Stolte kvinnfolk over seksti

Panter Tanter, med Berit Rusten, Sissel Horghagen og Kari Hustad, har eksistert siden 1979 (først under navnet

Grrrls over seksti

Av og med Panter Tanter

Kari Hustad, Sissel Horghagen og Berit Rusten

Manus og musikk: Panter Tanter

Dans: Céline Meillaud

Video: Hanna Fauske

Regikonsulent: Azra Halilovic

Scenografi: Brit Dyrnes

Lysdesign: Anniken Dyrøy

Premiere Rosendal Teater, 12. februar, 2021

Gatens løse fugler), og er et velkjent ensemble i Trondheim. Som radikale og samfunnsengasjerte har de markert seg med en lang rekke og ofte stedsspesifikke forestillinger med aktivistisk, dokumentarisk og musikalsk preg. I 1979 var de tre unge kvinner som valgte seg teateret som uttrykksform og nå er de tre godt voksne kvinner, i det de kaller «den tredje alder».

Alderdom og feminisme

Det finnes rundt 500 millioner kvinner over seksti år på kloden vår, altså rundt 15% av verdens folk. Befolkingen blir stadig eldre samtidig som helsen er bedre enn før. Den tredje alder er de mellom 65 og 80 år gamle (pluss/minus), som fortsatt er til stede, men likevel er usynlige. Ikke lenger yrkesaktive, men likefullt aktive. Panter Tanter er selv kommet i denne gylne alderen, og vil vise oss at eldre kvinner fortsatt er høylytt levende.

Begrepet Grrrls er en referanse til Riot grrrls, en amerikansk feministisk bevegelse fra begynnelsen av 90-tallet, med pønkmusikk som et uttrykksmiddel. Riot grrrls har inspirert senere feministbevegelser som russiske Pussy Riot og ukrainske Femen. Panter Tanter vil gjerne sette eldre kvinner inn i lyset fra disse feministiske bevegelsene, i sin kamp mot alderisme – aldersdiskriminering.

Grrrls i Trondheim

Forkanten av scenen er preget av mannekenghoder med all verdens forskjellige hodeplagg og med bakhodet mot publikum. Fra sidene henger blomster og resterende lemmer av mannekengene. Tre stoler står midt på scenen, og rundt dem en rekke forskjellige musikkinstrumenter. Panter Tantene er iført fargerike kjoler med et stort kvinnehode på, og en blomsterkrans i håret. I tillegg til Tantene på scenen går danseren Céline Meillaud inn og ut gjennom hele forestillingen (hun har ennå en del år igjen til den tredje alderen).

Forestillingen begynner med at Meillaud langsomt kjemper seg fra en liggende posisjon og oppover. Hun er, ikke ulikt aktivistene i Pussy Riot, kledd i en blomstret kjole med grønne tights og en grønn maske over hodet. Over henne et lydbilde av talebrokker mens de tre andre kommer inn på scenen og begynner en sang. Og synge kan de! Panter Tanter er tre svært musikalske artister og sangene gir denne kabaretaktige forestillingen energi og humør.

Gammalpønk

Når de ikke synger, snakker de. Og tekstene har ofte nostalgien som ledemotiv. Det blir tilbakeblikk til egen aktivisme før i tiden, til pønkebevegelsen, til pønk som holdning, til kampen som var før. Blant flere feministiske tenkere, siteres Wencke Mülheisen med: «i farten kommer jeg ikke på noen performancekunstner som har iscenesatt klimakteriet, for ikke å snakke om postklimakteriet.» Vel, heller ikke Panter Tanter iscenesetter dette.

Panter Tanter har fokuset sitt i fortidens aktivisme, i sine egne politiske erfaringer, i pønk som et endegyldig begrep om frihet og opprør. Det gjør også at eget nærvær må vike for ideologien. Joda, de viser til at tyngdekraften og tiden har slitt i kroppen, og gjort den både skrukket og slapp. Og ja, de sier at forelskelse og kjønnsdrift aldri slutter. Likevel får det et statistisk preg over seg, for det handler ikke om dem selv, men om kvinner generelt. Det er som de tre ikke har andre uttrykk og behov enn å tjene den feministiske og politiske saken.

Kontrapunktet ble lyspunktet

På bakveggen fikk vi gjentatte ganger videosnutter med Rusten, Hustad og Horghagen. Der den talte teksten oftest framsto som ideologisk, ga de stumme videoene med sine komiske absurditeter den motsatte virkningen. Og et sårt tiltrengt kontrapunkt til den aktivistiske moralismen. Her var den selvironien som tekstene manglet. Som når de var smurt inn i ansiktene med skjønnhetsmudder i ulike farger, både som portretter og i felles gymnastiske øvelser. Eller i den angstfylte gjenkjennelsen foran speilet. Eller når de overraskende drar fram et par hårete testikler fra underkjolen – for å vise at også eldre kvinner kan ha «baller»?

Alderisme

Med Grrrls over 60 vil Panter Tanter slåss mot de negative holdningene mot eldre, mot den diskriminerende alderismen. At kroppene våre forandrer seg med alderen og blir svakere, det vet vi. At med alderdommen blir fortiden mer omfattende enn framtiden, det vet vi også. Og det er viktig å sette lys på at aldring ikke er identisk med forfall. Men politikk og kultur er mer enn kamp mot urettferdighet. Hva kvinner (eller menn) i den tredje alderen faktisk har å gi verden, var ikke lett å bli klok på. Jeg håper for egen del at jeg i framtiden har mer å bidra med enn erfaring. (Publisert 14.02.2021)