Sløseriombudsmannen, podcasten og Kulturrådet

Hei alle sammen.

Mitt navn er Mette Edvardsen. Jeg er koreograf og utøver.

Jeg vil først nevne igjen at alle vi kunstnere som snakker her utsetter oss for noe akkurat nå. Flere av de som henger oss ut er tilstede i dag. 

Den 11. desember 2020 kontaktet jeg Kulturrådet, sammen med flere andre kunstnere, noen av dem er også med her i dag. Anledningen var Kulturrådets egen podcast-serie, og da spesifikt episode 3: Er det dette skattepenga mine går til? Dette er en podcast-serie Kulturrådet selv har redaktøransvar for, selv om utførelsen er ‘outsourcet’ til to kulturjournalister som går under navnet «Flinke Piker».

Man kan kanskje undre seg over at Kulturrådet selv velger å gi fra seg et så viktig oppdrag som det å kommunisere om hva Kulturrådet gjør, og over at det tydeligvis ikke var så mange i Kulturrådet som var informert om podcasten før den lå ute. Da vi kontaktet scenekunstkonsulenten visste han altså ikke om podcasten, til tross for at den akkurat var lagt ut på Kulturrådets nettside og ble delt på Facebook. Det er mye som er rart med denne podcast-serien, men at Kulturrådet velger å ikke være i dialog med sine egne, og heller ikke med dem det gjelder – og som omtales i episoden – er veldig spesielt. 

Sløseriombudsmannen, som på det tidspunktet fremdeles var anonym, var invitert til å snakke i podcasten – på egne premisser: han snakket med fordreid stemme slik at anonymiteten hans var beskyttet. Han fikk allikevel nevne meg ved fullt navn og referere til det samme verket han alltid refererer til i mitt tilfelle. Og i podcasten kunne jeg høre hvordan han siterer eller repeterer deler av mitt verk og samtidig forteller at han er imot statsstøtten, uten at jeg ble gitt noen mulighet for tilsvar. Jeg ble ikke engang informert. 

I podcasten legges det ikke opp til noe særlig motstand, verken gjennom de andre som er invitert til å delta eller gjennom kritiske spørsmål. Samtalen legitimeres som det den er og det kommenteres bare at «kunstnere må jo tåle litt kritikk». 

Jada, kunstnere må tåle kritikk. Vi ønsker oss jo kritikk! Som nevnt før i dag (av Mia Habib) er kritikk implisitt i kunsten. Det er en del av kunstfeltet, både i den kunstneriske prosessen og gjennom kritikere: det å være kritiker er et yrke.

I tillegg, kunst lages for og oppleves av et publikum, og de skal selvsagt selv avgjøre hva de liker og ikke. Men der ligger ikke problemet. Problemet er at vi nå snakker om kritikk, der vi burde ta et oppgjør med mobbing og sjikane. Jeg er overrasket over at man ikke ser et tydelig skille her. Og, det bør ikke være noe uenighet om mobbing. Problemet her er virkelig ikke at mobberen ikke får taletid.

Så selv om Kulturrådets direktør Kristin Danielsen i podcasten får sagt at hun synes det er viktig med offentlig støtte av kunst, har de (Kulturrådet) altså med dette – og utsagnet: kunstnere må jo tåle litt kritikk – dannet opptakten til at vi befinner oss i denne debatten i dag.

Det er viktig å legge til at direktør Kristin Danielsen, som hun også selv nevnte, senere har bedt om unnskyldning for podcasten. Og etter at episoden hadde ligget ute i en måned ble den delen som omtaler meg ved navn redigert bort. Men podcasten ligger stadig ute. Allikevel, poenget mitt er ikke å terpe på podcasten, men det er et godt eksempel. Og at Kulturrådet i dag lar rådsmedlem Luba Kuzovnikova, som også er produsent i Sløserikommisjonen, være ordstyrer viser også dårlig dømmekraft, både fra Luba Kuzovnikova selv og fra Kulturrådet.

Jeg innrømmer at jeg ble i tvil om Kulturrådet faktisk visste hva vi kunstnere utsettes for, og i hvilken grad de tar på alvor hva som egentlig står på spill? Tross i at jeg vet at det rapporteres inn om sjikane, hets og trusler, at vi er i dialog, at Kulturrådet selv mottar eposter og krav om innsyn på flere av oss, at det er Kulturrådet selv som er hoved-‘target’ for de som ønsker at Kulturrådet skal legges ned, til tross for at da budsjettresultatene ble lagt frem i desember i fjor ble Kulturrådets budsjettkutt feiret av Frp, som samtidig åpenlyst takket den anonyme Sløseriombudsmannen for god veiledning.

Det oppleves sikkert annerledes å bli hengt ut som institusjon enn som enkeltindivid. Og kanskje ser ikke Kulturrådet på dette som en reell trussel? Men hadde en av Kulturrådets ansatte blitt sjikanert, hetset eller truet – ville de ikke ha reagert da?

Det er mange som ikke tar dette på alvor. Det tror jeg er et problem. Mange blåser av dette og sier at vi ikke skal bry oss om kommentarfeltene hos Sløseriombudsmannen, at det er helt usaklig det de kommer med. Men det har gått for langt. De usaklige, latterliggjørende og til tider humoristiske innspillene ufarliggjør hetsen. Det er ikke bare i postene til Sløseriombudsmannen og de påfølgende kommentarene i kommentarfeltet det skjer, dette sprer seg også videre.

Sløseriombudsmannen har nå i flere år hengt ut norske scenekunstnere i innlegg basert på misvisende og til tider direkte feil informasjon. Han sprer løgn for å skape reaksjoner. Og det har han vært flink til.

Som anonym har han i et intervju i Subjekt (16.03.2020) påstått at han ikke har noen politiske forbindelser, noe vi nå vet at ikke er sant. Sløseriombudsmannen ble avslørt som Are Søberg, en hedge fond-millionær som har vært politisk aktiv i partiet Liberalistene. Og i partipolitisk stil har Are Søberg drevet sin kampanje mot at kunst skal få offentlig støtte. Men Liberalistene vil jo ikke bare offentlig støtte av kunst til livs. Det er bare å gå inn og lese på nettsiden deres. Og det er jo også ironien i dette, at mange av de som følger Are Søbergs anonyme Liberalist-Facebook-side også vil fratas en god del rettigheter dersom hans politikk skulle få gjennomslag.

Men egentlig, om man ser bort i fra anonymiteten, noe jeg selvsagt mener vi ikke skal, så har jo Are Søberg vært tydelig på at det ikke er kunsten eller kunstneren han vil til livs, men at han rett og slett ikke ønsker at kunst skal motta offentlig støtte. Altså, at dette handler om politikk. Så hvordan har dette endt opp som et «debatt» om kunstkritikk og om at kunstnere ikke tåler kritikk?

For snart fire år siden, den 3. juli 2017, ble jeg hengt ut av Are Søberg for første gang. Oppslaget på hans anonyme Facebook-side påstod at jeg mottok 1, 9 millioner i årslønn fra Kulturrådet for forestillingen Black (som forøvrig ble produsert 6 år tidligere og som da mottok 100.000 kr i prosjektstøtte). Hans følgere ble sinte, de aksjonerte på min Facebook-side, Facebook-posten ble delt mange tusen ganger og kommentarfeltet rant over med kommentarer om at jeg er mentalt syk, gal, at jeg burde sperres inne på sykehus, at jeg er korrupt, en skam for samfunnet…

Dagbladet var på plass og ville «gi meg anledning til å forsvare meg selv». Men skal jeg virkelig det? Skulle jeg gå ut i pressen og si at «jeg er ikke gal»? Jeg kunne rettet opp faktafeil ang. bevilgningen, men det er alt. Jeg mener at hvis jeg da gikk ut og forsvarte kunsten min så ville jeg også legitimert dette som en reell kritikk. Jeg kan ikke ta det på alvor, som kritikk, når det folk lirer av seg er så usaklig, og det forventer jeg at man har forståelse for. 

Men Are Søberg bryr seg ikke om fakta, så lenge de ikke gjelder ham selv. Fakta tilpasses formålet, og narrativet er allerede solgt. Og fordi det fungerer – det skaper emosjon og reaksjoner – lar Are Søberg det stå til. Han vet det er feil. Han sier jo til og med selv (i Subjekt-intervjuet fra 2020 og i Aftenposten 15. mars 2021), helt kynisk, at han bruker scenekunsten nettopp fordi det får mye reaksjoner, og det liker algoritmene. Han har en overordnet sak han jobber for, en politisk agenda. Vi må ikke tro at han bryr seg så mye om (scene)kunsten.

Men hva skjer videre? Hvor trekker vi opp grensen mellom lov, etikk og folkeskikk? Hvor mye skal man tåle selv om man er kunster? 

Jeg vil ikke påstå at Are Søberg skal stilles direkte til ansvar for sjikanen jeg mottar privat, men han har tilrettelagt for at dette skjer. Og det må han ta ansvar for. Han har hatt rikelig med anledning til å moderere sjikanen i kommentarfeltene på siden sin, flere år faktisk, uten å benytte seg av det. Han har vel heller hauset opp til mer.

De som sjikanerer og som, i motsetning til ham, ikke er anonyme, kan jo rettsforfølges når det er så grovt eller så omfattende at det faller inn under loven. Vi har jo nå sett eksempler på at hets domfelles i andre yrkesgrupper, og det er interessant. Jeg synes det er bra at vi tar tak i dette og tar det på alvor som et samfunnsproblem. Man kan gjøre andres liv vonde å leve gjennom sjikane. 

Da podcasten skapte debatt, også internt i Kulturrådet, lakk det ut informasjon fra de interne epostene – og det er en alvorlig sak i seg selv – til noen av Sløseriombudsmannens følgere. Ett av utvalgsmedlemmene for scenekunst mottok mange ufine meldinger og trusler – hvorav også en omhandlet meg. En person skriver: «(…) Jeg kommer til å følge godt med på deg. Om Mette Edvardsen får penger fra deg vet du hva som kan skje. Jeg sier ikke mer.»

Vi har sett fra ulike eksempler hvordan dette sprer seg. Innlegg fra Are Søberg sin side har ført til flere oppslag i Nettavisen, Vi Menn, Resett, Dagbladet, nominasjon til Sløseriprisen, NRK Nytt På Nytt, TV2, ungarske, russiske og rumenske nettsider og en nynazistisk nettside i USA. 

Som Mia Habib har fortalt om tidligere gikk hun rettens vei og anmeldte Resett pga. rasistisk hets som følge av uthenging på Are Søberg sin side, som de videreførte. Og Are Søberg har jo ikke stoppet av den grunn. Det er ikke lenge siden Mia Habib igjen ble hengt ut på siden hans, og kunsten hennes ble latterliggjort. Og igjen, det vi ser som en ny trend er at unge kunstnere er redde for å gjøre prosjekter, for å søke om kulturrådsstøtte, fordi de er redde for at det samme skal skje med dem. Det er alvorlig.

Frp-politiker Silje Hjemdal brukte Are Søbergs Facebook-side som kilde i en offentlig kritikk av kulturstøtten på Stortinget i 2020. Frp legger løgner og fordreide sannheter til grunn og argumenterer for kutt i kulturstøtten. Dermed får Are Søberg partipolitisk gjennomslag.

Narrativet som er skapt blir stadig referert til i vanlige medier, og videoene som Are Søberg har klipt sammen blir uten annen informasjon eller kontekstualisering lenket til artikler i Aftenposten.

Politikere fra både Frp og Liberalistene er aktive i kommentarfeltene inne hos Sløseriombudsmannen.

La det ikke være noen tvil om at dette er politiske verktøy, at det finnes en agenda.

Dette handler ikke om at kunstnerne må tåle litt kritikk. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å ha, nå og i fremtiden. Og til Kulturrådet: vi kunstnere kan ikke ta denne kampen alene. Det som gjøres er åpenbart ikke nok. Derfor er vi her i dag.

Og som et første svar til Sara Bells gode innspill og spørsmål om hva kan vi kunstnere gjøre? – har vi i denne bolken* invitert inn det tyske solidariske nettverket Die Vielen, Unite & Shine – political engagement of the arts and culture within the network of the many, til å snakke om deres arbeid og verktøyene de bygger. Med dette gir jeg ordet videre.

(Publisert 11.04.2021)

*En del av seminaret er programmert av scenekunstnerne Mia Habib, Ida Müller, Vegard Vinge, Pia Maria Roll, Hooman Sharifi og Mette Edvardsen, med gjestene: Sara Bell, Philine Rinnert og Karoline Zinsser fra Die Vielen, og dramatiker og regissør Falk Richter.