Morten Traavik illuderer Mårten Spångberg ved hjelp av sjaman Ronald Kvernmo. Foto: Thor Brødreskift

Kabaret-revy i ekkokammeret – Glideflukt mellom høyre og venstre

Første del av «Sløserikommisjonen» ble i går anmeldt av Berit Einemo Frøysland. I dag bringer vi Knut Ove Arntzens refleksjoner rundt live-framføringen på Ole Bull Scene i Bergen (15.05.21).

«I begynnelsen var ordet og ordet var hos Gud». Så religiøst og påståelig begynner denne forestillingen som det har bygd seg opp så sterke og

Sløserikommisjonen Seksjon 1 –  Vestland 

Konsept og regi: Morten Traavik

Med: Zahuid Ali, Shabana Rehman, Kurt Johannessen, Are Søberg, Kjetting-Jan Vindenes, Sven Åge Birkeland, m. fl.

Ole bull Scene, 14. mai 2021

ladede, og kanskje mest negative, forventinger til. Det usignerte scenebildet viser Hong Kongs skyline bak en mur av sandsekker, og som minner meg om scenografien til den sovjet-russiske regissøren Juri Ljubimovs Antigone, en parafrasering over det antikke dramaet om opprør mot autoriteter og med en ugjennomtrengelig mur som blikkfang. I «vår» forestilling står tre talerstoler som er dekorert med lysende lamper, slik som hele prosceniumsrammen også er, med «Sløserikomminsjonen» som hovedblikkfang. Det er altså kampen om ordet og meningene som signaliseres, og liksom for å understreke alvoret er det hentet inn en sjaman, Roald Kvernmo, i samedrakt og med runebomme. Johannes-evangeliet toner ut og etter refleksjon og refselse fra høyere makter, kommer Morten Traavik selv opp på scenen etter oppkall fra denne kabaret-revyens konferansierer, standupkunstnerne Zahid Ali og Shabana Rehman. Traavik forteller om 112 millioner skattekroner som Kulturrådet deler ut og antyder noe om at kunsten må provosere, og så sier han lakonisk «…jeg er vel en forræder». 

Understatement

Understatement er vel at kunsten og kunstnere må tåle å bli provosert. Deretter, om ikke alt her er gjengitt i riktig rekkefølge, kommer performancekunstneren Kurt Johannessen opp på scenen og forteller om «røynda», altså virkeligheten og dialogen med virkeligheten. Like før eller like etter har Traavik vist en scene fra filmen Der Untergang, hvor Hitler i førerbunkeren i Berlin i mai 1945 skjeller ut sine generaler og nærmeste medarbeidere. Denne filmsnutten blir vist to ganger (og det er én gang for mye) og det viser et dramaturgisk overmot når den utlegges som forhandlingene i korridorene i Kulturrådet. En replikk om at kunst blir kunst når ingen forstår, dukker opp. Og som et eksempel på det får vi fortellingen om da Ronald Kvernmo fikk bevilget penger til et sjamanmøte i Latvia, et møte mellom sjamaner og skuespillere. Det er uklart for meg om dette er ment som et stjerneeksempel på sløseri, liksom for å understreke det absurde i de bevilgningene Kulturrådet gir, og i den grad forestillingen har dette som intensjon går den i spagat mellom å være progressiv og reaksjonær på samme tid. Her, som i mange andre scener, henger ironien og det underforståtte i en tynn tråd, eller det balanseres på stram line. Denne sekvensen illustrerer potensielt det meningsløse i nettstedet Sløseriombudsmannens kritikk. Det er selvfølgelig ingen av «kritikerne» som vet at Latvia, sammen med de andre baltiske landene, har en gammel sjamanistisk tradisjon som kommunistregimet forsøkte å utrydde sporene av, slik som tilfelle var i Norge under kristningen av samene. I dette objektivet om sløseri, ser vi en stor mangel på kulturell og kunstfaglig kompetanse om det rituelle opphavet til noen av de «uforståelige» snuttene som blir vist på Facebook, og gjenvist på skjermen under forestillingen. Det samme gjelder korte sekvenser fra norske koreografer, som blir fremstilt som noe meningsløse av den «folkelige» kritikken, samtidig som slike uttrykksformer trekker tusenvis av mennesker til mediative, performative arrangementer slik som i Museum of Modern Art i New York. 

Mannen fra gaten og keiserens nye klær

Å trekke frem en 88 år gammel «mann fra gaten», Dangfart Tønnessen, som i bestefarslåbrokk blir bedt om felle den endelige dommen over det meningsløse sløseriet ved å gi terningkast, er i beste fall å balansere på grensen mellom ironi og uthengning. Når så Julian Blaue opptrer som kunstner, får det naive et annet og mindre uskyldig preg. Mener han virkelig at all kunst som noen mener de ikke forstår er keiserens nye klær? Han kler av seg helt og kler på seg usynlige klær. Jeg kan ikke forstå det som noe annet enn en ny versjon av eventyret om keiserens nye klær. Det var nettopp slikt vi (undertegnede som den gang ung teaterviter og gruppeteaterinstruktør) ble kritisert for tidlig på 1980-tallet. Kanskje er jeg ikke som kritiker tilstrekkelig imøtekommende overfor den ironiske distansen som Traavik kanskje vil legge på dette materialet, selv om det er helt tydelig at han griper til modernismens kjernesjanger når han bruker kabaret-revyen som ramme for sin forestilling. Surrealistisk humor og folkelighet henger sammen historisk sett, og hvis du sier «se på det som et revynummer» vil alle kunne le av det som i et «høykulturelt» perspektiv forekommer som meningsløse absurditeter. 

Er det den norske sosialrealismen som ligger til grunn for disse holdningene som fokuserer så sterkt på at kunsten må gjengi virkeligheten på en gjenkjennelig måte? Vel, utfordret ble Sløseriombudsmannens følgere på Facebook, som forestillingen ble streamet på, ikke minst av at Shabana Rehman insisterte på å vise rumpemaling. Hun kler delvis av seg, men ikke så mye som Julian Blaue, og viser hvordan kvinner faker tap av jomfruhinne under bryllupsnatten ved å smugle inn grise- eller hønseblod. Og i dette nummeret av kabaret-revyen sjokkerte hun i hvert fall en maler fra Nerdrum-skolen som var med i forestillingen, og som ble bedt om å male rumpen hennes, noe han sa nei til, bl.a. av hensyn til sin kone. Ironi, eller? 

Hyperteater

I andre halvdel at forestillingen slår virkeligheten inn og det blir hyperteater i den forstand at det kommer noen inn som ikke er kunstnere, men som representerer seg selv: Sløseriombudsmannen, Arne Søberg, får helt alvorlig fremføre sitt krav om at Kulturrådet må nedlegges, samtidig som han har fått høre et brev fra en av de kunstnerne som er blitt trakassert av Sløseriombudsmannen, lest opp. Mimir Kristjánsson – som i symbolsk forstand står på den andre siden av muren, fremfører en appell om kunstens viktighet for samfunnet. Det som for noen virker uforståelig, er en utfordring og har en dannende funksjon, noe samfunnet har bruk for. Deretter kommer Kurt Johannessen på banen igjen med et avsluttende foredrag om hvordan mening er noe som skapes i det meditative rommet. 

Oppsummerende sagt

Er dette en forestilling som rikosjerer i et ekkokammer av forskjellige stemmer som repeterer eller motsier hverandre? Jeg tenker at dette er et uttrykk for «crazy love» fra Morten Traaviks side, hvor han sklir mellom ideologiske ytterligheter ved å ønske å konfrontere dem med hverandre, tilsynelatende uten selv å ta stilling, men bare sende signaler. Siden Traavik i forestillingen selv sier at «jeg er vel en forræder», så mener han vel at han er en forræder i forhold til den støtteordningen som han selv nyter godt av.  Eller er det i forhold til kunstfeltet som sådan? I et intervju i Bergensavisen sier Traavik: «Forestillingen er mitt bidrag til å følge opp reaksjonene hans» (14. mai 2021), og utdyper det med å si at kunstnerne har noe å lære av dem, altså av Sløseriombudsmannen. 

I sitt anfall av «crazy love» leker Traavik med ilden, inspirert som han er av andre kunstnergrupper som Neue Slovenische Kunst (NSK) og Laibach, som også filosofen Slavoj Žižek har bidratt i med sine ideer, og som Traavik ville ha med i forestillingen. Slovenerne arbeider med fascistiske og kommunistiske symboler og et militaristisk image. I den slovenske konteksten er det ironien som gjelder. Og ironi er det Traavik i første linje ønsker å bruke. 

Men for denne forestillingens del slutter imidlertid leken der det blir alvor. Det virker ikke særlig empatisk, slik sjamanen i forestillingen oppfordrer til, å bruke materiale fra kunstnere som føler seg forulempet og trakassert av Sløseriombudsmannen, slik som Mette Edvardsen hvis brev leses opp i tillegg til at det vises en snutt fra hennes arbeid på skjerm. Og Traaviks kopiering av Mårten Spångberg er også et grep med uklare over- og undertoner. Jeg synes det er en lettvint omgang med andres kunstnerskap, så her mener jeg Traavik går over en etisk grense. Det faktum at Traavik har alliert seg med en jurist, tyder på at han er klar over at han har beveget seg inn i et grenseland.

Stand-up kunstnerne som har takket ja til å være med i denne forestillingen gir den en karakter av show i et kaotisk ekkokammer. Men Traaviks måte å kombinere kabaret-revy med hyperteater skaper en altfor løs dramaturgi og er derfor ikke vellykket. På den andre siden av muren er imidlertid maskene revet av, og makt og motmakt blir representert av Arne Søberg og Mimir Kristjánsson. Kanskje meningen ved å vise Hong Kongs skyline er å vise til demonstrasjonene som har vært der det siste året, og de konfliktene de gjenspeiler i forhold til maktutøvelse? (Publisert 16.05.2021)