Kjærlighets-erklæring med bismak

Del 1 av hyperteaterprosjektet, som også var er iscenesatt av Morten Traavik, inneholdt elementer som var problematiske, ettersom kunstnere ble nevnt og sitert, som hadde frabedt seg fra å være med. Traavik hadde en jurist til å forsvare dette juridisk, men det kunne virke som et litt kynisk maktspill fra Traaviks side å insistere på å trekke inn noen som hadde tatt absolutt avstand fra prosjektet, ettersom de var hengt ut og opplevde å bli mobbet på Sløseriombudsmannens Facebook-side. Slik er det i mindre grad denne gangen. De brevene hvor for eksempel Norske Dansekunstnere forklarer bakgrunnen for at de trekker seg fra Kulturytring Drammen, siteres visuelt og som opplesning. Og det er noen snutter som var tatt totalt ut fra sin kontekst, men der kunstnerne var vanskelige å identifisere. På samme måte som i del 1 stiller Are Søberg (alias Sløseriombudsmannen, red. anm.) opp i del 2, hvor han gjentar sitt budskap om at han mener at Kulturrådet bør legges ned. I hans perspektiv er det fortsatt Kulturrådet som er den store stygge ulven som spiser uskyldig folks penger, og som Sløseriombudsmannen har som mål å få nedlagt.

Søberg inn i Kulturrådet?

Men samtidig blir han i del 2 lansert som rådsmedlem til Kulturrådet, og parallellen trekkes til Knut Haavik som i sin tid ønsket å bli medlem av Kulturrådet, og ble det (tidligere Se og hør-redaktør, Knut Haavik ble oppnevnt av FrP, red. anm.). Denne gangen er Are Søberg klart underlagt Morten Traaviks regi og kommer ikke like sterkt inn som en løs kanon fra sidelinjen, men fremstår mer som en performer som har forstått hva det vil si å ta regi i et hyperteater. Han hevder fortsatt at Kulturrådet må legges ned «før jeg blir medlem». I dette ligger en slags trussel, men også en indikasjon på noe i retning av en modningsprosess i Morten Traaviks harde regiskole, noe som kan sies å være negativt og positivt på samme tid. Negativt fordi det kan virke som Are Søberg mener alvor, men hvis han blir rådsmedlem går han over på den andre siden. Og hva er positivt med det? Vel, svaret ligger i forestillingens dramaturgiske logikk. 

Stipendiat Julian Blaue gjentar i starten av forestillingen deler av sitt pantomimenummer, med en referanse til undertegnedes kritikk av Sløserikommisjonen, del 1 - Vestland. Han sier at poenget ikke var å vise keiserens nye klær, men å avsløre forskjellen på ekte og falske penger. Det er et «Christmas Pantomime»-stunt, som ironiserer over pengenes verdi, uansett hva det refereres til. Det må stå for seg selv, men i denne settingen kan det forståes som en indikasjon på at noen penger er gode og andre er dårlige. «I want to question what this event is?». Altså, hva brukes disse pengene til som Kulturrådet har gitt Traavik, slik at han kan realisere prosjektet? Gjør det disse pengene til gode eller dårlige penger? 

Folkelig og avantgarde

Svaret får vi delvis i forestillingens videre forløp, fordi vi får møte noen av Sløseriombudsmannens følgere, Følger 1, Følger 2, Følger 3 og Følger 4, hvis det ikke var flere. Disse får anledning til å vise små dansenumre som utstilller humor og innsatsvilje, men som i egentligste forstand er amatørmessige – bortsett fra en som hadde en viss erfaring fra show-virksomhet. Videre var en av følgerne en person som fortalte sine opplevelser med å bli mobbet. I deres egne øyne var de sikkert representanter for det folkelige mot eliten. Men i et større, og mer «akademisk» perspektiv er det jo nettopp den folkelig lekende og til dels groteske tradisjonen som ligger i bakgrunnen for mye avantgardistisk kunst: den kunsten som Sløseriombudsmannen harselerer så kraftig over, og gjerne omtales som «rumpemaling». Jeg kaller det en kabaret- og revytradisjon, med elementer av drømmespill og surrealisme, og dadaismens bruk av løsrevne lydfragmenter. Ja, for det er jo nettopp dette følgerne uttrykker at de ønsker å gjøre med sine amatøristsike stunt. Tenk om de hadde fått gå på kulturskole, eller hadde oppsøkt folkehøyskolenes musikk og danselinjer? Alle kan ikke bli kunstnere, selv om målet for det gode samfunn er å gi alle en mulighet til å utvikle det lekende mennesket, «homo ludens» i seg. Er de så misunnelige på de som gjennom utdannelse og Kulturrådsstøtte har fått anledning til å utvikle seg til å bli profesjonelle kunstnere?

Alfred Jarry

Javel, i deres idealsamfunn USA, er det mesener som betaler, men de vet kanskje ikke at de pengene de understøtter kunstnere med der, blir trukket fra på skatten. Så da går det jo ut på det samme! Falske eller ekte penger, eller hva, Julian Blaue? Og så var det det med «rompemalingen» som nå snart blir et etablert kunstnerisk-avantgardistisk begrep. Selv en dyrker av den mer konservative, figurative kunsten, som jo ikke er mer eller mindre klassisk enn ekspresjonistene på 1910-tallet, går inn i dette begrepet.

Det sørger Jan-Ove Tuv for når han ferdigstiller sitt maleri av rompen til Shabana Rehman, og gir den i gave til Frp-politkeren Silje Hjemdal fra Bergen; før en rompemusikkduo spiller opp og publikum trekkes med i et crescendo over Alfred Jarrys berømte «merdre», da han urfremførte Ubu Roi på teatret i Paris på 1890-tallet. Historien, også kunsthistorien, er sirkulær og går ikke i rette linjer. 

Morten Traavik er kveldens toastmaster, iført militæruniform og en parykk som skal få ham til å minne om Shabana Rehman, som selv medvirker i et realityshow, men viser seg på en skjerm hvor hun leser et eventyr om en hare eller kanin som ikke følger flokken, men legger gullegg og skaper tanker og ord som de andre innser at de har bruk for. I det hele tatt, Morten Traavik har bedre kontroll på denne forestillingen, og disiplinerer deltagerne til å elske Kulturrådet som tross alt har betalt for det showet de får være med i. 60 minutters berømmelse er vel noe å ta med seg i livet! Traavik leker trollmann og søker å løse flokene i det garnet han har viklet seg inn i. Symbolene må man være forsiktig med, selv om man leker med dem, slik som visningen av svartstikka. De kan slå tilbake på oss.  I det ligger bismaken. Men den annonserte dommedagen slo ikke til. (Publisert 23.06.2021)