Ny innpakning for gammel ballett

John Crankos ballett Onegin hadde verdenspremiere med Stuttgartballetten i 1965, men de første årene gjorde

Onegin

Koreografi: John Cranko

Musikk: Peter Tsjajkovskij, orkestrert og arrangert av Kurt-Heinz Stolze

Scenografi: John-Kristian Alsaker

Kostyme: Ingrid Nylander

Lysdesign: Kristin Bredal

Videodesign: Torbjørn Ljunggren

Musikalsk ledelse: Johannes Witt

Nasjonalballetten med Yolanda Correa, Philip Currell, Natasha Dale og Lucas Lima i sentrale roller.

Live-forestilling 13. februar.

Søndag 21. februar kl.18.00 strømmes forestillingen igjen da nytt cast hvor Maiko Nishino, Erik Murzagaliyev, Leyna Magbutay og Douwe Dekkers bekler de mest sentrale rollene.

Cranko diverse justeringer, så det er 1967-utgaven av hans koreografi som er på standardrepertoaret til mange internasjonale ballettkompanier som for eksempel Pariseroperaens ballett, Londons Royal Ballet, American Ballet Theatre, Kungliga Baletten i Sverige og vår egen nasjonalballett.

Dinna Bjørn fikk Onegin på repertoaret her i Norge allerede i 1997, og med strømmeforestillingen 14. februar viser kompaniet forestillingen for 38. gang.

Balletten er basert på Aleksandr Pusjkins verseroman Evgenij Onegin og er satt til 1820-tallets Russland. Det er den unge Tatjanas og aristokraten Onegins uforløste kjærlighet det hele dreies rundt. Tatjanas brå, ungdommelige forelskelse oppleves, drømmes om, erklæres per brev, for så å bli kontant avvist på hennes egen fødselsdagsfest.

Etter at dandyen Onegin iskaldt har avvist den yndige, stormforelskede Tatjana, kaster han seg ut i en vill flørt med sin venn Lenskijs kjæreste, Olga, som også er Tatjanas søster. Den unge, naive Olga lar seg gladelig rive med i en flørtende selskapsdans, mens forloveden Lenskij skjelver av sjalusi. Det ender som det må ende mellom russiske adelsmenn på 1800-tallet – i en duell ved morgengry. Lenskij dør, Onegin reiser ut i verden, og de to unge søstrene står både kjæreste- og kjærlighetsløse tilbake.

Så går tiden, og da Onegin etter mange år returnerer til fyrst Gremins gods, må han brutalt innse at den lavadelige, naive ungjenta han så nådeløst avviste har fått både kjærlighet og sosial status og er nå blitt fyrstinne Gremin. Rollene er snudd. Og nå er det Onegins tur til å erklære sin kjærlighet for Tatjana. Etter et kort og dramatisk møte hvor de kjemper med og mot sine følelser, ender det med at Tatjana avviser Onegin.

Mesterlig duettarbeid

Kristian Krohg-Sørensen skriver på operaen.no at det ikke først og fremst er plottet, men snarere de skarpsindige vendingene i teksten og det unike versemålet som har gjort Pusjkins roman til en udødelig klassiker. På samme måte er det de uforutsigbare vendingene i det mesterlige duettarbeidet som er det bærende elementet i Crankos ballett. Med unntak av enkelte soloer består koreografien i hovedsak av pas de deux-er og ulike pardanser mellom menn og kvinner både i små og større grupper. Avslutnings-pas de deux-en mellom Tatjana og Onegin er et av balletthistoriens mest gripende øyeblikk, hvor de gir seg fullstendig hen til hverandre i lidenskap og fortvilelse, før Tatjana lar fornuften vinne over følelsene og bestemt avviser mannen hun elsker.

Helt fra Olga og Lenskijs første lekne pardans, via Tatjanas elskovsdrøm, gjennom store ballscener, til den tragiske siste pas de deux-en, dras publikum inn i et intrikat bevegelsesmønster som fortsatt, etter snart 60 år, har en viss friskhet over seg.

Store følelser i sving

Pusjkins verseroman skildrer utviklingen av karakterenes indre liv, og det er svært krevende for hovedrolleinnehaverne å spille ut denne emosjonelle utviklingen gjennom danseteater. Yolanda Correa er en briljant ballettsolist og bekler rollen som Tatjana. Transformasjonen Tatjana gjennomgår – fra blyg og naivt forelsket ungpike til kontant avvisende fyrstinne – er tidvis gripende, men samtidig er det så kontrollert at troverdigheten i fortvilelsen ikke når denne anmelderen helt inn til hjerteroten, slik for eksempel Eugenie Skilnands og Julie Gardettes rolletolkninger tidligere har gjort.

Rollen som sosietetsdandyen Onegin kler den elegante og erfarne solisten Phillip Currell godt. Han har flere ganger tidligere vist at han behersker kombinasjonen av dans og teater som denne formen for handlingsballett krever.

Natasha Dale og Lucas Lima, som henholdsvis Olga og Lenskij, danser med en befriende letthet, eleganse og overskudd, og det er i det hele tatt en nasjonalballett i toppform som leverer en kjent klassiker i ny, egenprodusert innpakning.

Fra leie til eie

Tidligere oppsetninger av «Onegin» har vært gjennomført med scenografi og kostymer på lån fra Stuttgartballetten og andre ballettkompanier. Nå er alt det utslitte, gamle borte og Operaens egne verksteder har produsert nytt. Trioen John-Kristian Alsaker (senografi), Ingrid Nylander (kostyme) og Kristin Bredal (lys) har igjen fått oppgaven med å designe «ny» innpakning til en gammel ballett, slik de gjorde med storsatsingen Manon fra The Royal Balleti 2015.

Formmessig ligger designet tett på originalen, men Alsakers spennende materialvalg sammen med Bredals gjennomgående elegante lyssetting gir produksjonen en praktfull ramme hvor vi opplever at den store, metalliske skogen skifter fullstendig karakter etter lyset, mens de buede og luftige draperiene laget av et slags tauverk viser frem fru Larinas ballsal på en overraskende ny måte.

Nydelig Nylander!

Ingrid Nylanders kjoler i empirestil er florlette og samtidig full av så mange lag at stoffets bevegelse tilfører dansen en nydelig ekstra dimensjon idet kjolene gradvis gir etter for tyngdekraften og faller på plass etter serier med høye løft og sprang.

Dessverre blir overgangen til stivere tyllkjoler i siste akt litt voldsom. Der vi akkurat hadde vent oss til en aldeles praktfull florlett dimensjon av stoffer i bevegelse rundt de dansende kvinnene, får vi i siste akt vel mye stiv tyll og taft.

Skjerm eller sal?

Jeg så strømmingen av forestillingen dagen etter å ha sett den live i Operaen.

Å være til stede der det skjer er gir en mer fullstendig opplevelse, men en ting som overrasket meg var at strømmeforestillingen ble emosjonelt mer gripende enn jeg opplevde den i salen kvelden før. Nærbildene ga meg tilgang til flere detaljerte, emosjonelle nyanser i Tatjanas rolletolkning som ikke nådde meg på samme måte ut i salen. Den delen av forestillingen fungerte dermed bedre på skjerm, mens andre ting fungerer dårligere.

Sittende i salen aksepterer jeg de innlagte sceneskiftene hvor handlingen skyves helt frem på scenekanten som en integrert del av hendelsesforløpet, jeg vet at det rigges om bak teppet, men oppfatter fokusforflytningene som naturlige. Gjennom den todimensjonale tv-skjermen mister jeg romfølelsen i teatersalen, og sceneskiftenes små mellomspill oppleves som banale, forstyrrende pauser som bryter opp handlingen.

Strømming vil aldri bli det samme som å sitte i salen, men i en tid hvor mange mennesker sammen i store rom er umulig kan strømming av scenekunst til en viss grad være et brukbart alternativ. Så la oss endelig håpe at strømming av forestillinger styrker publikums lengsel etter å komme fysisk tilbake til teateret. (Publisert 16.02.2021)