Poetisk klagesang i et fremmedgjort samfunn

Man kan gjerne komme til teatret uten å ha lest boka og nyte de vakre, myke stemmene til skuespillerne Marko Kanic i rollen som jeg-personen og

Lenis plassar

Regi: Jonas Corell Petersen

Med: Marko Kanic, Ragnhild Arnestad Mønness, Kiara Urbanovska.

Stemmer: Glenn André Kaada, Even Stormoen, Ingrid Rusten, Marianne Holter, Jonas Corell Petersen

Scenografi, kostyme: Ida Grimsgaard

Dramaturgi: Matilde Holdhus

Maskør: Jill Tonje Holter

Lys: Karl Oskar Sørdal

Komponist: Lasse Marhaug

Sted: Intimscenen, Rogaland Teater, 2. januar 2021

Ragnhild Arnestad Mønness som hans gravide kjæreste Leni. De to framfører sine refleksjoner over høyttalerne, ofte i dialog med stemmene til ansatte i kontorer og bedrifter, jevnlig avbrutt av en barnestemme som leser dikt om blomster og natur.

Det eneste visuelle vi publikummere kan feste blikket på gjennom det meste av hørespillet, er en jente (Kiara Urbanovska) som sitter på en grønnslitt benk ved marehalmen i tre svære sanddyner. Hun har på seg blomstrete tights, skroller på mobilen, skreller en appelsin og sier ingenting. Men det er hennes barnlige stemme vi hører lese diktene.

I starten sees Kanic så vidt mens han jobber med å montere ledninger, slik forstår vi at jeg-personen er elektriker. Helt til slutt kommer hovedpersonene inn på sandstranden der jenta sitter, det skal jeg komme tilbake til.

Hva handler det om?

Det hjelper mye å ha lest teksten til en av våre fremste og mest originale nåtidspoeter. Lenis plassar veksler mellom elektrikerens refleksjoner og dialoger med andre, skrevet på stavangerdialekt, og prosadikt på bokmål, mange av dem om blomster.

Mye er gåtefullt og drømmeaktig – hvorfor forsvant Leni brått, hvor ble det av henne, hva handler dette om? Jo mer jeg leser, desto tydeligere blir det at Rimbereid ikke bare har skrevet en sår kjærlighetsfortelling, men også et dikt om moderne arbeidsliv som sluker mennesker og skiller dem fra hverandre.

Men klarer teateroppsetningen – ved de tekstutdrag regissør Jonas Corell Petersen har tatt med – å formidle denne dobbeltheten? Og – fungerer det som hørespill?

Call-senteret i Stockholm

Rogaland teater krever mye av publikum som lyttere – det er rent merkelig at begge stykker som spilles i disse dager (se min anmeldelse av Landet Kaos, 01.02.2021), har en minimalistisk scenografi og bare lener seg på lange samtaler uten sceniske opptrinn.

I Lenis plassar blir det fort mange ord som fyker forbi og glemmes, uten at man rekker å pusle sammen brokkene til et helhetlig bilde slik en leser kan ved å bla fram og tilbake i boka.

Noen stabbesteiner blir likevel til en slags handling: Finske, språkmektige Leni var en dag søkk borte. Ble hun sugd inn i et konsernbygg på Forus i Stavanger der hun jobbet på et call-senter og snakket med kunder fra hele verden? Eller forsvant hun et helt annet sted? I tre måneder har det 42 år gamle jeget lett etter henne på kjøpesentre, i nedlagte fabrikkhaller, på en tom campingplass, i byens underganger, i et tunnelinnslag, ja, han bryter seg sågar inn i konsernbygget der teleoperatørene arbeider.

At Rimbereids tekst tidvis er en syrlig satire over byråkratiet, får hørespillet godt fram, skjønt jeg heller ville sett det scenisk framstilt. Da jeget (er han hos politiet nå?) vil sjekke om noen har funnet Leni, svarer en kontordame at hun er lagt inn under feil kode – Ubestemt 2077 – og dytter oppgaven med å snu alle steiner tilbake til elektrikeren. Jeget leter også langs kaiene og frykter at klærne han ser flyte rundt båtpropellene, er Lenis. Er hun død?

Nei, en dag ringer hun ham plutselig – hun har flyttet med call-senteret til Stockholm.

Et kynisk arbeidsliv

Corell Petersen får gjennom Kanics stemme godt fram fortvilelsen og staheten hos elektrikeren som vil finne sin elskede. Han nekter å høre på en bror som ber ham gi opp. Vi oppfatter også hvor dårlig elektrikeren blir behandlet på sin tidligere arbeidsplass. En dag han stikker innom for en prat, får han beskjed om heller å treffe sine gamle kollegaer på fritiden, de har det jo så travelt på jobb. Dette savner jeg også å se utspille seg for våre øyne.

Skremmende er en ny telefonsamtale mellom jeget og Leni, nå sitter hun alene på call-senteret: – Jeg er redd, sier hun, jeg sitter alene i et 500 meter langt kontor, det er umulig å røre seg, det er ingen andre her.

Den umelodiøse musikken til Lasse Marhaug, dominert av dunk, brak og skjærende klanger, bidrar til en urovekkende og klaustrofobisk stemning.

Jeg tolker Rimbereids bok dithen at elektrikeren og Leni er ofre for et arbeidsliv som skalter og valter med de ansatte. Leni fulgte med til Stockholm for å bli nestleder på kveldsskiftet. Jeget mistet jobben på servicesenteret der han reparerte elektro-varer. Sjefene der sender nå oppdragene østøve(østover) som trolig betyr rasjonalisering i et lavkostland.

Men dette perspektivet blir for utydelig i forestillingen.

Heldigvis har Corell Petersen tatt med et avgjørende avsnitt i Rimbereids tekst: I det samfunnet forfatteren skildrer, styres bedriftens inntjening ved hjelp av algoritmer. En konsernkoordinator (regissørens stemme) sier til elektrikeren: – En algoritme er nærmest som en gud, en gud som ikke selv vet hva den vil.

Jeg-personen, derimot, har forstått at noe er riv ruskende galt, han utbryter: – Men hørre du ikkje ka eg seie, det e jordingsfeil her inne!

Feil regigrep

Å lese dikt skaper bilder i hodet, å lytte til radioteater likeså. Men på Intimscenen nå savner jeg altså scenekunstgrepene som løfter teksten i Lenis plassar. Jeg vil se jeget med loddebolt og ledninger, se Leni med vått hår komme vinkende mot ham i regnet og oppleve den oppsagte elektrikeren som langer ut en knyttneve mot den nedlatende sjefen på verkstedet, eller hånden hans som drypper av blod etter at han brøt seg inn i kontorbygget.

Og hvor er det blitt av alle kontrastene i farger som finnes i Rimbereids verk? Den gravide Leni sittende alene foran en skjerm i et goldt kontorlandskap versus forglemmegeien med «blå skjørt / og cirka tyve gule øyne» eller grønsken som brer seg fra skogen inn på altanen.

Dette snyter regissøren oss for med sitt hørespillvalg.

Natur mot kultur

Noe av det vakreste i Rimbereids bok er diktene om blomster: «Som et kyss / når du omfavner den / som ikke er her (…) Eller det er den blomsten som skinner / gulere enn noen gang / inni den nye skogen / der du snart kommer til å gå. / Den skinner / som et kyss til / ingen.»

Men igjen, diktene kommer bare delvis til sin rett som lytteteater – man må til boka for å få fullt utbytte.

Likevel, et stykke på vei lykkes diktutdragene i å gi en stemning av naturen utesom er noe ganske annet enn det fremmedgjorte arbeidslivet inni de lukkede konsernbyggene. Som når Leni i en siste telefonsamtale forteller jeget at hun gikk innover i en skog, fant revestiene, møtte trosten som så på henne, oppdaget revebjeller i alle farger, la seg ned i grønsken og så at alle blomster ble grønne.

Det er derfor jeg motvillig kan gå med på at scenografien på Intimscenen med marehalm og sanddyner har en slags mening, skjønt ingenting i forfatterens tekst peker mot jærstrendene. At Leni kommer inn fra sjøen i våtdrakt, tørker seg ved benken i sanden, tar med seg jenta og går, peker mot et liv i nærkontakt med naturen.

Lenis sluttvisjon løser ikke jegets savn. Til sist sitter elektrikeren på benken og ser kjæresten og barnet «sakte forsvinne / inn mellom bjørkene / som står som ein port / her eg sitte igjen, udenfor.»

(Publisert 03.02.2021)