «ytringsfrihetsparken» Lafayette Square var stengt i én og en halv uke for publikum og døgnet rundt var full av sikkerhetsstyrker, brukte Trumps arrangører tvang for å sikre hans rett til å «gå til kirken». Samtidig, på den tilstøtende gaten 16th. Street, omdøpte borgermesteren to kvartaler til «Black Lives Matter Plaza». Asfalten på avenyen som leder til Lafayette Square var malt med gule bokstaver i samme størrelse som på en bu- levard og kan sees på satellittbilder tatt fra verdensrommet.

9. juni ga borgermester Muriel Bowser beskjed til kommuneansatte om å ta ned de svarte stålgjerdene rundt Lafayette Square. Frivillige kom til for å sikre seg hundrevis av tegn, skriftlige beskjeder og kunst som var hengt opp på gjerdet, de tok dem med over gaten under et overbygg i ly av været. Forskjellige museer og institusjoner har vist interesse for å ta vare på disse minneverdige uttrykkene for ytringsfriheten.

Gjennom tidene har ulike herskere iscenesatt festopptog og skuespill i den hensikt å gi uttrykk for sin egen makt og grunnlaget for den; som oftest har de vært hule og innholdsløse, og huskes for nettopp det. De er ingenting stilt opp mot den lange rekken av liv som er gått tapt på grunn av undertrykkelse. I tiden som kommer vil Lafayette Square mest sannsynlig spille en enda større rolle i arbeidet for endring og rettferdighet enn den har gjort hittil, til tross for Trumps forestilling hvis intensjon var å «dominere» den. For hele landet er den et symbol på det offentlige rommet som kan gi opphav til en ny og fullstendigere oppfatning av rett- ferdighet. Uten å ta til tårer, må vi innse at det er mulig, ja, kanskje sannsynlig at det vil komme nye forsøk på å invadere og stenge av denne store, offentlige parken mens utviklingen går sin gang. Men, og det er så å si sikkert, det vil ikke være siste akt i stykket.

På et håndskrevet ark på gjerdet dagen etter okkupasjonen som for en tid tømte Lafayette Square for folk, står det: «Vi er her fortsatt.»

(Oversatt fra engelsk av Hanne Herrman)