Duduzile Mathonsi i «Bitch Where the Fuck is my Manifesto?!» Foto: Bård Halvorsen

Om anmelder-blikket

Tilsvar fra Knut Ove Arntzen til Deise Nunes’ kritikk (07.05) av hans anmeldelse av Duduzile Mathonsis' «Bitch Where the Fuck is my Manifesto?!» (03.05.21).

Min kritikk kan sikker oppfattes på forskjellige måter, og det var slett ikke meningen å tråkke i salaten, som det heter. Den er imidlertid skrevet ut fra den posisjon hvor anmelderen gjennom sitt blikk forholder seg til det som vises på scenen. Dette i henhold til postmoderne teori om blikket som kan vandre fritt blant likestilte virkemidler, og tolke referansene. Blikket er ikke frakoblet det analytiske, men i kritikken gjelder både faglig forståelse og personlig formidling. Dette blikket er ikke uavhengig av kulturell bakgrunn, og når det gjelder denne forestillingen var det nærliggende å se halm-kosten og den hvite telefonen som henger ned frascenetaket som symboler og referanser til sceniske steder som en sosial situasjon, en klubb eller et hjem. Ja, jeg skal innrømme at jeg har et europeisk blikk, men jeg har kjennskap til den (sør)afrikanske konteksten, etter selv å ha vært der og blitt kjent med kunstnere og formidlere innenfor teater og dans, uten at det nødvendigvis har gjort bikket mitt mindre «euronormativt». 

I vår teaterkritiske kontekst, som jo er «euronormativ», skal det være en dialog mellom forestillingen og den som ser på, ikke nødvendigvis en diskusjon av kunstnerens intensjon. Inntrykkene diskuteres og kritikeren må forholde seg til de signalene som virkemidler og kontekst formidler.

I denne forestillingen var dessuten koblingen mellom det psykologiske og rituelle veldig uklart. Det var noen løse tråder som ikke ble samlet dramaturgisk sett, slik at man kunne få nøkkelen til en intensjon. Den beskrivelsen jeg gir er ment som en respons fra meg på hva jeg ser, og hvordan jeg ser og opplever de sceniske elementene. Det er ikke noe én til én-forhold mellom det som kunstneren føler er kommunisert og det kritikeren opplever. 

Men tolkningen skal selvfølgelig ikke såre kunstneren. Jeg har redegjort for hvordan jeg opplevde og forsto forestillingen, og hvis det er langt fra det kunstneren selv ville formidle eller kommunisere, er det bare å beklage. Forestillingen kunne ha vært tydeligere dramaturgisk sett. Jeg måtte forholde meg til det jeg så, selv om hverken kunstner eller dramaturg har tenkt i de banene, men kanskje på noe helt annet.  Jeg opplevde denne forestillingen interessant og spennende som en ansats til noe mer, og jeg håper det blir mulig i fremtiden å se forestillinger på en åpen og fri måte, slik at teaterkritikerens posisjon fortsatt kan være både å formidle faglig, men også personlig. Det skal imidlertid være så respektfullt som mulig.  Jeg beklager hvis min kritikk ble opplevd som det motsatte. (Publisert 08.05.2021)