Et dukkehjem – 15 år etter

Hvor gikk Nora? Hvordan gikk det med Ibsens Nora etter at hun forlot mann og barn? Spekulasjonene har vært mange (Jellineks Was geschah, nachdem Nora ihren Mann verlassen hatte; oder Stützen der Gesellschaften fra 1979, for eksempel), men den amerikanske dramatikeren Lucas Hnaths forslag skiller seg ut: Det gikk strålende! Nora er blitt forfatter, hun skriver, under pseudonym, riktignok, feministisk litteratur som selger så godt at hun er blitt rik og berømt, elsket av kvinner og hatet av menn. I et intervju med Vogue 9. juni 2017, hvor det innledningsvis hevdes at Hnath er nesten like kjent for sin hårmanke som for sin dramatikk, forteller Hnath at han arrangerte en workshop før han begynte å skrive på dramateksten, hvor han spurte alle de tilstedeværende hva de trodde Nora endte opp med å gjøre. Alle svarene han fikk var negative – hun arbeidet på fabrikk eller ble prostituert og døde (jf. også Jelineks stykke) – og han bestemte seg derfor for å lage en helt annen fortsettelse enn den man så ut til å forvente. Men også Hnaths vellykkede forfatter-Nora møter motstand: En mektig dommer vil Nora til livs fordi hans kone, etter å ha lest Noras pseudonymt utgitte bøker, har forlatt ham. Dommeren har funnet ut at forfatteren bak bøkene heter Nora Helmer og at hun, kvinnen som hisser opp kvinner til å skille seg, og på alle måter har levd et liv som skilt, selv fortsatt er gift. Her tar dramaet sitt utgangspunkt. 

Stykket er satt opp på HTs lille scene, Scene Øst, og på grunn av de strenge smittevernsforskriftene var det kun 40 til stede på premieren. Oppsetningen ligger tett på Hnaths scenetekst, som igjen ligger tett på Ibsen. Som teater er dette en intens opplevelse til tross for at det dreier seg om et stykke på 90 minutter uten pause. Dette skyldes en ekstremt stram dramaturgi: Stykket består av en serie sterke, eksistensielle konfrontasjoner. Det skyldes også humor og fart og driv i dialogen. 

Det er fire personer med i stykket: Nora (Guri Johnson), Torvald Helmer (Ketil Høegh), barnepiken Anne Marie (Helle Ottesen) og Nora og Torvalds datter, Emmy (Gina Lindås Theodorsen), samtlige strålende spilt. De to sønnene, Bob og Ivar, som vi møter i Ibsens Et dukkehjem nevnes i dialogen, men er ikke til stede på scenen, og når datteren Emmy er med, er det fordi hun er kvinne, likner på moren og er i ferd med å gjenta Nora idet hun er forelsket i en bankmann, skal gifte seg med han og foreslår dokumentforfalskning – nemlig å få laget en falsk dødsattest for å redde Nora ut av knipen uten at det går utover familien. 

Enkel scenografi

Scenografien er enkel, handlingen foregår i et hus i Norge, et sparsommelig møblert stueaktig rom som påminner om Ibsens borgerlige stue, men er langt mindre møblert, bare et par stoler, bord og en sofa, og med unntak av en blomstervase med skårne blomster, strippet for pyntegjenstander. Det er høyt under taket, de store vinduene er dekket av tunge gardiner og i fokus er en stor og høy dør. Handlingen strekker seg over kort tid, under en dag. 

Stykket åpner med at Anne Marie, tydelig preget av at Nora skal komme på besøk for første gang etter at hun forlot huset femten år tilbake, nervøst flytter fram og tilbake på de få møblene og den ene blomstervasen, før Nora endelig banker på den store døren, og det slutter med at Nora går ut den samme døren, som vel å merke er åpen og forblir stående åpen. Slik gjentas Ibsens grunnkomposisjon, Nora kommer og går, men denne gangen uten at døren slamres igjen i sluttscenen. 

Noras hjemkomst innebærer en serie gjensyn med nære og kjære: Anne Marie, Torvald og Emmy. Slik genereres en serie eksistensielle konfrontasjoner med lange bekjennelses-diologer. Det er disse diologene som utgjør kjernen i stykket, og det dreier seg ikke bare om sterke bekjennelser, men om sterke anklager og brutale konfrontasjoner som i HTs oppsetning, med sine innslag av fysisk teater, nærmer seg de bokserundene Hnat selv sammenlikner disse oppgjørsscenene med i det nevnte intervjuet. Konfrontasjonsscenene med Anne Marie og Torvald, hvor Nora framstår som provoserende rigid, nærmest en ibsensk Brand i sin stivhet og steilhet, kulminerer med et befriende «Dra til helvete, Nora!». Konfrontasjonene utfoldes først og fremst på dialogplan, men personenes reaksjoner fortsetter i noen tilfeller også etter at personen har forlatt scenen, som stilisert, fysisk utfoldelse av personens opprørte indre, i slow motion mot en vegg i et rom bakenfor det rommet hovedhandlingen utspilles i. 

Slik tematiserer oppsetningen gjennomgående de eksistensielle omkostningene av at Nora gikk, og sånn sett skapes det uunngåelig fortløpende sympati med og empati for de etterlatte, ikke minst Torvald, selv om han også nådeløst utleveres. Slik vektlegges, kan man si, kompleksiteten i det ibsenske stoffet: Det at grenseoverskridende handlinger som Noras har sine omkostninger. Dette er imidlertid noe som allerede ligger der hos Ibsen. Men hvor langt er det tenkt å skulle rekke i HTs oppsetning av Hnaths stykke? Skal vi sidestille Torvalds, Anne Maries og Emmys perspektiv og verdier med Noras? Hva betyr i så fall det? Betyr det at det var feil av Nora å gå? De eksistensielle og etiske problemstillingene kastes fram og tilbake, men i en lekende og uforpliktende ramme. Det som framstilles som nødvendige omkostninger hos Ibsen, får en uklar status i oppsetningen, kanskje særlig fordi den gjennom scenografien og kostymene framstår som et noe mer realistisk drama enn Hnaths mer eksperimentelle i betydningen stiliserte, forums- og forhandlings-aktige tekst. 

Samme vendepunkt

Som hos Ibsen blir vendepunktet en invitasjon til samtale, og ordlyden er her noenlunde den samme, bare modernisert og lagt i munnen på Torvald: «Vi burde snakke – –» sier Torvald til Nora på slutten av stykket, jf. Noras (hos Ibsen) «Sæt dig her, Torvald; vi to har meget at tale sammen.» Torvald kommer med forslaget fordi han etter å ha lest en av Noras bøker som bygger på deres samlivshistorie, syns han kommer dårlig ut av det og frykter for sitt ettermæle. Han vil derfor plutselig likevel gi Nora den skilsmissen hun ber om, som han i begynnelsen av stykket sier blankt nei til å gi henne, i håp om at hun i framtiden skriver en bok hvor han framstår i et bedre lys. Metaperspektivet (representert ved den tematiserte boken om samlivet deres) er gjennomgående, selv «Hvor gikk Nora?»-spørsmålet er med, det stilles av Nora selv, som vel å merke tilskriver det Anne Marie: 

         NORA

Du vil vite ka æ har dreve med,

men æ vil gjerne vite ka du trudde æ holdt på med,

ka va det du forestilte dæ – –? 

         ANNE MARIE

Å Nora æ veit itj – –  (14)

Hnaths amerikanske stykke er, som det kommer fram her, oversatt til nordnorsk. Hålogaland Teater har en nordnorsk profil, og praksisen er, som jeg tidligere har poengtert i anmeldelser av oppsetninger på HT, at tekster oversettes til nordnorsk. I mange år (fra 1977) har det vært visesangeren, komponisten, dramatikeren og oversetteren Ragnar Olsen som har stått for disse både bejublede og omdiskuterte oversettelsene. Han har nå sluttet, og denne teksten er oversatt av den Tromsø-baserte forfatteren Endre Lund Eriksen. Som utdraget viser, har han valgt å la barnepiken Anne Marie snakke klingende trøndersk og slik skille seg fra de øvrige dramapersonene, et grep som fungerer veldig godt. Lund Eriksens oversettelse er i det hele tatt fin og kler den moderniseringen av Ibsen som HT viderefører fra Hnaths scenetekst. Hnath ville nok latt seg begeistre av HTs bruk av dialekt: I Vogue-intervjuet gir han i hvert fall uttrykk for at han sterkt misliker den type «periodisering» av språket som amerikanske skuespillere ofte bedriver når de slår over i britisk-engelsk i roller fra Ibsens periode.

Gjenbruk som oppfølger

Gjenbruken av Ibsen, gjentakelsene av temaer fra Et dukkehjem, er kanskje det mest slående ved HTs oppsetning. Gjentakelser kan ligge mer eller mindre nært det de gjentar. Og kanskje ligger HTs oppsetning av Hnaths stykke for nær Ibsens drama, det er i hvert fall vanskelig å se hva nytt det bringer, utover det at det er en oppfølger: Fokus legges på forhold som allerede antydes i Ibsens stykke, nemlig de eksistensielle omkostningene av at Nora går, men som hos Ibsen ikke vektlegges fordi de der underordnes hovedpoenget, det revolusjonære i at Nora skal gå. 

Oppsetningen gjør likevel inntrykk, såvel dybden som lettheten (humoren) i de eksistensielle konfrontasjonene. Hnaths A Doll’s House, Part 2 ble først spilt i California, ved South Coast Repertory, i 2017, jeg så det ved Berkeley Rep i 2018, og HTs oppsetning gjør sterkere inntrykk på meg. Det tror jeg skyldes kombinasjonen av den stramme dramaturgien, skiftene mellom eksistensielt alvor og humor, avstand og nærhet, og den språklige friskheten, ikke minst gjennom vekslingen mellom nordnorsk og trøndersk. (Publisert 01.03.2021)