Figurenes herre

Tormod Lindgren meldte overgang til figurteaterkunsten etter 30 år som scenograf og kostymedesigner innenfor skuespillerteatret. Nå er han kunstnerisk leder, figurmaker, scenograf og instruktør i eget kompani – Theatre Corpus. 

Lindgren har utviklet sitt formspråk innen figurteatersjangeren gjennom oppsetningene Prospekt (2015), Den fri kjærlighets by (2017) og Corpus (2019). I disse arbeidene tar han utgangspunkt i den bevegelige figuren som selvstendig kunstobjekt, slik har han kunnet fristille seg både fra den rådende norske figuranimasjonen og fra tradisjonell handlingsdrevet dramaturgi. Nå står han foran sin første storsatsning; en figurteater-kabaret, oppkalt etter det legendariske tyske satiremagasinet Simplicissimus. Stoffet til forestillingen er hentet både fra bladets redaksjonelle innhold og fra redaksjonsmedlemmenes liv.

Figurmakeren

Vi møter Tormod Lindgren i hans verksted på Nesodden. Prøvene på Simplicissimus er allerede godt i gang, likevel er han fremdeles omgitt av et tretti-talls figurer og objekter som skal være med i forestillingen. Myldret av detaljrike, gjennomarbeidede figurer er i ferd med å bli et kjennetegn for Lindgrens teaterkunst.    

Nå pusser han forsiktig på noen av dem. Snur og vender på andre. Demonstrerer hvordan en skrivemaskin tilsynelatende kan skrive på egen hånd. Løfter en frittstående skrivemaskinvalse opp i lufta og forteller at denne valsen skal danse vals. Figurmakeren innrømmer at han kjenner skam i det øyeblikk han forsøker å bedrive dukkespill – han unngår å spille med egne figurer. Men han svinger likevel litt på en Goebbels-figur slik at dens innebygde, slangeaktige, bevegelsesmuligheter kommer til sin rett. Så drister Lindgren seg til å skyve Hitler bortover gulvet. Hitlerfiguren beveger seg på hjul som i sin tur driver figurens armer slik at den slår taktfast på ei blikktromme. På fagspråk betegnes slike figurer som automater. Det blir mange automater i Lindgrens Simplicissimus. Men han har i tillegg skapt mer naturalistiske dukker av de to hovedpersonene, tegnerne Olaf Gulbransson og Thomas Theodor Heine. De er tabletopfigurer – dvs. de er direkteførte uten tekniske innretninger mellom dukken og spillerens hender.

Den nevnte Goebbels-figuren har sitt utspring i en karikatur av Olaf Gulbransson. Hitler med skarptromme ble skapt av

kunstneren Karl Arnold. Begge tegninger sto på trykk i det tyske satiremagasinet Simplicissimus i mellomkrigstida. Simplicissimus hadde sin redaksjon i München, og ble grunnlagt av forleggeren Albert Lange i 1896. Mye av innholdet var politisk satire, og bladet var kjent for å balansere på kanten av hva skiftende regimer lot passere. Hitlers overtakelse av regjeringsmakten i 1933 fikk fatale konsekvenser for redaksjonens ytringsfrihet. 

Tormod Lindgren har latt seg inspirere av satiretegningene i Simplicissimus, og gitt dem nye dimensjoner ved å omgjøre de karikerte personene til tredimensjonale figurer og ved å gi dem bevegelser. Han startet denne praksisen allerede da han lånte uttrykk fra Edvard Munchs satiriske tegninger av Kristiania-bohemen i Den fri kjærlighets by.

            Tormod Lindgren startet på dukkemaking til Simplicissimus-figurene omtrent samtidig med at Norge stengte ned for koronaen våren 2020. Det har tatt ham 7 til 8 måneder med fulle arbeidsdager fram til ferdigstillelsen. I tillegg til egen arbeidskapasitet, har han i perioder hatt tre assistenter til hjelp.

– Det å kunne jobbe og bale med det materialet som noen av Europas største tegnere har skapt, er en kjempeutfordring. Det er forpliktende, og det stiller krav til den kunstneriske kvaliteten på figurene, slår Lindgren fast. 

 – En satiretegning av Gulbransson, T. T. Heine, Karl Arnold eller Georg Grosz, som tegnet for Simplicissimus er ikke bare «brukskunst». Tegningene er å betrakte som verk, og mange av dem finnes i kunstmuseer. Jeg søker å holde en kvalitet i arbeidet som gjør at figurene ikke bare er bruksobjekter, men individuelle kunstverk. 

På tross av at utgangspunktet for teaterfigurene er satiretegningene i Simplicissimus, vises det ikke en eneste tegning i selve forestillingen. Dukkene framstiller i stedet ideene kunstnerne leker med i sine hoder når de tegner. 

– Det er mine visuelle sceniske erfaringer som ligger til grunn for mine oppsetninger, forklarer Lindgren, som selv bruker mye tid på å tegne. – Som dukkedesigner og dukkemaker er jeg opptatt av å bruke ulike virkemidler. Jeg vil skape figurer som publikum ikke har sett før, og de skal spilles på overraskende måter.

Lindgren hevder at for mange av dukkene i norsk figurteater er utformet av for få dukkemakere, og mangfoldet i det visuelle uttrykket mangler. 

– Miljøet er lite, ettersom figurteater-utdannelsen i Fredrikstad forsvant, rekruttering til figurteaterkunsten stanset dermed opp, sier han, men han mener likevel å se at en ny kunstnerisk vekst i norsk figurteaterkunst er på gang. Og han legger til:

– Jeg er glad for at Kulturrådet verdsetter og støtte figurteater i Norge nå. Det er to kompanier inne på kunstnerskapsordningen, og flere kompanier får jevnlig produksjonsstøtte. Det gir håp om en oppblomstring for denne fantastiske kunstarten.

Figurer er geniale på undertekst

Scenografen Lindgren må ha hatt en trang til å kommunisere sine ideer direkte til publikum også før han valgte figurteatermediet. Vi husker hvor taletrengt han var i Riksteatrets oppsetning av Niels Fredrik Dahls tekst Henrik og Emilie i 2006. Stykket handler om gamle og syke Henrik Ibsen, og om den langt yngre Emile Bardach som en gang for mange år tilbake møtte den store dikteren i Tyrol. I stykket står hun ute på gaten og stirrer mot vinduet hans. I dialogen skjer det nesten ingenting. Det er fabuleringer, følelser og minner om forspilt lidenskap. Men scenografen Lindgren skapte sine egne handlinger og kommentarer i form av projeksjoner på scenografiens hvite vegger. Vakre mønstre vokste fram, utviklet seg og forsvant. Vi minner Lindgren om denne oppsetningen.

– Jeg visualiserte underteksten, svarer han. – Scenografi er et godt redskap for formidle undertekst, og figurene… figurene er faktisk helt geniale når det gjelder å spille undertekst.

Samtidig er han ikke nådig mot figurteater-former som legger mye taletekst på dukkene. Han liker ikke muppets med gapende klaprende munner og figurspillere som «liksomsnakker» for dem. 

– Figurer er dårlig til å snakke. Mine dukker snakker ikke, slår han fast med ettertrykk. 

            Tormod Lindgren har jobbet i 30 år som scenograf/kostyme/video og dukke-designer. Det har resultert i et hundretalls forestillinger i ulike sjangre, men arbeidet har ofte etterlatt et savn:

– Jeg forsto vel etterhvert hva slag teaterforestillinger jeg ønsket å se, og at de ikke ville bli laget med mindre jeg laget dem selv. Jeg har bodd 17 år i Paris. Der så jeg utrolig mange grensesprengende figurteaterforestillinger for voksne. Da jeg for 13 år siden fikk Hedda-prisen for særlig faglig innsats som designer på min aller første figurteaterproduksjon, skjønte jeg at dette kanskje var kunstformen jeg skulle jobbe med.

Den prisbelønte oppsetningen Lindgren snakker om, er Riksteatrets danse- og figurforestilling @lice fra 2008. Teksten var av Stig Bang, og Kjersti Alveberg hadde regi og koreografi. Tormod Lindgren fikk boltre seg når det gjaldt figurer, objekter og videoprojeksjoner. Men til tross for Hedda-prisen, figurteateroppdragene ble det snaut med. Det tok ham 10 år med diverse prosjektsøknader før han fikk et eget prosjekt innvilget. Først i 2015 kunne han gjøre sitt første lille prosjekt; arkitektur-fremtidsfabelen Prospekt. Deretter kunne han vise verdenspremieren på Munch-stykket Den fri kjærlighets by. I 2018 startet han sitt eget kompani Theatre Corpus og produserte barneforestillingen Corpus der hans forfatter-kone Aina Villanger bidro med teksten. Den handlet om et barn som svever mellom liv og død under en operasjon. Pasientens liv ligger i helsepersonalets hender, slik dukkens liv bestemmes av dukkespillernes animasjon. 

Men nå i mars 2021 har altså Lindgren hode og hender fylt med Simplicissimus – en humoristisk, musikalsk historietime om et av Europas sentrale satiremagasiner fra forrige århundre, sin tids Charlie Hebdo. 

Historiebevissthet

Tormod Lindgren begynte å arbeide med det historiske grunnlagsmaterialet til sin storsatsning for 3 1/2 år siden. Han har lest og studert seg gjennom flere tiårs utgaver av bladet Simplicissimus, og selvsagt besøkt München der satiremagasinet holdt til. Thomas Raff, verdens fremste ekspert når det gjelder den tysk-jødiske tegneren T. T. Heine, har stilt sin kunnskap til rådighet for figurteaterprosjektet.

            Kunstneren Heine har blitt den ene av forestillingens to hovedpersoner. Den andre er den norske tegneren Olaf Gulbransson. Simplicissimus-redaksjonen besto forøvrig av en lang rekke kjente og dyktige bildekunstnere og forfattere. Foruten de seks kunstnerne som utgjorde redaksjonens faste stab, bidro blant annet: Grosz, Kollwitz, Mammen, Heartfield, Arnold og Kubin med sine tegninger. Forfattere som skrev tekster var Thomas Mann, Wedekind, Brecht, Hesse, Ball, Schnitzler, Hennings, Ringelnatz, Tucholsky.

            Navn på kjente og mindre kjente kunstnere nærmeste fosser fra teatersjef Lindgrens munn. Han kobler dem til modernismen kjente ismer som surrealisme, dadaisme og til Bauhaus-bevegelsen. Mer enn tre år med forskning og kunnskapstilegnelse har gjort ham proppfull av viten som han nå ønsker å bringe videre.

– Man blir litt lei av historieløsheten og de korte horisontene som det finnes så altfor mye av i norsk teater, sukker han.

– Så du er ikke redd for å bli grepet i historiske uetterretteligheter, spør vo.

– Nei, Thomas Raff har vært historisk konsulent for oss.  Når manuskriptet er kvalitetssikret av en forsker som har studert emnet i 40 år, mener jeg vi kan være temmelig trygge. Ingen kommer til å sammenligne Simplicissimus med Atlantic Crossing eller andre kulturprodukter som kan ha tatt for lett på historiske fakta.

Virkeligheten selv har fått bestemme hva Theatre Corpus’ forestilling skal handle om. Lindgren startet ut med en generell interesse for tegneren Olaf Gulbransson og for kunstnermiljøet i München i mellomkrigstiden. 

– Hvem kunne ane at dette naturelskende og livsbejaende mennesket Gulbransson skulle komme å angi sin jødiske kollega Heine, og at han etter 1933 skulle bli en del av det nazistiske propaganda-apparatet? sier Lindgren.

    Simplicissismus er blitt en forestilling om politisk kunst, en hyllest til den frie presse, til satiren som kunstart og til politisk aksjon. Satiretidsskriftets redaksjon var blant de første som i skrift og tegninger advarte mot nazistene og latterliggjorde dem med humorens, ironiens og kunstens virkemidler. I 1933 da Hitler kom til makten, ble redaksjonen øyeblikkelig truet til taushet. Hvis de fortsatte å ironisere over makthaverne vil bladet bli stoppet. Gulbransson fulgte flertallet og lot seg kneble. Heine nektet og måtte flykte til Tsjekkoslovakia, senere til Norge og til slutt til Sverige. Så lenge han levde fortsatte han å advare mot nazismen gjennom sine tegninger for bla.a. VG, Dagbladet og Göteborgs Handelstidning.

– Historien om Simplicissimus-redaksjonen har relevans til vår tid. Her finnes 

paralleller til fascismen som truer, til Trumps knebling av pressen, hans kuppforsøk i januar og angrepet på kongressen, sier Lindgren. 

Figurteatersjefen er ustoppelig til stede i utformingen av sin egen forestilling, han har spredd sin arbeidskraft til nesten alle produksjonens fagområder. Knut Nærum har skrevet stykkets dialog, men sjefen selv har trådt til når det gjelder handlingsforløp og dramaturgi. De er begge kreditert for teksten.

Musikk har Lindgren blandet seg mindre i, den er ved gruppa Poing (Frode Haltli, Rolf Erik Nystrøm, Håkon Thelin og Maja Ratkje). 

Figurspillerne

Tormod Lindgren har valgt figurspillere med ulik spillestil. Dominika Minkasz-Sira er polsk og har sin figurteaterutdannning fra hjemlandet. Kristian Winther er utdannet ved det som engang het Figurteaterakademiet ved Høgskolen i Østfold, Ragni Halle har tredobbel utdannning – Figurteater fra Oslo-Met, skuespillerundervisning på Nordic Black og Akademi for Scenekunst, Thomas Hildebrandt som er autodidakt med blant annet erfaring fra dukkespill for NRK fjernsynet og Terje Ranes er «vanlig» skuespiller. Men instruktøren Lindgren er ikke redd for at spillestilen skal bli uensartet. Forskjelligheten garanterer i stedet at ingen i ensemblet kan lene seg tilbake på sin vante og kjente faglighet. Han ønsker at de skal finne sammen i et kollektiv:  

– Figurteater er i enda større grad enn «vanlig» teater en kollektiv kunstart. Utøverne 

jobber tettere med hverandre, de kan dele roller, må mestre mange forskjellige uttrykksformer. Og de kan ofte være involvert i mange sider av produksjonen. Være med på å lage eller modifisere figurer, sier Lindgren.

Han mener at skuespillere ikke nødvendigvis skal ha «eierskap» til en rolle, eller en situasjon. De er i stedet en del av et stort apparat og må kunne utforske de figurene de har fått utdelt.

– Jeg er kanskje ikke en morsom person, men jeg er opptatt av humor, forteller 

instruktøren. – Jeg mener verdien av å tulle er undervurdert i teatret. Homo ludens – det lekne mennesket skal ha plass i mine forestillinger. En av grunnene til at jeg vil arbeide med figurteater er at denne formen for spill får utøverne til å leke i mye høyere grad enn i vanlig skuespillerteater. Jeg har aldri opplevd å ha det like gøy sammen med skuespillere.

Videre verdsetter Lindgren at figurspillere utforsker dukkenes muligheter. Han har selvfølgelig en intensjon med figurene han har skapt, men han blir overrasket og glad hver gang spillerne viser ham nye muligheter i spillobjektene.

Når Tormod Lindgren legger slik vekt på det lekne menneske, når han lager kunst som innbyr til lek, forundrer det oss at han ikke vil være med på leken. «Misunner du ikke spillerne dine, får du ikke lyst til å spille selv?» spør vi.

            Lindgren svarer umiddelbart nei. Men ender med å dra på svaret. 

– Kanskje, sier han så og innrømmer at han har noen planer som han ikke vil snakke 

om ennå. Men nå er det altså Simplicissimus som tar all hans oppmerksomhet, og der er leken overlatt til figurspillerne.