Om å bryte ut av pandemifengselet og gå på klubb igjen:

Ludvig Uhlbors’ Knockouts viser en intens og sitrende brytekamp mellom tre kvinner som veksler mellom å bryte med hverandre, og hvor partnerne i

Knockouts

Regi: Ludvig Uhlbors

Medskapende kunstnere: Hanna Sjöstrand, Loan Ha og Sigrid Vesaas

Scenografi og kostyme: Carl Nilssen Love

Lyddesign: Nils Wingerei,

Lysdesign: Randiane Sandboe

BIT-Teatergarasjen, Studio USF i Bergen,

13. og 14. april 2021.

kampen skifter når gong-gongen slår. Det er en litt hul gong-gong som bryter gjennom en like heftig diskomusikk eller rock om man vil, som ledsager forestillingen på en høylytt og nesten klubbaktig måte. Musikken er så sterk og dirrende at en av høytalerne faller ned på gulvet med et brak, nærmest som om noen har fyrt av et pistolskudd i rommet. Jeg sitter tett på aksjonsrommet, en arena midt i rommet med publikum på hver side. Det er satt frem en egen stol til meg – eller var det tilfeldig? Jeg satt så nær at det kunne vært et liveshow på en nattklubb. Publikum sitter forøvrig spredt, og det er bare 18 tilskuere tilstede.

Jeg sitter så nært på kampen mellom kvinnene, at jeg nesten kjenner pusten og ser lys som brytes i det støv virvles opp. Dette er energiutfoldelse på bristepunktet, samtidig som det er estetisk til fingerspissene. Knyttnever beveger seg i luften i langsom fart og presser seg nærmest kjærlig inn i forvridde ansikter. De forsøker ikke å skape en illusjon om at slagene virkelig treffer og er vonde. Konseptet synes å være å vise det estetiske ved kampsporten, og en tar seg i å tenke på teaterhistorien. Brecht og andre var inspirert av boksekamper og skuespillerne ble trent i kroppsbeherskelse i workshops hvor graden av energi kunne bli studert som bevegelse i tid eller bevegelse i rom.

Brytekampen og det antroposceniske

Her er det en blanding av begge, i en veksling mellom romlige og frontale tablåer. Den siste bryteren står igjen med en forvridd ansiktsmaske som grenser til det groteske. BIT- Teatergarasjens elektroniske programinformasjon forteller oss at her er det to dansere og en kunstner som har studerte kvinnelige MMA-kamper, altså Mixed Martial Arts, hvor bruddene og vekslingene skjer der hvor noen mister bevisstheten. Hvis dette skal oppfattes som et grenseland mellom poesi og funksjon, blir den estetiserte gjennomføringen logisk, og hovedpersonen er – fortsatt i følge det elektroniske programmet – den legendariske «fighteren» Ronda Rousey som «tilintetgjorde» motstanderen på under ett minutt, slik som i kampen mot Cat Zingano som varte i bare 14 sekunder. Her var det skjønnhet og vold i fri utfoldelse. Jeg spør meg om dette har noe med den antroposceniske innfallsvinkelen til regissøren Ludvig Uhlbors. Det vil si at han er interessert i skjæringspunktet mellom menneske og natur, der hvor disse størrelsene slår over i hverandre.

Antroposcenisk

Med litt velvilje kan Knockouts forstås på denne måten, selv om jeg ikke er helt overbevist. For meg var det en slags klubbopplevelse med innlagt brytekamp, noe som ga meg en intens opplevelse av å være tilbake på noen av de klubbene man kunne dumpe inn på i visse kulørte strøk av storbyer som Berlin, Paris eller Amsterdam på 1970- og 1980-tallet. Vel, det få være min opplevelse, men jeg følger Ludvig Uhlbors med interesse. Hans arbeid med Arne Næss og hans naturfilosofi i forestillingen Gjenoppstandelsen som ble vist på BIT-Teatergarasjen og på festivalen i Fjaler, samt på Black Box i perioden 2016-2017 var noe helt annet. Her var det varheten for naturen som sto i sentrum. Dette materialet ble videreutviklet i Arne Næss og fjellets løyndom som ble vist på Det Norske Teatrets Scene 3, og er omtalt her i tidsskriftet (NST, nr 1-2021). Mellomtingen mellom det sportslige og det filosofiske finnes jo i Uhlbors arbeide i fjellklatring og kanskje også i hans arbeid med speiderjenter og om Leni Riefensthal, og da i et prosjekt på Dramatikkens hus og KHiO i Oslo i 2014, som nettopp tematiserte det antroposceniske med referanse til Medea Play. Og kanskje inspirert av Heiner Müllers Medeamaterial, noe jeg er usikker på, men det kan tenkes at her er en forbindelse mellom Heiner Müllers dødslandskap, naturfilosofien til Arne Næss og den sportslige innsatsen. Dessuten skulle jeg ha sett Ludvig Uhlbors Sporpå BIT samme uke, som ble avlyst på grunn av en skade. Det var synd, men en liten trailerversjon sier noe om en sammenfiltring mellom menneske og natur som kanskje går enda lengre enn det Knockouts gjorde. Men for meg var Knockouts en personlig opplevelse av å være brutt ut av pandemifengslet. (Publisert 21.04.2021)