Ukomfortabel sone

I uka som gikk, leste jeg om Riksteatret som hadde premiere for 10 inviterte anmeldere. Dette som følge av Coronarestriksjonene. Forestillinga skulle på turné, til steder hvor det var tillatt med publikum, så det var på en måte innafor. Så leste jeg om Verk produksjoner på Black Box, som spilte for en tilsvarende mengde tilskuere. Og la gå, det er tross alt ikke alltid kvantitet (hvor mange som ser) som skal gjelde. I Lørdagsrevyen 27.02 var det intervju med en skuespiller fra Det Norske Teatret (DNT), som sminket seg og gjorde seg klar til kveldens forestilling. For tom sal. Hun drev en form for vedlikeholdsarbeid av sitt kunstneriske verktøy, fortalte hun. Det var smertelig å være vitne til. Jeg følte medlidenhet med skuespilleren som skulle motivere seg til noe så meningsløst. 

Restriksjonene rammer hovedstadens teatre og konserthus hardt. Oslo er hardest rammet, mens teatre i distriktene og i mindre byer har kunnet spille forestillinger for publikum i begrenset antall, over lengre tid. Protestene mot helt unødvendig strenge smitteverntiltak som myndighetene har satt inn, er ikke tatt til følge. Hovedstadsteatrene har fulgt reglene til punkt og prikke. Dette har altså ført dem inn i en situasjon, der det ikke er noen igjen å spille for. Det er hvis de holder seg innendørs, vel å merke.

Endringsvilje?

Mens vi venter på normalen, som heller ikke vil bli den samme, og som vil kreve omstilling, - hva gjør teatrene? Har teatrene vist endringsvilje? Det er mulig endringen foregår for fullt uten at det synes riktig ennå. Det produseres tydeligvis for fullt. Men ut fra det jeg har lest meg til, som nevnt innledningsvis, blir dette lite relevant, når ikke det finnes publikum. (I Oslo).

De som nå går i bresjen for synlig endring og nye perspektiv, er grasrota. I Oslo fylles uterommene av folk, uten de samme restriksjonene som gjelder innendørs. Folk, publikum, har skjønt dette for lengst. Ute gjelder. De oppholder seg ute, samles ute, går tur langs fjorden, Akerselva og rundt Sognsvann. I forrige uke var det et Dagsrevyinnslag om et kor som flyttet øvelsen nettopp til Sognsvann. De sang rundt et bål, med magisk virkning. Folk er utvilsomt trøtte på strømmetjenestene, selv om mye bra er kommet på digitale plattformer.

Se til Beaivváš

Det mest hensiktsmessige pr. i dag, er kanskje å komme seg ut av den ukomfortable sonen, (for det er ikke snakk om komfortsone), teatersalen, og å møte publikum der det er mulig? Det ville kreve bevegelighet, dynamisk tenkning, hos dem som sitter på de økonomiske og kreative ressursene. Dem er det mye av. Hvorfor ikke engasjere teatrenes skuespillere, teknikere og regissører på en meningsfylt måte, i uterommene? 

Det finnes lyspunkt, kanskje flere enn jeg vet om. Forestillinga GÅ, skapt av Goksøyr & Martens, produsert av DNT, spilles utendørs. Men det finnes også eksempler på at det går an å snu for større produksjoner, fra inne til ute, på kort varsel.

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš (SNTB) planla i 2021 sin storproduksjon Koke Bjørn av Mikael Niemi, på en stor turné, innendørs. Ledelsen skjønte at det ikke kunne gjennomføres, siden pandemien trakk i langdrag. Teatret flyttet det hele, prøvetid og spillinger, ut. Premieren er 5. mars på bygdetunet i Kautokeino. Turnéen blir på færre spillesteder, og utendørs. Beaivváš viser at det er mulig å forholde seg relevant til situasjonen.

Mette Brantzeg, regissør