Naken Vanja

I dag (31.januar) er siste sjans til å se Jürgen Gosch’ formidable iscenesettelse av Onkel Vanja (2008), i online-programmet til Deutsches Theater i Berlin (https://www.deutschestheater.de). Oppsetningen utspiller seg inni en skittengul boks, som skyves fram mot rampen helt på begynnelsen. Her skal skuespillerne oppholde seg gjennom hele den 3, 5 timer lange forestillingen, også i scener som de ikke er med i. Sceneløsningen forsterker det innestengte og anstrengte forholdet mellom personene, men minner også om at Onkel Vanja - som det eneste av Tsjekhovs stykker - utspiller seg inne, og ikke inneholder en eneste utendørsscene.

Til tross for at skuespillerne går i alminnelige, nåtidige klær, slik som slåbroken til Vanja (Ulrich Mattes), eller stripete herrepyjamasen til Elena (Constanze Becker), er det langt ifra noen sosialrealistisk oppsetning. Jürgen Gosch’ fokus ligger helt og holdent på personene, og deres relasjoner til hverandre og ikke minst til seg selv. I en dokumentarfilm om Gosch, som også er tilgjengelig på hjemmesiden til Deutsche Theater, får man et inntrykk av hans regiarbeid, hvordan han utvikler scenene gjennom improvisasjoner med en koreografs blikk for detaljer (under prøvene på en annen Tsjekhov-oppsetning, Måken). Det gestiske, eller om man vil, koreograferte, tilfører forestillingene hans en stilisering som bryter med skuespillerne nesten ekstrem-realistiske spillestil. 

For Onkel Vanja er en virkelig skuespillerfest, hvor man følge karakterene tanke for tanke, følelse for følelse. Uten å grunne dem ut. Ulrich Mattes (i Norge mest kjent for rollen som Goebbels i filmen Der Untergang) er forestillingens midtpunkt i rollen som Vanja, selv om han befinner seg på et absolutt nullpunkt. Til å begynne med er han kledd i en loslitt slåbrok, som fremhever hans ufliddhet og dovenskapen han i det siste har henfalt til. Men i løpet av forestillingen går det bare nedover med ham. Overfor Jelena, opptrer Ulrich Mattes Vanja bokstavelig talt en tiggende hund. 

I følge Alfred Kerr er lærdommen i Tre søstre at ekteskap er en ulykke, men også at det er en ulykke å være ugift. Slik er det også i Onkel Vanja, hvor den eneste lykkelige personen i stykket, er Teljegin. En ruinert godseier som ble forlattt av sin hustru dagen etter at de giftet seg, men likevel holder henne og ekteskapet hellig. En helt ut absurd figur, som i mangel av liv holder seg til en tro. I Onkel Vanja fins det både ulykkkelige ekteskap og ugjengjeldt kjærlighet, men i denne forestillingen blir jeg først ogg fremst overveldet av Vanjas etterhvert nesten fantomsmerteaktige livslengsel. 

Constanze Beckers Jelena synes å se på mennenes tilbedelse og kjærlighetserklæringer med en resignert innsikt om at hun egentlig bare er et halmstrå for dem. Hun er like nådeløs mot seg selv, og vil antagelig utvikle seg til å bli en like stor kyniker som Astrov, som er like uimotståelig i Jens Harzers skikkelse, og til tross for hans latterlige barter. Det er idet hele tatt en forestilling som ofte møtes med latter i salen, og nettopp når det er som verst, for eksempel under Sonjas gråtetokter. Forestillingen strømmes i kveld. I morgen legger Deutsche Theater ut en ny månedens forestilling.

(31.01.2021)