Spillegalskapens psykologi

Nå kan man saktens få lyst til å skrike «kom deg ut av spillebulen, ta pengene dine, stikk hjem» til mennesker som bruker all sin tid og energi på pengespill. Men Dostojevskij visste av egen erfaring at rasjonelle tilrop er nytteløse overfor den som er fanget av spillegalskap.

Spilleren

Av: Fjodor Dostojevskij

Regi: Tatu Hämäläinen

Scenograf, kostyme: Sven Haraldsson

Maskør: Jill Tonje Holter

Komponist: Maria W. Horn

Lys: Trygve Andersen

Teaterhallen, Rogaland teater, 11. mai 2021

Spilleren – en roman

Dostojevskij skrev romanen Spilleren (1866) etter årelang innsats ved spillebordene. Voksende gjeld tvang ham til å selge eiendeler og påførte ham mye stress. Imponerende nok skrev han Spilleren på 26 dager samme år som han avsluttet Forbrytelse og straff. Desperat etter penger hadde han avtalt at alle bokrettighetene skulle overdras til forlaget hvis han ikke leverte manuset innen tidsfristen.

Det fascinerende er at den 155 år gamle teksten skildrer menneskelige utfordringer som er tidløse og gjenkjennelige, også for den som er fanget av dagens nettspill.

Aleksej, en ung russisk huslærer, er havnet i den tyske kasinobyen Roulettenburg sammen med skikkelser som har sunket ned i gjeldens kvikkleire: En russisk general, en fransk greve, en engelskmann og et par unge damer – Blanche og Polina. De har alle satt penger på feil farger og feil tall i den snurrende ruletten, men gjør sitt beste for å skjule hvor ille det har gått. Nå venter de på at generalens mor – Bestemor – skal dø slik at de kan slå kloa i arven og berge seg ved hjelp av hennes rubler.

Spilleren handler om mer enn spillegalskap. Dostojevskij fletter inn kjærligheten som en sterk og krevende lidenskap. Aleksej elsker Polina, generalens stedatter, men forstår ikke hvordan han skal vinne hennes hjerte – hun er like lunefull som ruletten. Vil hun elske ham hvis han gjør henne alskens tjenester, vil hun velge ham hvis han blir rik?

Spilleren – på scenen

Når den finske regissøren Tatu Hämäläinen overfører Spilleren til Teaterhallen i Rogaland teater, ligger han tett på romanens handling, dog med visse moderniseringer: Æreskodeksen mellom adelsfolk på 1860-tallet som gjør at Aleksej risikerer å havne i duell med en baron etter å ha snakket til hans kone, er erstattet med at generalen skjeller ham ut for å ha fornærmet paret ved å danse naken. Scenen vises som en videofilm på storskjerm. Jeg har gjennom årene ment at teateret har brukt dette grepet for ofte, men her er det gjort i en så hakkete, uklar kvalitet at det pussig nok fungerer.

Idet vi blir anvist plass i oppblåste plastlenestoler i Teaterhallen, møter vi en gjeng utslitte kasinospillere henslengt på like oppblåsbare sofaer og sekker midt på golvet. Aleksej – kalt Alex (Kim Falck) – er kledd i collegejakke og spiser pizza fra en eske, generalen (Morten Faldaas) har enorme platåsko, sølvkjede og røyker intenst, vampete Blanche (Ulrikke Døvigen) har syltynne stiletthæler, tights og en svær barm, skjønne Polina (Maria Lingfors) er kledd i pelsjakke og blå paljettlue, greven (Svein Solenes) veiver med armene på fransk manér og engelske mr. Astley er blitt til finnen Ahlfors (Matias Kuoppala), et vennlig nikk til regissørens hjemland.

Mumlete start

Det svakeste i forestillingen er åpningen. Når Hämäläinen skal vise oss hvem de livstrøtte figurene er og hvorfor de venter på bestemors død, blir det for mange mumlete og retningsløse replikker.

Først etter at Polina og franskmannen har reist seg fra golvet bak en plaststol (mulig det betyr at de hadde sex, jeg kunne ikke se fordi stolen sto i veien), forstår vi at hun er lunefull å forholde seg til. Alex bønnfaller om å få spille for henne på ruletten. «Livet er gambling, alt handler om odds, selv om det ikke finnes noe system, gjentar noen mønstre seg», hevder han og slår fast at hvis man vinner, får man følelsen av å være unik og smart.

Så taper han pengene hennes, utmerket iscenesatt ved at rulettens fargekoder vises gjennom blinkende lysplater i taket.

Men hva hvis han spiller med egne penger og vinner – vil hun se annerledes på ham da? Nei, det nytter jo ikke å kjøpe henne. Alex martres fordi Polina behandler ham som en slave, hun virker slem, han får lyst til å drepe henne – eller skal han drepe noen for henne, en som hun skylder penger?

Det er mye bra i denne dialogen, men skuespiller Kim Falcks formidling av Alex’ mange gjentakelser, faller ikke så naturlig som jeg skulle ønske – jeg blir mer opptatt av måten han snakker på enn av desperasjonen han uttrykke.

Rasende bestemor

Noe av det morsomste i Dostojevskijs roman er bestemors energiske inntreden. Hun er ikke så døende som de forgjeldede i Roulettenburg vil ha det til, hun gjennomskuer dem og tar toget fra Moskva for å sette dem på plass. Der romanen utstyrte henne med en gammeldags rullestol, entrer hun (Ulrikke Døvigen) scenen i Teaterhallen med et herlig brak, i elektrisk rullestol og breddfull av syrlig reprimande. Slike moderniseringsgrep har vi nok sett før, men det fungerer fordi farten røsker opp i den sløve gjengen.

Når Bestemor drar med seg Alex til kasinoet, gis vi en solid innføring i hvordan spillet griper et menneske som feber og besettelse. Scenen er strålende, takplatene blinker i alle farger, manien griper spilleren idet gevinstene håves inn – sats hurtigere, dristigere, å nei, for en dumdristig satsing! – vips, der er millionene spilt vekk i et tempo som underbygges av heftig lyd og lysdesign.

Dostojevskij reiser gjennom Bestemor spørsmålet om et menneske kan ha rett til å spille bort egne penger i stedet for å gi dem til andre som har rotet til sin økonomi. «Det er mine penger!» roper hun.

Den store gevinsten

I gamle dager endte uheldige gamblere i gjeldsfengsel, i dag havner spillere hos psykolog for å bli behandlet for spillegalskap. I sitt største øyeblikk, da Alex vinner to millioner, utroper han seg til Alexander den store og nyter at alle snur seg etter ham. Men med lommene stinne av penger blir han mørkredd og full av angst for å bli ranet på vei hjem. Gevinsten hjelper ham ikke til å vinne Polina – hun vil ikke ha sedlene hans.

Alex’ drøm er å bli herre over sin skjebne. Men brått havner han i armene på Blanche (også dette Ulrikke Døvigen) som lokker ham med til Paris der hun bruker opp pengene hans på luksusvarer. Damen ville kanskje stilt opp i Luksusfellen på tv hvis hun fikk et tilbud. Uansett, Hämäläinen har skapt en velspilt og talende scene som viser et liv uten styring.

Selvfølgelig fordømmer ikke Dostojevskij mennesker som er bitt av basillen ved spillebordet. Men lykkelige kan hans skikkelser vanskelig kalles. Jeg minner dere ikke om hvordan det går med Alex og Polina, oddsen for at de møtes igjen, ikke er den beste. På den annen side – kanskje han omsider har flaks i livets rulett og vinner den største gevinsten?

Hämäläinen har ikke gjort skjellsettende nye grep i sin oppsetning, hans moderniserende elementer ligner på grep jeg har sett før. Men i store deler lykkes Spilleren på Rogaland teater med å levendegjøre en fascinerende Dostojevskij-klassiker.

(bildetekst Totalbilde, skuespiller ligger i stoler)

I kasinobyen Roulettenburg har et knippe skikkelser sunket ned i gjeldens kvikkleire. Bak til høyre Alex (Kim Falck), foran ham Polina (Maria Lingfors), i midten Blanche (Ulrikke Døvigen), bak til venstre Ahlfors (Matias Kuoppala), lengst til venstre generalen (Morten Faldaas). (Foto: Tommy Ellingsen, Rogaland teater)

(bildetekst, dameansikt i speil)

Bestemor (Ulrikke Døvigen) raser overfor slektninger som vil ha tak i pengene hennes. (Foto: Tommy Ellingsen, Rogaland teater)

(Bildetekst, Mann i fargedryss)

Spilleren Alex (Kim Falck) føler seg som Alexander den store når han vinner millioner på kasino. (Foto: Tommy Elling