Splittelsens cruise

Det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) er nå representert i alle delstatsparlamenter såvel som

tyske Bundestag. De sitter som en isolert opposisjon, men deltar, i henhold til det parlamentariske regelverket likevel i avgjørende debatter.

AfD ble stiftet som et EU-kritisk parti i 2013, men gjennom diskusjonene om den såkalte flyktningkrisen i 2015 utviklet det sin nåværende orientering som et høyrenasjonalt og anti-liberalt parti, i allianse med krefter som ønsker en grunnleggende endring av den demokratiske kulturen. Det dreier seg dermed ikke bare om spørsmål knyttet til innvandring, men om kultur, dannelse og historiesyn, og fremfor alt om en ytterst nedsettende holdning til politiske motstandere. Taktisk gjelder det naturligvis å befri seg fra den isolerte posisjonen i parlamentene. Hittil har alle partier betraktet en koalisjon med AfD som utelukket, hvilket vil si at det for all del har gjeldt å unngå å gi partiet adgang til regjeringsmakt. Til høsten er det Landdagsvalg i Sachsen, og i fjor høst sa lederen for den saksiske CDU-fraksjonen, Christian Hartmann, at han ikke ville utelukke en koalisjon med AfD. Denne uttalelsen ble raskt, også under påtrykk fra den sentrale partiledelsen, trukket tilbake. Men scenariet er satt, og det er den politiske bakgrunnen for Das Blaue Wunder (Det blå vidunder), som vakte stor oppmerksomhet, også utenfor teaterkretser, da forestillingen hadde premiere på Staatsschauspiel i Dresden i januar.*

Øst og Vest

Hva Dresden angår, dreier det seg i denne oppsetningen ikke bare om det forestående valget. For gjennom de ukentlige demonstrasjonene til den islamfientlige Pegida-bevegelsen, har Dresden blitt et synonym med fremmedfientlighet og den intolerante høyresiden i de toneangivende mediene. Gjennom å trekke på forklaringsmodeller som brennmerker Sachsen som et aggressivt høyreland og betrakter det som et åndelig etterlatenskap av DDR.

Allerede på 1990-tallet fremsatte den kjente kriminologen Christian Pfeiffer gjerne tesen om at østtyskere har høyreradikale tilbøyeligheter som en følge av at de har blitt utsatt for tvangskollektivisering i barnehagene i DDR allerede fra småbarnsalderen av. Pfeiffer omtalte kort tid etter en badeulykke i Sebniz i Sachsen, hvor et innvandrerbarn druknet, som en «kollektiv henrettelse», i en uttalelse som ble gjengitt verden over, høsten 2000.**

Pfeiffer regnes stadig som en ekspert av offisielle medier, selv om hans pseudovitenskapelige påstander preges av ufattelige fordommer. I så måte har brennmerkingen av Sachsen også bidratt til en Øst-Vest-kamp, som fører til vesentlige feilvurderinger. I alle de store, tyske delstatene har AfD flere medlemmer og høyere valgprosent enn det har i Sachsen, samtidig som partiledelsen, for eksempel Bundestag-talsmann Jörg Meuthen, hovedsaklig kommer fra Vesttyskland, og noen, som Alexander Gauland kommer sågar fra den politiske eliten (som fhv. CDUpolitiker, overs. anm.). Dette er også en del av scenariet når ti skuespillere, som representerer borgere i Dresden, i begynnelsen av forestillingen står foran jernteppet og snakker om sine politiske synspunkter og sosiale situasjon.

Blått

Det som forbinder dem, er en følelse av forakt og frustrasjon, for selv om de, småborgerlig flittig og etter beste evne har tilpasset seg alle endringer etter gjenforeningen, føler de seg fremmedgjorte i forhold til en storpolitikk som de – med et sitat fra stykket – ikke er i stand til å begripe eller analysere. De tar imot invitasjonen til å bli med på et stort skip som har kurs for andre bredder.

Dette skipet (scenografi: Cary Gayler), er et kjempemessig byggverk av metallrammer, hvis bestanddeler vil bringe tanken til den berømte broen Blaues Wunder (det uoffisielle navnet på Loschwitzer Brücke, overs. anm.) som krysser Elben i den østlige delen av Dresden. Med dennes blåfarge i den politiske konteksten, i tillegg til det tyske uttrykket om at man opplever et ‹blaues Wunder› når det inntrer en uventet og negativ vending i et forhold eller sak: Blått er nemlig AfDs farge, og hvis man forfølger skipsassosiasjonene til dramatikerne Ulf Schmidt og Thomas Feyer, selvsagt også fargen på det havet som skipet har lagt ut på.

Volker Lösch har utviklet sin form for politisk teater i relasjon til konfliktene i Dresden. Første gang var da han i 2004 iscenesatte Gerhart Hauptmanns Die Weber (Veverne) med et kor av arbeidsløse borgere, som fikk utløp for sin sosiale frustrasjon som et underprivilegert post-proletariat. Med sin oppsetning av Max Frisch’ Graf Öderland i 2015, utfordret Lösch høyre-anarkiet innenfor Pegida-bevegelsen.***

Hele veien har det dreid seg om konfronterende iscenesettelser, med et budskap om protest og indignasjon, som i sin tur utløser skarpe reaksjoner fra publikum og presse. Lösch’ teater anklager, rusker og river, og er dermed langt fra subtil analyse og reflektert opplysning. Metoden hans er å åpne kanoniserte tekster for å ta stilling til aktuelle samfunnsmessige konflikter og sprenge rammene for dem samtidig. Som grunnlag for den aktuelle Dresden-oppsetningen foreligger det imidlertid et nyskrevet stykke, hvis tittel lar seg lese som et virkelig cruise, når de ti skuespillerne mønstrer på som skipsmannskap.

Forbrødring med IS

Dramaturgisk er skipet redskap for to formål: På den ene siden fungerer det som allegori på et AfD-herredømme, hvor det på øverste dekk uavlatelig blir lest fra ‹Den blå boka› i form av sitater fra AfDs partiprogram, intervjuer og statements, og i samme stil som i Bibelen: «Om kultur sier Predikeren Höcke føl- gende…»*** – samtidig som innvandrere, som omtales som «oljeansikt», utretter det nødvendige arbeidet i maskinrommet.

Når det deretter bryter ut konflikt på øvre dekk, blir dette mannskapet innesperret i ankerrommet; som åpenbart er en henspilling på dagens såkalte Anker-Zentren, etter ANkunft und ERfassung für Mi- granten (ankomst og registering av immigranter). For det andre og på det høyere nivået i stykket, fremstilles man for interne konflikter i besetningen som henviser til utestengningen av alle former for avvikere i maktkampene i AfD.

Det hele er grotesk tilspisset, og byr verken på erkjennelse eller komikk. Forløpet; det at dette partiet oppløser seg selv, er naturligvis noe man kan håpe på, men det er ikke egentlig budskapet. Isteden skal skipet, hvis cruise viser seg å føre mer og mer vill, støte på IS-krigere, som de, etter en kort kamp (som er iscenesatt i en lurvete fjelebodstil) til slutt forbrødres med, da det jo for begge pa ter egentlig dreier seg om samme fiende: Det vestlige demokratiet. Det er, også som groteske, intet mindre enn grotesk, men tynt i forhold til det brennbare spørsmålet om AfD i regjering.

To holdninger

Til gjengjeld lar Lösch, og det er det beste som skjer i denne oppsetningen, handlingen brytes av scener der det opptrer virkelige aktivister fra Dresden. Grasrotbevegelsen Tolerave e.V (for TOLEranse)**** er tilstede i skikkelse av en ung mann som sier at elektronisk musikk per se ikke kan måbære et feilaktig budskap. Og en ung kvinne som representerer Forbundet for et rettferdig og menneskeverdig Sachsen, med skjelvende hender holder et manus, som hun likevel ikke trenger for å adressere det applauderende publikummet.

Volker Lösch, som med Graf Öderland ville angripe Dresden som en «holdningsløs by», omtaler det nå som «en by med to holdninger», og det er nettopp dét som det forøvrig ambivalente stykket om Det blå vidunder lar komme til uttrykk. Hvilket i denne situasjonen foran valget er helt riktig.

Under den påfølgende publikumsdiskusjonen, som er så fullpakket og spenning ladet at man knapt har sett maken siden den tyske gjenforeningen, er det en ulastelig antrukket herre som spør om hvordan det er mulig at et offentlig subsidiert institusjonsteater kan fremføre en så ensidig polemikk mot et parti som faktisk er representert i alle parlamenter. Sjefsdramaturgen Jörg Bochow fastslår uten omsvøp kunstens frihet. Og en kvinnelig tilskuer roper opprørt at partiarbeidet til AfD også er finansiert av hennes skattepenger (hvilket er korrekt, i følge loven).

Det er ikke første gang et tysk teater oppfører et anti-AfD-stykke. I fjor satte Maxim-Gorki-Theater i Berlin opp et stykke i regi av kroatiske Oliver Frijlic, som nettopp hadde fokus på spørsmålet om offentlige penger. I den anledning ville han at skuespillerne skulle melde seg inn i AfD, men på teatrets regning; altså gjennom offentlige penger. Partiet forholdt seg forsiktig og unngikk skandale. I Dresden har de heller ikke uttalt seg offentlig om stykket. Mentaliteten i Sachsen er en sak for seg. Det handler fremfor alt om diversitet, og det har Lösch, kanskje uten å ha det som bevisst mål, fanget opp i de beste partiene av spillet. Slik at innbyggerne i Dresden skal kunne mønstre på.