Økosofi som speed-dating

I hvert fall var det atskillig humring å høre i den sparsomt befolkede premieresalen på Det Norske Teatret. Det var i det

Arne Næss og fjellets løyndom

Tekst og regi: Ludvig Uhlbors

Scenografi og lysdesign: Hanna Sjöstrand

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Scene 3,

Premiere 21. januar 2021

neste forestillinger, f.o.m. 5. februar 2021

hele tatt en lettere absurd opplevelse å få beskjed, dagen før premieren, at den ville bli noe av likevel. Fem kritikere, en teatersjef og en håndfull skuespillerkolleger var de eneste publikummerne.

Arne Næss er først og fremst kjent som økosofiens far. Han var en filosof som var så opptatt av økologi og levde så tett på naturen at han tilbragte masse tid i den spartanske, 40 kvadratmeter store hytta Tvergastein, like under Hallingskarvet. Den fungerer som en ramme i forestillingen. Her fant Næss ro og konsentrasjon til å bore dypt i filosofiske og økologiske spørsmål. Dette er ideer få virkelig har brydd seg om, men som en stor andel av befolkningen er blitt opptatt av under pandemien.

Naturnært

Den naturnære sparsommeligheten han utsatte seg selv for, reflekteres i Ludvig Uhlbors’ teateroppsetning Arne Næss og fjellets løyndom. Skuespillet er en enkel konstruksjon, der fem skuespillere kledd i 50-tallsinspirerte, sort-hvite sportskostymer fremfører en poengtert tekst. Sportsmetaforen er ikke ueffen, for blant de aktivitetene Arne Næss elsket høyest, hørte fjellklatring og boksing. Så blir han da også sitert på at «Klatring er trening i filosofisk tenking.»

Scenerommet er spartansk utstyrt. Skuespillerne har i realiteten bare fem stiger som rekvisitter. Ellers må de greie seg med sin egen mimikk og skuespillerkraft, noe som viser seg å holde hele veien gjennom den rundt én time lange forestillingen. Den hvite skjermen bak på scenen utnyttes oppfinnsomt som både snøstorm, kun opplyst av en hodelykt, og til skyggeteater.

Den aldrende filosofen

Berømte filosofnavn risles over publikum fra første stund. De filosofiske «onelinerne» kommer tett. Jeg sitter og lurer på om dramatikeren, som også er regissør, gjør hva han kan for å imponere publikum. Skuespillerne fremfører teksten med pistrete stemmer og et alderdomspreget, lettere overdrevent kroppsspråk. Fremføringen minner, på lett karikert vis, om den aldrende filosofens fremtoning. Det er morsomt og spesielt.

Regissør Uhlbors unnlater heldigvis å trekke karikeringen ut i parodien. Han benytter seg ikke av bildene vi har av Næss fra hans sene leveår, i bar overkropp som bokser, eller med den livskloke tøygrisen «Timotei» i munter passiar med ham og ektefellen Kit-Fai. (Kit-Fai Tsui var hans tredje kone.) På den annen side lener den gjennomgående spillestilen seg for mye på den aldrende mannens væremåte. Det må være lov å tenke at en mann som var så vital til langt opp i 90-årene, må ha vært usedvanlig sprek og vilter som ung. Denne dimensjonen savnes i «Arne Næss og fjellets løyndom». Dette til tross for at handlingen spenner over hele livsløpet og fremføres med en relativt korrekt kronologi.

Humoristisk undertone

Når det er sagt er det lov å legge den beskjedne innvendingen til side. Det er all grunn til å bejuble denne komprimerte fremstillingen av et filosofisk, økologisk og personlig univers. Jeg tror stykket har potensiale til å bli en publikumsfavoritt fordi det dramatiske universet presenterer Arne Næss’ filosofi på en rett frem og liketil måte. Kompliserte spørsmål gjøres forståelige, og rammene fra filosofens liv presenterer flere fenomener som oppleves aktuelle og allmenngyldige. Bare se på hvordan klatring er blitt et allment fenomen med klatrevegger så å si på ethvert tettsted. Da Arne Næss utviklet interessen i mellomkrigstiden var dette en fritidssyssel for de få.

Tiden har tatt igjen Arne Næss. I positiv betydning. Det er gjerne slik med visjonære mennesker, at de ideene de presenterer tar sin tid før de spres ut i allmennheten. I dag er den allmenne, økologiske og miljømessige bevisstheten på et helt annet nivå enn den var da han presenterte sine ideer på 1970-tallet.

Sex og filosofliv

Den samme utviklingen ser vi i vårt forhold til grensene for den private sfæren, til kjærlighet og sex. Dette turneres elegant og med en humoristisk undertone. Samtidig blir den unge kvinnen «Wenche» (slik det står i manus), som får sex, men ikke får den kjærligheten vedkommende ber om, fremstilt litt for overflatisk til at det blir en karakter av det raske innhoppet. Scenen fremstår som en overraskende kontrast til de ytre rammene som dominerer oppsetningen: At noen skulle finne på å ha sex med de kostymene skuespillerne er kledd opp i, fremstår som en absurd tanke.

De fem skuespillerne Øyvin Berven, Andreas Koschinski Kvisgaard, Hilde Olausson, Ellen Birgitte Winther og Frode Winther turnerer mange roller. Det kan være vanskelig å forstå hvem og hva Arne Næss forholder seg til. Men fraværet av biografiske detaljer i teksten oppleves mer som en befrielse enn et problem. Det dramaturgiske grepet fungerer godt i sammenhengen, og bidrar til å holde oppmerksomheten på de idémessige diskusjonene stykket legger opp til.

Tiden har tatt ham igjen

Arne Næss (1912–2009) fylte nesten hele 1900-tallet. Fra han ble født i 1912 til han døde i 2009, speilet han på mange måter utviklingen av det moderne, norske samfunnet. Bortsett fra at han alltid lå langt foran de fleste andre. I 1939, 27 år gammel, ble han utnevnt til professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Hans standardverk Filosofiens historie (1953) var lenge pensum til Forberedende, (examen philosophicum), den obligatoriske innføringen i filosofi og vitenskapshistorie ved starten av universitetsstudiet. Han var tidlig opptatt av Mahatma Gandhis ikkevoldsfilosofi. Det at han interesserte seg for ikke-vestlig filosofi gjorde at han utmerket seg også i en internasjonal sammenheng.

Da han utover i etterkrigstiden utviklet sin økosofi var det tanker som er dypt rotet i menneskehetens opprinnelse. Tanker som vi har brukt lang tid på å erkjenne at den moderne utviklingen har fjernet oss fra. Da han gikk av som professor i 1970, gjorde han det for å egne mer tid til miljøengasjementet og utviklingen av økosofien. Men han satte seg ikke i et elfenbenstårn. I stedet ble vi vant til å se ham i fremste rekke under miljøaksjoner, som kampene mot utbyggingen av Mardøla-fossen (1970) og Alta-vassdraget (1979–81). Hadde han levd i dag ville han høyst sannsynlig protestert sammen med samene og vindkraftmotstanderne.

Fortjener større produksjon

Alt dette er opplysninger som i varierende grad er en del av Ludvig Uhlbors’ Arne Næss og fjellets løyndom. Vi trenger å bli minnet om det, og dette stykket er et utmerket innspill i en tid der det meste er snudd på hodet. Uhlbors er mest kjent for fjorårets oppsetning Kampen katastrofefilm, en fremføring på den digitale plattformen Zoom, direktesendt fra en privat leilighet. Når han nå får folde seg ut på et institusjonsteater har regissøren og scenograf Hanna Sjöstrand valgt å holde seg innenfor en meget spartansk ramme. Det fungerer aldeles utmerket. Men jeg tror dette stykket også kan fylle større rammer i en litt mer påkostet produksjon i et større scenerom. (Publisert 22.01.2021)