Bedre sent enn aldri?

Det er en bra ting at Kulturrådet endelig kom i havn med et etterspurt og etterlengtet møte om hets og trakassering i kunstfeltet. Men å be om innspill er i

seneste laget. For de berørte kunstnerne har det vært en intens erfaring over lengere tid at departement og råd ikke har forstått alvoret og ikke har sett for lenge siden at de kunne hatt en rolle å spille. De har ikke kjent de seismiske vibrasjonene der nede i dypet av feltet, der gasslommen over tid utviklet seg. Ikke har de lyttet, ikke varslet, ikke advart om farene. Ikke tatt det på alvor. Når boblen nå endelig stiger til overflaten er det så man fornemmer dårlig lukt, selv i det digitale rommet.

I tause rekker på hverandres skjermer møttes opp mot 230 kunstnere, kulturbyråkrater, organisasjonsledere og andre påmeldte til denne digitale utgaven av et innspillsmøte. Åpningen var godt regissert og godt forberedt og de første innleggene klang sikkert og godt i de interne høytalerne denne morgenen: Det var sterk morgenkost å høre vitnesbyrd om hvordan det skjer, hvordan det føles, hvordan det takles, og hvordan det må tas tak i. Sløseriombudsmannen fikk som forventet sitt pass påskrevet både av Mia Habib og Mette Edvardsen, og mange påpekte betydningen av at man reagerte og tok til motmæle, at kunstnere sto sammen, og at institusjonene var tydeligere i forsvaret av kunstens frihet og stilling i samfunnet. Organisasjonenes ledere på sin side viste til hvordan de hadde forsøkt, men kommet til kort. Kristine Karåla Øren fra Norske Dansekunstnere sto fram som den som klarest formulerte det politiske kravet overfor Kulturråd, departement og Storting: Det nytter ikke uten at institusjonene kommer sterkere på banen. 

Advokat Hans Marius Grosvold ga vekt til analysen ved å vise til at den juridiske verktøykassen er tom: Det hjelper ikke å anmelde når politiet rutinemessig henlegger sakene. Kunstnere er ikke en spesielt beskyttet profesjon i lovverket, og selv om det finnes mange paragrafer som gjør hets og trakassering ulovlig, er det vanskelig å få gjennomslag hos påtalemyndighet og politi. Heller ikke infrastrukturkravet i Grunnlovens paragraf 100 gir et klart handlingsrom, så pilen peker igjen og igjen tilbake på de store kunstinstitusjonene og Kulturdepartementet og Kulturrådet særlig, som har som formål «…stimulere samtidens mangfoldige kunst- og kulturuttrykk og å bidra til at kunst og kultur skapes, bevares, dokumenteres og gjøres tilgjengelig for flest mulig.» Noen andre enn kunstnerorganisasjonene må ta ansvaret og tale kunstens og kunstnernes sak tydeligere og høyere opp, så ikke den enkelte kunstnere blir etterlatt i stikken. 

Rapporten om kunstnere og ytringsfrihet 

Rapporten som Hanne M. Okstad og jeg har skrevet på oppdrag for Fritt Ord, Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020 (nedlastbar via Fritt Ords nettside) belyser mange sider av dette: Kunstfeltene er ulikt organisert, og gjør seg ulike erfaringer mht. ytringsfrihet og kunstnerisk frihet. Men kunstnere i alle felt rapporterer at vi har fått en mer uforutsigbar offentlighet. Mange mener at sosiale medier og Internett bidrar til et høynet konfliktnivå̊ i det offentlige ordskiftet og at det er belastninger og fare for trakassering når man ytrer seg. Scenekunstnere sier dette i større grad enn andre, og det er rimelig å se dette som en følge av hendelsene rundt teaterforestillingen Ways of Seeing. Den har vist «hva som faktisk kan skje». Kunstnere i alle felt mener også at politikere ikke er gode til å opprettholde armlengdes avstand og at kunstens stilling i samfunnet generelt er svekket. 

Vår undersøkelse bekrefter i det hele tatt bekymringen i Ytringsfrihetskommisjonens mandat om at «kvaliteten på det som publiseres» i norsk offentlighet er endret. Det er to «drivere» i denne utviklingen: For det første en medieteknologisk utvikling som svekker de redaksjonelle medienes tradisjonelt dominerende rolle i offentligheten vis à vis enkeltsaks-aktørers nettsider, i kombinasjon med sosiale medier. For det andre en utvikling på høyresiden i norsk politikk der det utprøves kynisk og negativt ladet retorikk overfor kunstverk og kunstnere. For å sitere meg selv fra et innlegg nylig på Scenekunst.no, er det «…oppstått et skyggefullt hjørne av norsk offentlighet, der såkalte «følgere» tar peking og uthenging av navngitte personer som oppfordring til «å gjøre noe». Det rammer politikere, kjendiser, idrettsutøvere, forskere – og nå altså også kunstnere.» Alt Sløseriombudsmannen og lignende figurer trenger å gjøre, er å navngi kunstnere og beskrive kunstverk på reduserende og respektløse måter. Videre fra rapporten:

«I den grad det forekom voldsbruk eller trusler om voldsbruk mot kunstnere i perioden mellom 2014 og 2020, skjedde det via nyhetslignende varsling og spredning av spisset informasjon om f.eks. venstreradikal, statsfinansiert kunst, innenfor avgrensete miljøer. I neste omgang avstedkom disse varslene målrettet hets og hatprat i sosiale medier, utført av enkeltpersoner og høyreradikale miljøer i Norge.»

Kunst og offentlig støtte

Det eksisterer politiske miljøer som helt legitimt og innenfor en politisk debatt kritiserer statsstøtte til deler av norsk samtidskunst. Kulturpolitiske ordninger kan karakteriseres som former for offentlig sløseri, og nedsettende formuleringer om former for kunst kan være del av liberalistiske tanker om at markedet, ikke staten, bør finansiere kunsten. Begge posisjoner gjenfinnes for eksempel i FrPs kulturpolitikk. Når slike argumenter kobles til estetiske verdier eller vurderinger, settes gjerne eksperimenterende, konseptuell og utforskende kunst opp mot folkelig, tradisjonell og mer «allment forståelig» kunst. Prinsippet om armlengdes avstand benyttes motsatt av partier som ønsker å fremheve og sikre kunstens autonomi og frie stilling, overfor politikken. I begge leire handler det samtidig om velgere og tilslutning i det løpende politiske ordskiftet. At kunstverk og kunstforståelser politiseres, er derfor en normal tilstand som avstedkommer nødvendig debatt der maktforhold, verdier og institusjonelle forhold kan komme til syne. I det estetiske ytringer tas opp i det politiske feltets institusjonelle offentligheter, kommer dermed kunstens og kunstneres stilling i samfunnet fram. Det kan være et gode, men som vi sier i rapporten: «…i slike situasjoner er det viktig at kunsten og kunstnere også får sine forsvarere og talspersoner i denne delen av offentligheten.» 

Kamerat Napoleon

Det er dette som inntil nå har manglet og nå bør Kulturrådet ta en tydelig posisjon og koordinerende rolle. De mulige psykososiale virkningene av hets og trakassering er dramatiske, ifølge psykolog Karl Eldar Evang. Mediene kan bli bedre og tydeligere også, men kritikerne står i en vanskelig situasjon i sine egne redaksjoner, ifølge Dagbladets Inger Merete Hobbelstad. Og som innspillsmøtet avslørte allerede ved første panel: Rådet er ikke fullstendig enig med seg selv om hva som er hets og trakassering og hva som er frie og akseptable ytringer om kunst og kunstnere. SløseriMortens muligens velmente initiativ med Sløseriombudsmannen syntes å ha en forsvarer i rådsmedlem Luba Kuzovnikova. Som ordstyrer i seminarets første panel gjorde hun ivrige forsøk på få panelet og publikum forøvrig til å reflektere over hva de selvkunne eller burde gjøre. Vi fikk vel aldri egentlig vite hva hun ville fram til, selv om hun snakket og gestikulerte engasjert mens panelet hennes gikk i oppløsning. Kanskje ønsket hun at noen skulle si at man må tåle mer og akseptere at det kommer hets og trakassering? At det gir liv og røre og bedre kunst? Ingen gjorde det, så da vi kom fram til innspillene trådte SløseriMorten fram i Kamerat Napoleons skikkelse og siterte gjennom det effektfulle mediet «håndskrevne papirstrimler mot skjermkamera» fra Orwells Animal Farm. Mens jeg skrev denne avslutningen spilte jeg derfor Pink Floyds Animals i bakgrunnen mens hukommelsen klippet i ting som ble sagt og ikke sagt. Med behersket inspirasjon limte jeg det hele sammen. Pig - Man. Skjønner? (Publisert 09.04.2021)