Vi beveger oss bare for å oppnå stillstand - Sportskoret av Elfriede Jelinek

Teatret Vårt skal ha all ære for å våge seg på Elfriede Jelinek, for hun er ikke den enkleste dramatikeren å ha med å

SPORTSKORET

Av Elfriede Jelinek

Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi og scenografi: Kristian Lykkeslet Strømskag

Teatret Vårt, Molde, 21. januar 2021

gjøre. Tekstene hennes tar for seg retorikk og ikke karakterer. Stykket Sportchor ble første gang oppført som hørespill i Bayerischer Rundfunk i 2006, som en kommentar til det da kommende fotball-VM i Tyskland, og må ikke forveksles med Ein Sportstück fra 1998. Teksten dreier seg om retorikken rundt fotballsporten, som at noen har baller nok til å blø for drakten. Sportskoret er et krigsspill, et pengespill eller et mediespill, et spill om kjønn, og noen ganger også om et spill om fotball. Talen i teksten er korets, de som befinner seg på randen av scenen, de som kommenterer hovedhandlingen. Sportskoret er altså en kortekst, men i Molde spilt av tre solister.

Spillet mellom kvinner og kvinner er herved åpnet

Skuespillerne jogger inn og fastslår at alle bevegelser har stillstanden som mål, at stadige aktiviteter skal gå mot uforanderlighet. Etter tur kommer de med sine monologiske elementer, som påstander og argumenter, som tilsnakk, kommentarer og spørsmål rettet mot publikum. Sara Fellman, Johanne Mørck og Julie Støp Husby skyter fra hoften og fra munnen, i stort tempo og mye energi, i stadig skiftende temaer, om frispark, reserver, krig og fred, om supportere og hat mot de andre, patriotisme og nasjonalisme, om frispark, om kvinner og menn og kjønn og denslags, seierherrer og tapere, og om bevegelse og stillstand. Skuespillerne ler av vitsene sine, tøyer ut, jubler for seirene og sørger over nederlagene, og alle sitter fast i alt som er og alt som ikke er.

Blåse til pause eller blåse i livet?

For meg ble det et problem at regien la opp til en realistisk spillestil. De emosjonelle reaksjonene på skuespillernes egne og andres replikker, virker ikke på Jelineks tekstflater. For teksten hennes er ikke realistisk, men retorisk. Jelinek påstår selv at hun i tekstene sine ønsker å være grunn: Skuespillerne skal ikke inn i dypet, til livet og skjebnen, men heller være på overflaten, like overflatisk som en motevisning. Det krever et stilistisk spill og ikke et forsøk på å fremheve følelser og reaksjoner – eller livet, som det gjerne kalles. Publikum kan selv finne ut av hvor mye av seg selv de vil legge i forestillingen.

Det ble etter hvert også et problem at skuespillerne ikke kunne skille mellom menn og kvinner i talen. For eksempel påstander om kvinnefotball, som åpenbart kom fra menn, druknet i talestrømmen, og da forsvant tilsvarene også. Temaene som dukket opp, manglet ofte en kontekst å forstå dem i. Det var kuttet såpass mye i teksten at sluttpoengene fikk dominere. Det gjorde at forestillingen ofte sto på løsrevne påstander som skuespillerne måtte bryne seg på. Sportskoret på Teatret Vårt hadde én form og én flate, og de tre på scenen maktet ikke riktig å formidle de mange temaene på en god måte. Dermed ble det vanskelig å skjønne hvor talen kom fra og hvor den skulle hen.

Die schwierige Jelinek og denslags

Jeg må innrømme at jeg kanskje har et grunnleggende problem med å skrive denne anmeldelsen. For jeg hadde lest Elfriede Jelineks Sportchor på forhånd. Det gjør at jeg vurderer forestillingen opp mot et utgangspunkt, mot noe som egentlig ikke fant sted på scenen. For på scenen var bare den redigerte teksten, den forestillingsteksten som ensemblet hadde jobbet fram koronavennlig digitalt, skjermansikt til skjermansikt. Det gjør at min forforståelse kan stå i veien for den forestillingen jeg så og vurderte: At jeg ser det som ikke er der.

Som sagt innledningsvis, Jelinek er uansett ikke enkel å spille. Dette er postdramatisk dramatikk. Sportskoreter for eksempel et fotballspråkspill, som bærer et feministisk perspektiv i begge kjønnsomgangene, både før og etter pausen og stillstanden, som når kvinner trer inn i en mannsverden mangler det rette kjønnet og dermed mangler kjønn, et spill som undrer seg over hvor kvinnemannskapet egentlig skal stå.

Jeg ser gjerne at teatrene oftere spiller denne typer tekster, og tåler gjerne både feilsteg og misforståelser på veien, om det kan bryte mot den dominerende realistisk-emosjonelle spillestilen i norsk teater. (Publisert 26.01.2021)