En meningsfylt teater-okkupasjon
Teater-okkupantene i Frankrike kjemper for en viktig politisk sak: «reformen av arbeidsledighetsloven», forklarer teatersjef på Black Box, Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Ulikheten mellom freelancere og fast ansatte, er likevel mindre enn den er i Norge.
De franske teatrene som har vært stengt i flere omganger som en følge av Corona-epidemien, åpner igjen 19. mai. Og da blir det ikke plass til okkupantene lenger!
En mangesidig protest
4. mars i år ble det ærverdige Odéon-teatret i Paris inntatt av et femti-talls frivillige scenearbeidere – alt fra sceneteknikere til skuespillere, og teatret har vært okkupert siden. Landets største teatre fulgte etter, okkupasjonen spredte seg, og i dag er det situasjonen for nærmere 100 teatre over hele landet.
Okkupasjonen er naturligvis en protest mot at teatrene er stengte, et krav om at de skal kunne åpne igjen, ettersom de ikke er registrert som farlige smittekilder, og ikke minst et tydelig signal til politikerne: de må forstå at kulturlivet er en langt viktigere del av samfunnet enn de er klar over. Men okkupantene har også et annet budskap som betyr meget for dem: de krever at politikerne lemper på dagens regler om arbeidsledighetsstøtte.
«Det hvite året»
– Ja, de vil at det vi kaller «det hvite året» skal forlenges, sier Didier Juilliard, som er programmeringsdirektør på Théâtre Odéon. –
For at frivillige, det vil si ikke fast ansatte, skal få arbeidsledighetstrygd, må de i år innen 31. august kunne vise til at de har vært i fullt arbeid i minst 507 timer, hvilket tilsvarer litt over tre måneder. Det betyr at dersom de har hatt arbeid i 2020, kan de ha vært arbeidsledige frem til august 2021, og det er dette som kalles «det hvite året». Men covid-epidemiens stengte teatre fører til at de færreste kan ha oppfylt kravet om tre måneders arbeid, og de krever derfor at arbeidsledighetsloven blir tilpasset yrkene deres. Det vil si at «det hvite året» må forlenges til det igjen blir mulig å få jobb i kortere perioder. Det dreier seg om ganske mange arbeidstakere, for her i Frankrike er det mange slike kortvarige oppdrag blant skuespillere, teknikere og andre. Men naturligvis er okkupantene også opptatt av at teatrene skal åpne igjen – det er jo bare slik de kan få kortvarige stillinger.
På spørsmål om hvor i teaterbygningen okkupantene søker tilflukt, svarer han at selv om mange oppholder seg i områdene utenfor teatret, er det også flere som går inn. – Daglig går mange både inn og ut, de bestiller mat som de spiser her, de holder møter og noen overnatter. De oppholder seg i fellesområder, men har ikke anledning til å slå seg ned i prøvesaler eller kontorer.
«Et komplekst problem»
De bestiller mat som de spiser her, de holder møter og noen overnatter.
Regissør Stéphane Braunschweig, som i 2018 satte opp Byggmester Solness på Nationaltheatret, er sjef for Odéonteatret. Han sier at teaterokkupasjonen er et meget komplekst problem. – Det er lett å skjønne okkupantenes engstelse, vi deler den. Men nå må vi drøfte situasjonen med dem. For 19. mai skal jo teatrene åpne igjen, og da kan demonstrantene for eksempel ikke lenger oppholde seg på utsiden av teatret.
Han er glad for at regjeringen har bestemt å bevilge ganske mange millioner euro til relanseringen. – Det er viktig, men det er også viktig at det skjer noe med selve loven om arbeidsledighetstrygd, slik at det for eksempel kan bli lettere for de unge å bli likeverdige medlemmer. Slik det er i dag, blir de ikke «kunstnere» før de har arbeidet i over 500 timer, og det bør endres.
Anne-Cécile Sibué-Birkeland, som har arbeidet med mange ulike teatergrupper, har siden 2016 vært sjef for Oslos Black Box teater. Hun sier seg helt enig med Stéphane Braunschweig. – Det er viktig at de unge også får mulighet til å bli anerkjent som yrkes-kunstnere, og får lettere adgang til yrkeslivet. Men det er interessant at franske kunstnere og teknikere som oppfyller kravet om 507 arbeidstimer i året, har bedre forhold enn norske freelancere. I Norge er lønningene høyere, men ulikhetene større, og freelancere må selv ta ansvaret for å klare seg, mens de i Frankrike altså har rett til folketrygd, arbeidsledighetspenger, pensjon og profesjonell videreutdanning.
Kulturlivet må relanseres
Hun legger også vekt på at teaterokkupasjonen er en bevegelse som samler scenekunstens mange forskjellige freelancere og kunst-studenter.
– Hovedkravet deres er at det «hvite året» skal forlenges, men de vil også ha en nylansering av kulturlivet, bedre integrering av unge kunstnere og teatrenes gjenåpning. En annen viktig sak er kampen mot reformen av arbeidsledighetsloven. Det er en lov som angår alle midlertidig ansatte, og en lovreform vil føre til enda større ulikheter. Teater-okkupantene vil derfor også ha «et hvitt år» for andre med midlertidig ansettelse, som for eksempel i hotellbransjen.
Anne-Cécile Sibué-Birkeland minner om at pandemien ikke bare kaster lys over sårbarheten til kunstnere, teknikere og andre, men også over kulturens betydning for samfunnet. – Det er bra at kulturminister Roselyne Bachelot har lovet to milliarder euro til kulturlivets relansering, men det langt fra nok.
Med andre ord: den franske teater-okkupasjonen er en langt mer kompleks og samfunnsviktig sak enn man kan få inntrykk av når man bare hører at teatrene blir «okkuperte».
