Kropp og sjel

Francesca

Regi: Ingrid Askvik

Av: Tonje Dreyer Sellevoll

Med: Helene Skogland og Eline Øverby

Lyddesign: Felipe Noriega og Matias Askvik

Produsent: Unge Viken Teater

Unge Viken Teater har valgt å produsere én utvalgt tekst blant deres unge dramatikere. Francesca av debutant Tonje Dreyer Sellevoll er en tekst jeg har sett fram til å få med meg, og mener Unge Viken har gjort et godt valg når de sender et verk om selvmordstanker og selvplaging ut på turné blant videregående skoler. Prekært nok til at det er viktig, godt nok skrevet til at det kan bli riktig.

Den eneste

Selv om det ikke var ment sånn, passet det seg å sitte som eneste utenforstående i den nært sagt tomme gymsalen på Sentralen. Tematikken tålte på mange måter tomheten i salen. Slik ble opplevelsen også selvforsterkende og intim, og hadde ikke trengt så mye som det skuespillerne og regien av Ingrid Askvik ga. Forestillingen i sin helhet ble heseblesende.

Monologen er fordelt på to skuespillere. Ulike versjoner av den unge desperate K som forteller om natten til sin 22-årsdag. Fortellergrepet minner meg om en av den amerikanske komikeren Bo Burnham sine sceniske genistreker. Dette spinkle, litt neo-deprimerte internettfenomenet som i 2013 holdt sitt første standup-show, med et innslag hvor han (som et lyrisk tankeeksperiment) delte hjernen i to. Han slapp dermed fornuften og følelsene løs i en utmattende krangel på liv og død.

Det er slik jeg leser versjonene av K. K1 som et komisk lettende innslag, og K2 som trenger et dytt i rompa. Men begge er like redde for fremtiden. Allikevel snur det på et tidspunkt og det blir uklart hvem av stemmene som har overtaket på den andre. Det blir med det mer nyansert enn parodien til Burnham. Og godt er det. Til tider blir det også like forvirrende å se på, som det må føles å være K.

Må velge en favorittfarge

Ettersom teksten inneholder mange nye forslag til monologen som form, fungerer det godt at scenerommet representerer og symboliserer de helt enkle sidene av historien. En hvit sjakkrute på gulvet som man enten står på innsiden eller utsiden av. Den får stå ukommentert, noe jeg også fort slår meg til ro med. Da reglene for hvordan man forholder seg til ruten virker uviktige, tolker jeg det heller som et fokuspunkt eller en enkel plantegning over “jenterommet”. Den enslige teaterleken som utspiller seg inne i firkanten, blir blottstilt. Hvor jeg virkelig blir utfordret og forlegen er der fremførelsen foreslår at jeg som publikummer snoker i noe privat eller intimt. Det er derfor mest interessant når skuespillerne ikke inviterer meg.

Men grepet er ikke gjennomgående, og rekvisitter som kun fungerer som praktiske lydkilder eller noe for skuespillerne å interagere med, forstyrrer. Den banale og vilt poetiske estetikken til den berømte fotografen Francesca Woodman, som spiller en stor rolle i teksten, er heller ikke å skimte i forestillingen, noe jeg nok hadde forventet. Bruken av overeksponerte gråtoner, renskårne komposisjoner og fiks symbolikk for femininitet som fyller Woodman sine bilder, er her byttet ut med glitterpapir, pløsete hettegensere og batikksokker i Adidas-sandalene. Et valg jeg ikke helt ser hvor hører hjemme, hverken stil- eller innholdsmessig. Det rekker med de tekstlige bildene og det store hvite arket på gulvet. Katten som K1 og K2 lokker til seg i forestillingen er jo usynlig, så da forstår jeg heller ikke hvorfor resten av rekvisittene ikke også kunne vært en del av etyden. Om ikke hadde det forsterket det ensomme.

Nå roer vi oss ned

Et godt eksempel på at skuespillerne har nok med å interagere med hverandre, både som kropper og objekter, er når K1 og K2 i hver sin scene gjemmer seg inne i genserne sine, og forestiller et egg. Den andre setter seg ved siden av og trøster eller puser, mens spake hulke- eller mjaue-lyder kommer fra innsiden av genseren. Et bilde jeg husker godt.

Helene Skogland har blant annet i produksjoner med Claire de Wangen vist seg som spesielt opptatt av kroppens plass på scenen og av bevegelse som språk. Som formidler står hun mellom å være danser og skuespiller. Dette er hun god på, men får ikke alltid like sterk støtte verken fra sin andre halvdel eller hos regien. Hadde bare Askvik rendyrket en like stor tro på kroppen som forestillingsverktøy. Eline Øverby har komisk timing så det holder, og kjeften går i ett. Det er til tider så mye skriking og spytting fra de to, at de på et tidspunkt blir nødt til å rope “Nå roer vi oss ned.” En replikk som utløser en lettet latter fra både skuespillerne og publikum. Eline Øverby er den av de to som formidler teksten best, men hjulpet fram av en mer lettsindig og ekstrovert rolle enn Helene Skogland.

Kombinasjonen av disse to skuespillerne er forfriskende. Den ene kommuniserer med kroppen og den andre med sjelen som verktøy. Dette gir et nytt lag til teksten, og sceneversjonen får til noe som teksten ikke har. Det er et større ungdommelig engasjement i de keitete Caprino-bevegelsene og den insisterende Biru Baby-fremførelsen. Det virker ikke like proft som teksten, men gir en god inngang til temaet.