At træde en djevel på halen

Det begynner med scenebildet. I natt sov jeg bare i to timer, på grunn av alle hakekorsene. Og det er kanskje det eneste om Hamsun som er

Relaterte saker

Anmeldelse av «Hunger», Festspillene i Salzburg 2018, av Therese Bjørneboe

http://shakespearetidsskrift.no/2018/08/hamsun-overlevelse-og-undergang

Åpningstale til Ibsen og Hamsundagene i Grimstad 2020, ved teatersjef Valborg Frøysnes på Kilden Teater:

http://shakespearetidsskrift.no/2020/09/det-er-en-ubehagelig-oppgave-sku...

alminnelig kjent. Han var ikke bare en kvinnehater, men også nazist. Det skal man ikke le av. Det er ikke morsomt. Hamsun er en merkverdig figur. Han ble født i 1859, samme år som Dostojevskij ble løslatt fra straffeleiren i Sibir. Knut Hamsun er ikke hans virkelige navn, han het opprinnelig Knud Pedersen, og det tok ham mye tid og besvær å finne et navn som var eksklusivt nok. Han vokste opp hos sin onkel, under fattige forhold. Onkelen var pietist, altså en som insisterte på bibeltroskap gjennom en aggressiv form for protestantisme. Det var en vanskelig barndom. Og det som skjer med hovedpersonen i Sult, er temmelig selvbiografisk, sånn som hos de fleste som skaper god kunst. Men det har også en sammenheng med det nærmest globale bruddet som skjedde på slutten av 1800-tallet, et brudd med illusjoner, fordi rasjonalismen som utviklet seg på den tiden tok irrasjonelle strømninger opp i seg. Det gjelder også skandalene rundt Ibsen og Bjørnson. Her begynner egentlig det moderne. Og på en spesielt merkelig måte hos Hamsun, framfor alt når man tar i betraktning at han senere ble nazist.

Når man leser begge de første romanene – og vi skal beskjeftige oss med både Sult og Mysterier – vil man oppdage at disse romanene er ganske like. I Sult streifer en mann rundt i byen; og det er spesielt anstrengende når man ikke har penger. Det er noe man nesten ikke kan forestille seg i dag lenger, at noen vedvarende ikke har noe å spise, og heller ikke kan kjøpe seg noe, men det forekommer også i dag, og selv i rike land. Vi vet at det er områder i verden hvor det er meget utbredt, sånn som det var hos oss tidligere – selv i Norge. Han streifer rundt i denne byen, Kristiania, det nåværende Oslo, og er en slags kunstner, det er egentlig en liknende karriere som Hitler, som også var en slags mislykket kunstner, og som heller ikke hadde nok å spise bestandig. Etter krigen behandlet nordmennene Hamsun mildt. På grunn av kollaborasjon ble han idømt en meget høy pengestraff. En av Hamsuns sønner satt i fengsel i mange år på grunn av samme lovovertredelse. Det minner om Céline, det franske motstykket til Hamsun: Man vet ikke riktig hvor det politiske ansvaret til disse forfatterne starter. I dag snakker vi jo ikke mer om talent, om litteratur, om kunst, om det som kanskje er innholdsmessig viktig, men om proporsjoner. Hvis kunsten ikke snakker om urettferdighet, da trenger man ikke å lage kunst mer. Det finnes alltid en anledning til å vise noe som ikke er slik det bør være – og mange ganger også en anledning til å konfrontere det som er reaksjonært med det ondes grimaser, slik at man blir forstrekket over hva dette samfunnet er.

Sult utkom i 1890, og den andre romanen, Mysterier, i 1892. I den første dreier det seg om en sultende bohem, som streifer omkring i byen og forsøker å finne noe å spise. Hele romanen består av denne jakten etter noe som kan stille hovedpersonens helt enkle og elementære sult. Det gis svært inngående, fysiologiske beskrivelser av hva fenomenet sult fører til. I en scene går det så langt at helten, etter å ha sultet i dagevis, endelig får seg noe å spise, roastbeef, men ikke er i stand til å holde på maten, og kaster den opp. Det er ikke bare sult som er et problem, det kan også være et problem å stille den. Selv om Hamsun ikke leverer en eksplisitt samfunnskritikk, viser det seg en gjennomgående antikapitalisme. Hos Céline, som lenge ble omfavnet av kommunister og bolsjeviker i Sovjetunionen, ser man noe liknende. Hamsun tilhører en av de få som arbeidet seg opp helt fra bunnen. I begynnelsen ble han overhodet ikke forstått, og tingene hans knapt nok trykket. Forleggerne sa: «Det er ikke dårlig; men skriv slik at alle forstår det.» Men ikke alle kan eller vil skrive slik at alle forstår det. Det handler ikke bare om forståelighet, det handler også om gåtefullhet. Hamsun levde i tiden etter realismen til Ibsen, og hadde den enormt innflytelsesrike nordmannen og hans verdensforklarende kompetanse langt oppe i halsen.

På slutten av det 19. århundre hadde nordmennene – og Norge var strengt tatt bare et appendiks til Danmark – suksess i det opplyste København, og framfor alt Tyskland, og spesielt i Berlin. Hamsun traff dem alle sammen: Maleren Munch, forfatteren Strindberg, Ibsen og Bjørnson. Det var en stor tid. Men det var også en stor tid for nærhet. En gang transformerte jeg en roman av Hermann Bang, en svært interessant dansk forfatter, til teater. Den het Stuck og utspiller seg i gründerårenes København, da byen vokste i høyt tempo, fordi det ble bygget så mye, men det hele var stukkatur. Det var ikke lenger elementær arkitektur. Alt var fasade. Slik som med Potsdamer Platz i Berlin, kunne man kikke inn og se at det ikke ville bli stående lenge, at det bare var stukkatur. Bak dette ligger en løgn. I romanen dreier det seg om et teater som fullt av klakører, og hvor tidligere suksess snur seg og blir til sin motsetning. Det lønner seg alltid å følge i skandinavenes fotspor.

I den sultende, anonyme kunstneren har vi et høydepunkt i denne utviklingen. De prosessene som utspiller seg i hodet hans, de rusliknende tilstandene, hvor han ikke lenger er seg selv, hvor rasjonaliteten for lengst har forlatt ham, og han beveger seg hinsides den alminnelige fornuft, fører til en polemikk mot Ibsen, psykologien og sågar skolemedisinen. Og det er det naturligvis noe irrasjonelt ved. Til grunn ligger erfaringen at det ikke er hjernen og den rasjonelle viljen som hersker over mennesket, kroppen og sunnheten. Det er nervene. Idiosynkrasier, som ganske enkelt bare er der, og leder kreftene, hinsides våre bevisste handlinger og vilje. Sulten forvandler seg til et estetisk fenomen eller en rusliknende tilstand, som kommer i bølger, og hvor han innimellom ikke lenger kjenner sult. Og da sier denne mannen: «Ja, hvorfor ikke selv-kannibalisme?», og han begynner å spise sin egen finger. Slike ting får meg umiddelbart til å tenke på Dostojevskij. For eksempel på En ung manns historie, som jeg nå iscenesetter i Køln, og som er en av hans fem store romaner. Der er det en ung mann, en grønnling; det lar seg ikke oversette til tysk, det er en slags drift, som er i total uorden, en kaotisk og levende kraft. Og omtrent sånn er det også med hovedpersonen i Sult, som løper gjennom Kristianias gater. Jeg forteller dette, fordi jeg vil vise den sterke litterære affiniteten som utviklet seg mellom Russland, Tyskland og Skandinavia, i tidsrommet før første verdenskrig, og som kan fremkalle en følelse av alt hørte sammen. Det forandret seg, av velkjente årsaker, fullstendig etter andre verdenskrig, da det ble avløst av en ensidig angloamerikansk orientering. Men den gang hadde uansett de store kultfigurene fra det 19. århundrets slutt, Dostojevskij og Nietzsche, en avgjørende innflytelse på Strindberg og også på Hamsun. Det skjedde noe som gjorde at man ikke lenger med samme selvfølge trodde på vitenskapelig rasjonalitet, fordi den ikke lot til å ha plass til de sjelelige avgrunnene og den enkeltes singularitet, og dermed utestengte alt som var psykopatisk. Det var egentlig den nære forbindelsen mellom vitenskap og litteratur, en slik som Hamsun polemiserte imot. Etter de tyske naturalistene, eller en franskmann som Zola, hvor én-til-én-oversettelser av det som de regnet for å være verdens elendighet, ble bragt på scenen, for å ha en terapeutisk effekt i form av avskrekkelse, oppsto det gjennom oppdagelsen av det ubevisste en slags snarvei til fri kunst og poesi. Derfor ble de fleste naturalistene senere aggressive symbolister, som fjernet seg fra naturalismen til fordel for en kunstens totale befrielse. Og bak dette spøkte allerede ekspresjonismen, dadaismen, surrealismen, altså alt det som påvirket kunsten og teatret i Europa helt opp til slutten av 30-tallet. Det begynte i Hamsuns Kristiania, i byen Oslo. Der streifet det en mann rundt i gatene og gjorde det samme som den grønne, puberterende ungdommen til Dostojevskij. Han er på flukt, driver snart hit, snart dit, og overalt er det vaktmestere, som iakttar ham og spør: «Hva er dette for et menneske, som er så opprevet?»

Med en voldsom avsky påberopes det faktiskes sannhet. Det er som en eksakt verisme. Den er overdrevent nøyaktig, men så beviser handlingen, altså det som mennesket gjør, det helt motsatte. Og så fremstår det noe som i sannhetens form blir til løgn. Verismen skiller seg kanskje fra naturalismen i at den er agnostisk, og at den gir rom for det alogiske og ulogiske. Den viser fram en verden som ikke lar seg erkjenne eller som i det minste ikke lar seg beherske. Og det fikk enkelte, allerede i de tidlige romanene til Hamsun, til å reagere med et overmenneske eller herremenneskes vokabular. Det er ofte ridderen på den ville hesten som snakker. Og mye av det som fortettet seg i de formene vi kjenner fra den tyske fascismen, og dens konsekvens, det industrielle massemordet på bestemte folkegrupper, befinner seg her, allerede, selv om det skjuler seg bak en fargerik verden.

Det hele er gjennomsyret av en latent erotikk. Ofte virker det å ta av seg hatten eller lette på sløret som en større striptease enn en virkelig en. Det er storartet skrevet av Hamsun. Man tenker at denne mannen ikke kan overleve, fordi han er villig til å ofre alt for uavhengigheten, suvereniteten, det enestående ved ham som menneske. Men det er, slik Freud viste, praktisk talt på samme tid, tvangsnevrotisk. Helten må selge alt, også de små knappene på jakkeslaget, fordi han tror det vil gi ham noe å spise. Men naturligvis er det ingen mennesker, ingen pantelåner, som vil kjøpe knapper. Og knappene, de må legges ned på et gulvteppe. Han er påpasselig – når han beveger seg i et værelse – på at knappene faller på teppet, for da kan de bli reddet. Knapper, liksom stearinlys, som han må ha for å kunne skrive om natten, spiller en merkverdig rolle, nesten som tegn. Dersom man virkelig borer i stoffet, er det noe enormt forførerisk ved disse tingene. På slutten vil ikke vår mann begå selvmord, han står på havna og har fått hyre på en lastebåt til England, et land som Hamsun hatet så sterkt at han senere forstøtte datteren sin fordi hun giftet seg med en engelskmann. Men det er også mulig at han reiste ut i den vide verden, overalt var det oppbrudd, i koloniene og i USA. Uansett, så vet man på slutten av romanen at han vil klare seg: han kommer ikke til å dø. Før han skrev Sult, hadde Hamsun allerede to ganger forsøkt å utvandre til Amerika. Da skrivningen ikke lyktes, arbeidet han som trikkekonduktør i Chicago. Og han hadde en uniform med gylne knapper. Der begynte han også, hinsides horisonten til sin pietistiske onkel, å lese den nye europeiske litteraturen. Zola og Strindberg, og fremfor alt Dostojevskij. I dette ser man hvor tett Europa den gangen var. Også Kafka, som ble født 30 år etterpå, og som døde nesten 30 år tidligere, var en slags åndsfrende, som senere skulle skrive Sultekunstnere. Kafka komponerte sin Amerika-roman gjennom dokumenter og fotos. Han var der aldri selv. Men verden var den gangen i en merkverdig bevegelse, i en industriell oppbrudds-dynamikk, en rus etter penger, stukkatur og gevinst. Man vet at når man bygger svært raskt, så kommer det noe helt annet ut av det. Det ser man overalt i Sult, og slik bryter denne fullstendig isolerte mannen seg ut av mengden. Han er en som tilbringer natten i en celle for hjemløse, og oppgir at det bare er fordi han har mistet husnøkkelen, og at ellers alt er i orden. Men på tross av det, blir døren der inne låst for natten og etter ti minutter blir lyset slått av, og da kommer skyggene, mørkets ånder over ham, og han snur og vet at han aldri mer vil gå inn i en celle og låses inne. Og da kommer skrekken, som plutselig manifesterer seg som helt virkelige gestalter. Det er galskap, som naturligvis også er fysiologisk betinget, av sult.

Sult ble som kjent en stor suksess, og et gjennombrudd for Hamsun. To år senere, i 1892, utkom hans neste roman, Mysterier. Der står egentlig den samme personen i sentrum, han lider bare ikke av sult. Nå er han rik og iført en oppsiktsvekkende gul dress. Denne mannen provoserer hele småbysamfunnet, som er et avbilde av det Strindberg, men også Ibsen flyktet til Tyskland, til Italia, fra. Denne mannen i gul dress har en fiolinkasse i hånden, og når man spør ham «Spiller De fiolin?», svarer han: «Jeg er fullkommen umusikalsk.» Men han er ikke umusikalsk. På et tidspunkt skal han vise at han kan spille fiolin som en Paganini, og i en kort periode ligger alle på knærne for ham. Han vil også knytte seg til en person, som bringer tanken til Quasimodo, ringeren i Notre dame, og da blir det ganske merkverdig. Det er en figur som blir hundset av hele småbysamfunnet. «Kom, og skjær tenner. Kom, dans, drikk!» – «Jeg vil ikke drikke, jeg tåler det ikke…» – «Jo, du skjærer tenner vidunderlig. Og nå må du drikke!» Han blir ydmyket, og vår venn griper inn, og på en eller annen måte reiser han seg og viser fullmektigen, en ung mann som tilhører øvrigheten i småbyen, at han på grunn av sine ferdigheter i nevekamp er beredvillig, fordi man ikke skal omgås mennesker på denne måten. Men også dette er en avsporing fordi det mennesket han redder, overrisler med penger, og oppfordrer «Kom til meg!», skal han senere, gjennom pengene, gjøre til slave, og fullstendig berøve sin uavhengighet. Han spiller samme spill med den underdanige og hengivne krøplingen, bare enda sjoflere enn alle andre. Han har kjøpt ham, og kan råde over ham. Men heller ikke Minutten er det han synes å være.

Nagel vinner makt over mennesker, over mange mennesker, ikke bare Quasimodo. Men han forblir like fullt en flanør, om enn en aggressiv sådan, som ofte har noe av en ond klovn over seg. Hvordan han driver dette tilsynelatende solide samfunnet av protestantiske spissborgere fra hverandre, gjennom sin overraskende sosiale eksaltasjon, er forbløffende. Det som ellers utmerker ham, foruten at han ikke har en fiolin i fiolinkassen sin, men bare skittentøy, er at han alltid har med seg en flaske blåsyre. Slik følger han filosofen i De fornedrete og krenkete, som ifølge Dostojevskij «helt åpenbart var en tysker», og med kvintessensen av sin lære, forkynner at «Det beste i livet er blåsyre».

Og så har han av en eller annen grunn fått nok av sine drifter og spektakulært mislykkede kjærlighetshistorier, slik at han virkelig ønsker å gjøre det slutt på livet. Og han går inn i skogen, åpner flasken, og begynner å drikke, det er solnedgang, natten faller på. «Ja», sier han «Nå svimler jeg.» Han venter en halv time. «På en måte er dette virkelig komisk». Men tidlig på morgenen sitter han fortsatt der, og lever. Hva skyldes det? Hans venn, denne Quasimodo, som naturligvis visste om flasken, har av forsiktighetshensyn byttet den ut. Det vil han aldri tilgi ham. I denne nattlige skogen, som er skueplass for et mislykket selvmord, er det mange lag av europeisk litteratur, slik som Wagners nordiske mystikk, for eksempel, men det minner også om Artauds «Ritual svart sol», hvilket er overraskende og forvirrende i denne romanen, og svært vakkert.

Man kan si at Hamsun er en som tar avstand fra det såkalte venstre-spektrum, og ikke synes å interessere seg for sosial rettferdighet. Han er, slik som heltene sine, en oppstykket personlighet, som ikke kan eller vil tilpasse seg, og som utvikler ekstreme psykopatier. Men om hvem kan man ikke si det? Senere kommer han til å vende seg til nasjonalsosialismen. Det er kjent hvordan han lot seg oppvarte av Bormann, og ikke minst Goebbels. Det minner om Céline: Reise til nattens ende var forbudt av nazistene og havnet på bokbrenningens søppelhaug. Ingen Hitler, ingen Goebbels og ingen Göring interesserte seg for slik litteratur. Den var altfor psykotisk, for syk. Den var som alle maleriene de hatet, og som gjenspeilte det moderne. Slik er det også med Hamsuns romaner, i det minste de tidligste. Men han hadde den gang denne nærheten til nasjonalsosialistene, og var en av få talsmenn for den tyske besettelsesmakten i Norge og medlem av Nasjonal Samling, som ble grunnlagt av Quisling, denne marionett-statsministeren som nazistene satte inn, og som kjempet for Norge, landet til den nordiske rase, mot engelskmennene. Hamsun hadde etter okkupasjonen av Norge et møte med Quisling, hvor han utstyrte ham med parolen: Vi er ingen tysk kronkoloni, vi vil ha en uavhengig regjering, som representerer tyskernes interesser. I 1943 ble han så invitert av Hitler til Obersalzburg, ikke langt herifra. Man forsøkte på forhånd å briefe den gamle, tunghørte mannen, på at den tyske stattholderen Terboven, som oppførte seg som en brutal okkupant, skulle befordres avsatt for å styrke Norges autonomi. Man trodde at ordene til Hamsun, som Nobelprisvinner og talsmann for den nordiske krigen ville være tungtveiende. Nazistene på sin side så for seg en stor propagandasuksess. Hamsun reiste via Wien, hvor han ble møtt med ovasjoner under en nasjonalsosialistisk journalist-kongress. Det ble avholdt en frokost. Og der satt de, og Hamsun ville ha et meget stort ølglass, ikke med øl, men med konjakk. Det er ikke helt fritt for. Nåja… Og så ble Hamsun mottatt av Hitler. Han snakket svært høyt, slik tunghørte har det med å gjøre. Det dreide seg om forslaget Hamsun skulle fremme på vegne av de norske nasjonalsosialistene, den lojale uavhengigheten til Norge og avsettelsen av den umulige stattholderen. «Hvordan blir det så, etter krigen?» Hitler sa: «Det vil ta tid, og inntil det vil Josef Terboven bli sittende, så vil han bli Gauleiter i Essen igjen, men inntil det, er alt ok.» «Nei», sa Hamsun, «det er overhodet ikke i orden. Vi vil ha uavhengighet, vi støtter interessene til Das Reich.» Og han brølte til ham, hvilket, ifølge referatet, som Hitlers pressetalsmann Otto Dietrich skrev, ennå ingen – og fremfor alt ingen utlending – noen gang hadde gjort i Obersalzburg. Hitler var svært indignert, meget kald, han lot ham bli stående uten å ta avskjed, men hilste ham senere gjennom Bormann eller Schirach. Han var jo en viktig alliert («Bundnisgenosse»).

I Hamsuns tilfelle, kan man se at han var noe slikt som en spaltet personlighet. Han var ikke den eneste. Hos Céline, men også hos Ernst Jünger og Heidegger, finner man schizoide trekk. Det er ikke bare Hamsun som får en til å spørre seg: Er det åpen kynisme? Er han gal? Mener han det på alvor? Mener han det i betydningen resiprok humanitet, slik som det antagelig var hos de Sade? Det er det vanskelig å gi svar på. Jeg vil bare si at sannheten ofte befinner seg et annet sted enn der man tror man kan oppspore den, eller det man leser i avisen. Og selv om man er en god demokrat, befinner man seg ikke automatisk nærmere sannheten. Også demokratiet er en statsform som har vært forbundet med undertrykking og vold. Slik var det i den greske polisen, demokratiets fødested. Uten de mange, mange rettsløse slavene ville det verken vært noen velstand eller demokrati, og verken det regelbundne pro et contra, eller det som hele vår kultur, også teatret, nedstammer fra, ville vært tenkbart. Altså: ingenting er slik som det synes å være. Og det finnes alltid et transformasjonsrom, som gjør det mulig å påstå alt mulig, og vel og merke på en slik måte at det, i hvert fall kunstnerisk sett, blir til en sannhet. Og da sier man: «Joda, det stemmer.» Det kontrafaktiske stemmer ofte, og vi beskjeftiger oss ofte med det. Fordi ingenting er sant uten sin motsetning, som Shakespeare sa. Til tross for det, er det til enkelte tider ikke mulig å gjøre bestemte ting. Likefullt reiser spørsmålet seg om hvem som skal avgjøre det? Det er neppe en 20-årig praktikant som har studert teatervitenskap i to semestre. Man vil oppdage at kunst er noe svært komplisert. Dertil er det en del av ytringsfriheten og derfor en hellig verdi – jeg vet hva jeg snakker om, jeg kommer fra Øst —, og den bør man aldri kaste bort. Og den kunstneriske friheten står enda høyere, for som sådan må den være grenseløs. Og jeg lar meg ikke foreskrive av noen hva de vil høre fra meg og ikke. Det gjorde jeg ikke i Den tyske demokratiske republikk, og det vil jeg heller ikke gjøre i et parlamentarisk demokrati. Derfor holder jeg det for viktig å oppføre og beskjeftige seg med forfattere som Hamsun og Céline. Heller ikke franskmennene er begeistret når man iscenesetter Céline, siden de jo alle sammen var motstandsfolk – og hos nordmenn, nederlendere og belgiere støter man på liknende fortrengninger. Det største av alle partier er hyklernes, skrev Molière allerede i det 17. århundre, i 1664 i Don Juan. Hykleri er den eneste synden som ikke blir straffet, men lovprist. Bare du erklærer deg enig, er allting godt. Mainstream. Og så en gang skal Don Juan, som tidligere var en anarkistisk andalusier, si: «Hvis det er det dere vil, så kan jeg gjøre det. Jeg skal hykle slik ennå ingen har gjort under solen.» Og så begynner han. Selv faren hans sier: «Gutten min, du er blitt snill.» «Naturligvis er jeg snill, din gamle kødd, kreper!» Altså, det å tenke litt mer differensiert og komplekst, er ikke til å unngå, i hvert fall ikke i kunsten. Ja. Og med Hamsun er det ingen tvil overhodet. Mysterier er også storartet, forvirrende stoff. Og på slutten, når denne mannen i gul dress kan bli en lykkelig hvermann, tar han livet av seg. Frivillig. Uten absolusjon. Han kaster seg ganske enkelt i vannet. Hamsun selv døde derimot i en velsignet alder av 92 år.

(Teksten er en gjengivelse av et muntlig foredrag, publisert i programmet. Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe).