Vamps poesi drukner nesten i bisarr tidsreise

I forestillingens rammefortelling finnes det vare og vakre til gagns. Det åpner og slutter med at vokalisten Jan Toft og musikeren Øyvind Staveland

Våken drøm

Av Yngve Sundvor og Vamp

Regi: Yngve Sundvor

Scenograf: Gjermund Andresen

Lyd: Stig Morten Sørheim

Lys: Haakon Espeland

Kostyme- og maskedesign: Helena Marie E Andersson

Maskør: Sigrid Teige og Jill Tonje Holter

Rogaland teater, premiere 10. mars 2021

Haugesund teater f.o.m. 28. mai 2021

står foran sceneteppet og framfører Bjørn Kallevigs tekst: «Det va eventyret om å finna ein skatt / der stjerner speiles i en brønn / og eg får òg speide ei stjernenatt / mens eg vente i ein våken drøm».

Men de 22 sangene og tablåene som regissør Yngve Sundvor byr på idet sceneteppet går opp, preges mer av mareritt og absurd drømmelogikk enn poetisk lengsel under stjernene.

En absurd tidsreise

Her er ingen historie som binder sangene sammen – slik Olaug Nilssen skrev til Bjørn Eidsvågs låter i Skyfri himmel på Rogaland teater i 2006. Sundvor har valgt et helt annet grep: En tidsreise gjennom ulike kulturer. Det lyder som en sterkt komprimert utgave av prosjektet Statsteateret der Sundvor det siste tiåret har presentert norgeshistorien gjennom ti forestillinger. I Teatermagasinet som Rogaland teater utgir, kommer han med store løfter om Våken drøm: Ved å ta Vamps sanger av de forblåste skjær utenfor Haugesund og gi dem en helt ny kontekst, vil han «ta oss gjennom menneskets historie, fra dets tidlige morgen via feirede høydepunkter og katastrofale lavmål og inn i en tid vi ennå ikke kjenner.»

Problemet med denne tilnærmingen er at jeg knapt forstår hva diktene til Kolbein Falkeid, Ingvar Moe, Arnt Birkedal med flere har å gjøre med aztekere, Jesus, vikinger, Ludvig XVI., Stalin, nazister og landingen på månen.

Menneskeofring

Tidsreisen åpner med at «Månemannen» iscenesettes hos aztekerne. Kvinner med dødninghoder i fjærpynten danser som hekser «mens trollet sprekker og vampyren dør». De illuderer menneskeofring ved å hogge med kniver rundt tempelpresten (Espen Hana), trolig begrunnet med at det i Ingvar Hovlands sangtekst heter at «den dømte ber for alle siste gangen før han blir tatt med utenfor og skutt.»

Andre ganger er det rent ubegripelig hva tablået har å gjøre med sangen vi hører, som i «Noken gode ting». Mens Jesus sleper sitt kors og blir fulgt av en kvinne, lyder Ingvar Moes poetiske tekst: «Når verdo bler dumme, så leita eg fram nåken gode ting: Ein støvete blom i ei veita, ein måse som fyke i ring (…) Har du sitt kossen Drammen lyse på vei fra Oslo-besøk? Eg lika pyttar som fryse, og sursild med masse løk.»

Her skjer det en ren dekonstruksjon av mening. Regissøren skrur et lidelsesdrama over i trivialiteter av det slag som er verd å glede seg over. Ambisjonen om å la oss gjenoppdage teksten i en ny kontekst fungerer ikke.

Sundvors tidsmaskin fyker videre, nå til en klisjépreget vikingtid. Hovlands svartsynte dikt «Har du sagt A, så har du sagt A» egner seg muligens for mjøddrikkende menn: «Løgnen e sannhet så goe så någen. Sannheten sjøl gjør seg bare som pynt». Men i teksten synges det om Peer Gynt, så jeg blir slett ikke overbevist av vikingstuntet.

Det morbide

I flere låter får en Svartedauden-figur vandre rundt på scenen blant dystre kulisser i gothic style. I den lengselsfylte «Meg itte deg» står en kvinne ved klesvasken etter at Døden trolig har tatt kjæresten hennes, hun «savne ein sommar / savna ein veg / og morgonen / med deg».

En slik tolkning av Vamp-musiker Kjetil Dallands tekst kan man saktens kjøpe, men regissøren virker vel opphengt i det morbide når tablået gjentas med Hovlands dikt «Siste stikk». En gravid kvinne får en sprøyte av en Røde Kors-sykepleier mens Døden jager rundt sengen hennes: «Ja, kryss meg om du kan, min venn, du gjør det aldri om igjen. Bak bånnen av mitt blåe blikk, der vente eg på siste stikk.»

Horror-preget tas helt ut i «Bror» av Lars Saabye Christensen der en mann – under en blodrød måne – lokkes og fanges av en kvinnelig vampyr. I «Liten fuggel» ender en kvinne i galgen mens det synges «Ja, hvis eg ser ein liten fuggel, så fyke lavt på gylne vinger, då plukk eg an ner med mine hender.» Men disse tolkningene treffer ikke låtenes melankolske, gåtefulle og poetiske preg.

Komplett dekonstruksjon av mening blir det nok en gang da jeget i Kolbein Falkeids nydelige «Godmorgen, søster» er en nazist som finner sin venninne sovende: «Eg stryke bort ei stjerna fra pannen din / og hilse deg for alt eg aldri sa deg.» Så legger han igjen pistolen sin slik at hun kan skyte seg når hun våkner.

Det morsomme

Forestillingen lykkes langt bedre med de morsomme tolkningene og muntre framføringene, som når skuespiller Ragnhild Tysse levendegjør Falkeids «Et uansvarlig dikt» ved å danse på festlig vis, i fin dialog med teksten: «Sommardiktet / kom slentrende inn i byen midt i juni. Det bar gitaren i rem over skulderen / og sandalene i neven.» Herlig!

Det gjelder også Arnt Birkedals merksnodige dikt «Ost» som havner i Ludvig XVI.s hoff. Skuespillerne Rikke Westerlund Lie og Espen Hana er et syn i fargerike kostymer og rosa parykker. At det står en bitteliten giljotin på bordet til å dele opp osten med, er en riktig lattervekkende rekvisitt.

Eller ta slapstick-humoren i «Billy Blue og Sally Ann» samt det svart-komiske sirkusnummeret over låten «Gla i deg» – her utfolder ensemblet seg ypperlig i Victoria Jane Harleys fartsfylte koreografi.

Rører for sjelden

Vamp har begeistret og rørt nordmenn med hundrevis av sanger på 29 plater gjennom 30 år. På scenen i Stavanger spiller bandet (Øyvind og Odin Staveland, Kjetil Dalland, Stian Tønnesen og Lars Eirik Støle) med sedvanlig energi og stålkontroll mens skuespillerne Rikke Westerlund Lie, Ragnhild Tysse, Cato Skimten Storengen, Espen Hana og Mareike Bechtel Wang synger overbevisende.

Men for få tablåer rører meg. Blant de gode unntakene er Helge Torvunds dikt «Namnet», nydelig iscenesatt på et dansegolv der en mann prøver å by opp en annen mann, men denne tør bare danse med kvinnene i salen. «Det finst eit namn for det, for det du strevar med. / Dei som veit det kikkar ned. Dei ser ein annan veg.»

Sundvor treffer også en eksistensielt sår livsnerve i Hovlands «På bredden» der en kvinne setter en heroinsprøyte. «Eg har kjent det alle har kjent, som har gått seg vill imot kveld». Lengselen etter kjærlighet formidles fint i «Det roliga regnet» av Saabye Christensen der jeget vil «være det rolige regn / som får min elskede til å sove / så vil jeg stå på skrå gjennom drømmen / som en søyle av stigende sol.»

Vamp har alltid vært stolte av sitt samarbeid med dyktige forfattere. Da er det synd at regissøren i så stor grad plasserer diktene i kulturelle kontekster som nærmest motsier innhold og stemning. (Publisert 19.03.2021)