Er skuespillerne villige til å risikere karrieren for å støtte Navalnyj? (Spoiler: selvfølgelig ikke)

Myndighetene slo hardt ned på protestene, som vanlig. Navalnyjs nærmeste krets ble arrestert, blant dem advokaten Ljubov Sobol. Et bilde av avhørsprotokollen hennes ble like etterpå lagt ut på Twitter. [1]. Ifølge dokumentet fikk Sobol spørsmål om hun kjente skuespillerne Ivan Vyrypajev, Tatjana Lazarjeva, Aleksandra Bortij, Irina Vilkova, Varvara Sjmykova, Jana Troajnova, forfatteren Dmitrij Glukhovskij, Pussy Riot-deltakerne Maria Aljekhina og Petr Verzilov og så videre. Totalt står 37 navn på listen. Ingen vet hvorfor dette var viktig for politiet, men alle som står på listen har på en eller annen måte vist sin støtte til Aleksej Navalnyj i forbindelse med demonstrasjonene.

Kort tid etterpå forsvant vignetten med skuespillerne Aleksandra Bortij og Jana Troajnova fra tv-kanalen TNT. På nettsiden til Mejerhold-senteret ble informasjon om Varvara Sjmykova fjernet. På Stanislavskij-museet ble forestillingen Systemfeil avlyst på grunn av at noen av skullespillerne hadde vist sin støtte til Navalnyj. Den offisielle begrunnelsen var riktignok at den ble avlyst på grunn avkoronasmitte. Men ingen fikk noen gang vite hvem som var smittet (ifølge avisen Sobesednik 15.02.21) [2].
Kremlstyrte media begynte også å bli mer aktive. På tv-kanalen Rossija i februar i år kunne filmregissøren Nikita Mikhalkov fortelle hva skuespillerne som støttet Navalnyj får i honorar (kfr. Rossija, Vesti nedeli, 21.02.21 ) [3]. Avsløringen gav ønsket respons. De fleste russere irriterte seg over denne informasjonen, fordi mange tjener mindre på ett år enn det disse skuespillerne gjør på en dag.

I tillegg kunne nettavisen Meduza (25.02.21) melde om at presidentadministrasjonen som kontrollerer valgprosessen, ikke lenger ville ha inn skuespillere som Duma-representanter i neste parlamentsperiode. Kreml mente nemlig at de er for uforutsigbare, og ville derfor heller bruke de programlederne på tv som ikke diskuterer russiske problemer i sine programmer, men kun snakker om hvor grusomt det er i Europa og USA [4].

Her bør det minnes om at Russland, som i mange autoritære land, har et parlament som bare imiterer demokratiske prosesser. Alle som stiller til valg må godkjennes av presidentadministrasjonen. Det er vanlig å bruke kjente publikumsfavoritter (skuespillere, regissører, idrettsutøvere, musikere osv.) som representanter i Dumaen, fordi det skjuler mangelen på ekte karismatiske politikere.

Men hvis myndighetene nå skal slutte å bruke skuespillere politisk, er det faktisk gode nyheter. De siste årene er det mange eksempler på at kjente skuespillere offentlig har måtte støtte annekteringen av Krim, nomineringen av Putin som presidentkandidat, og lignende saker.

Den første som kritiserte dem for dette var forresten Aleksej Navalnyj. Våren 2020 kalte han de kunstneriske lederene Sergej Bezrukov fra Moskovskij gubernskij teatr og Vladimir Masjkov fra Tabakerka-teatret for pyser og spyttslikkere. Navalnyj ble provosert av at de hadde deltatt i en filmkampanje for å støtte grunnlovsendringene som gir Vladimir Putin anledning til å sitte til 2036 (fra Navalnyjs facebook-side 30.03.20) [5].

Men kanskje hadde de ingen valg. Hvis man vil lage teater i et ufritt land, har man bare to muligheter: man kan enten gjøre det myndighetene ber en om, eller forvente at det blir vanskelig å få gjort noe i det hele tatt.

Polisk innstramming; først mot bannskap på scenen

Det triste er at ingen lenger er overrasket over denne situasjonen, selv om den for ti år siden hadde vært vanskelig å se for seg. Teatrene kjente ikke på press fra myndighetene og kunne sette opp de forestellingene de ville uten frykt for å bli straffet av staten. Men etter at Putin vente tilbake som president i 2012, gikk politikken i en konservativ retning. Mange mener at det hele startet med loven mot å bruke grove skjellsord på scenen. Dette var faktisk den første offisielle sensuren av kunsten etter sovjetperioden. Men flertallet av russiske teaterarbeidere var enige i loven, fordi det bare er å slutte å bruke banneord i oppsetningene. De begikk en stor feil. Det handler ikke om bruk av skjellsord, men om at de frivillig lot staten ta avgjørelser for seg. Da denne loven ikke møtte noen som helst motstand, begynte det å komme flere forbud (ifølge nettavisen Meduza 28.10.16) [11].

For å unngå restriksjoner formulerte Ruben Simonov, som var kunstnerisk leder ved Vakhtangov teateret (1939-1968) på 1950-tallet: «Et teater må ledes elegant». [10] Det vil si at for å få tillatelse til å sette opp Filumena Marturano av Eduardo De Filippo, måtte han først sette opp en tekst av Anatolij Safronov, en dramatiker som var elsket av alle sovjetiske byråkrater. Mange moderne regissører er, som Simonov, i dag nødt til å finne en balanse mellom hva de selv ønsker og hva staten forventer.

Teater.doc

Men det finnes de som ikke inngår kompromisser. Først og fremst er det truppen til Teater.doc. De russiske myndighetene har lagt et stort press på dem. De har aldri mottatt noen støtte fra staten, har fått arbeidet avbrutt av bombetrusler, hatt besøk av utallige inspektører for å avdekke brudd på brannforskriftene, samt fått oppsagt leiekontrakten på scenelokaler. Likevel har de satt opp forestillinger om drapet på advokaten Sergei Magnitskij, arrestasjonene på Bolotnaja-plassen i 2011, rettsaken til den ukrainske regissøren Oleg Sentsov, russiske homofile, og Beslans mødre (de som mistet barna sine under skoleterroren i Beslan i 2004). Men det å kritisere myndighetene har aldri egentlig vært målet til Teater.doc. Deres hovedmål er å vitne om virkeligheten, men det er rett og slett umulig å gjøre dette i Russland i dag uten å bli politisk (Meduza 16.05.18) [6].

Teater.doc er imidlertid et unntak. De som offentlig støtter Navalnyj er også unntaket, fordi flertallet av de unge russiske skuespillerne er apolitiske. Et eksempel er skuespilleren Alexander Filimonenko som spilte i en kampanjefilm for endringene i grunnloven. Kampanjenfilmen handler om et homofilt par som ønsker å adoptere et barn fra et barnehjem, men barnet blir skuffet over den seksuelle orienteringen til de nye foreldrene sine. Det homofobe innholdet i filmen førte til en skandale. Avisen Novaja gazeta skriver at Alexander Filimonenko, som spilte en av de homofile i filmen, forsøkte å rettferdiggjøre seg med at han ikke visste hva den skulle brukes til. Han ble tilbudt rollen, og takket ja til den, uten at det ble nevnt noe om grunnlovsendringer. Når han så ble spurt om hva han skulle stemme, svarte Filimonenko: «Tidligere var jeg positivt innstilt til Putin og politikken hans, men i går ble jeg stoppet av politiet og bøtelagt da jeg bare var ute og gikk en tur. Nå har jeg planer om å stemme imot.» (Novaja gazeta 06.04.20) [7].

Vil det si at man for å gi uttrykk for sine politiske meninger, altså må ha kjent politiets lovløshet på kroppen? Skuespilleren Pavel Ustinovs erfaring viser at det ikke nødvendigvis er en sammenheng.

Sommeren 2019 var det store protester mot at uavhengige kandidater ikke fikk stille til lokalvalget i Moskva. Ustinov var ikke interessert i politikk og visste ingenting om protestene. Han var bare på vei til et jobbmøte, men ble arrestert av politiet som en aktiv deltaker i demonstrasjonen, selv om det er tydelig på overvåkningskameraene som fanget det hele på film, at han bare står rolig ved metrostasjonen og venter. Men retten tok ikke hensyn til videomaterialet som bevis siden de mente at politiets vitnemål var godt nok. Ustinov ble dømt til tre år og seks måneders i fengsel for å ha overfalt en politimann. Det er svært urettferdig. Da gikk det også opp for mange skuespillere at de kunne havne i samme situasjon som Ustinov, og de organiserte daglige enmannsdemonstrasjoner utenfor presidentadministrasjonen med krav om å løslate ham. Til slutt fikk Ustinov endret fengselsstraffen til en betinget dom. Etter løslatelsen sa Ustinov at han fortsatt ikke ville blande seg inn i politikken, men lovet å delta på demonstrasjonene mot de uskyldig dømte demonstrantene. Og en gang dukket han faktisk opp med en plakat utenfor presidentadministrasjonen, men siden har han ikke deltatt i liknende demonstrasjoner. Han har fortalt til nettavisen Meduza at han ikke ønsker uttale seg noe mer om det til pressen, og sier at han nå lever et annet liv, driver med film og ikke vil ha noe mer med politikken å gjøre (Meduza 31.07.20) [8].

Pragmatisme

Det er en veldig pragmatisk holdning. Den typiske teaterarbeider ønsker ikke å forholde seg til russisk politikk. De ønsker å være etterspurte, og derfor fokuserer de på karrieren, mens det som foregår i politikken prøver de å overse. Dessuten er Hviterussland et godt eksempel på hvordan det kan gå. Nettavisen Radio Svoboda skriver at midt under protestene mot resultatene av presidentvalget i august 2020 fikk 58 ansatte ved Teatr imeni Janki Kupaly (Janka Kupala-teatret) sparken. Blant dem teatersjefen Nikolaj Pinigin, alle regissørene og 36 skuespillere. I solidaritet med dem bestemte deres kolleger fra Teatr Belarusskoj dramaturgii og Sovremennyj Khudozhestvennyj Teatr seg for å avlyse alle forestillingene på ubestemt tid. (Radio Svoboda, 30.08.20) [9] Hva som skjedde videre? Ingenting. Nye folk ble ansatt i stedet for dem som fikk sparken. I februar i år var forresten Aleksandr Lukasjenko innom Kupala-teateret, han så en forestilling og roste de nye skuespillerne. De andre teatrene er også åpne, som om ingenting har skjedd.

P.S. I teksten står det ingenting om detrussiske teaters viktigste regissør, Kirill Serebrennikov. Hvorforikke? Fordi han ikke har reagert offentlig påarrestasjonen av Navalnyj. Da Serebrennikov ble arrestert i 2017, gikk derimot Navalnyj ut og kalte rettsaken politisk motivert og krevde at han ble løslatt.

Kilder:

[1]https://twitter.com/vb_voronin/status/1354555936766111746?ref_src­twsrc%5Etfw%7Ctwcamp%5Etweetembed%7Ctwterm%5E1354555936766111746%7Ctwgr%5E%7Ctwcon%5Es1_&ref_url­https%3A%2F%2Ftvrain.ru%2Fnews%2Fu_sobol_na_doprose_sprosili-523473%2F

[2]https://sobesednik.ru/shou-biznes/20210215-na-artistov-podderzhivayushih

[3]https://vesti7.ru/article/2527151/episode/21-02-2021/

[4]https://meduza.io/feature/2021/02/25/kreml-hochet-videt-v-gosdume-televeduschih

[5]https://www.facebook.com/navalnylive/posts/861388597693183:0

[6]https://meduza.io/feature/2018/05/16/ona-dokazala-chto-teatr-v-sovremennoy-rossii-mozhet-ostavatsya-nezavisimym

[7]https://novayagazeta.ru/articles/2020/06/04/85694-mironov-za-sobyanina-gei-za-konstitutsiyu

[8]https://meduza.io/feature/2020/07/31/nash-srok-nashe-delo

[9]https://www.svoboda.org/a/30811746.html

[10]https://profilib.org/chtenie/135918/mikhail-kozakov-akterskaya-kniga-17.php

[11]https://meduza.io/feature/2016/10/28/lyudyam-iskusstva-dazhe-slozhnye-ispytaniya-idut-vo-blago