«Da mannen i blazer møtte rumpemaleren»

I et år med nedstengte saler, viste det seg å være en fordel at det hverken finnes teater eller kulturhus i den lille bygda Dale på Vestlandet. Her har regissørparet Torkil Sandsund og Miriam Prestøy Lie arrangert festival siden 2013. Da de la årets program, hadde mer ressurssterke festivaler sett seg nødt til å avlyse. Den store usikkerheten det skapte i scenekunstfeltet fikk festivalledelsen til å kjenne ansvar for å tenne et håp. Men for dem var det ikke aktuelt å «flytte» festivalen over på Facebook. Det skyldtes at de opplevde det som en «fattigsliggjøring» av kunsten, men også at Teaterfestivalen i Fjaler først og fremst er et møtested: i selve forestillingsopplevelsen, mellom kunsten og publikum, og alle de som har tatt den lange, fysiske reisen. Oppdraget til kunstnerne var å utforske nye måter å møte publikum på. 

Ett av bidragene var ti dansesoloer i ti forskjellige hager, koreografert og utført av Jonas Øren, andre poster på programmet utspilte seg i naust, publikums privatbiler (guidet via mobiltelefonene), eller ute på fjorden. Men selve flaggskipet på festivalen var Fotballspelet av Vegard Vinge og Ida Müller. Opprinnelig var det meningen at Vegard Vinge skulle vise en utstilling med fotballkort-malerier. Men da han kom på befaring, ble Vinge inspirert av det lokale fotballanlegget og den store fotballinteressen i Dale. Det vekket minner om den legendariske landskampen mellom Norge og England, på Ullevål stadion i 1981, da Norge slo britene 2-1. Andre uke i september, førte stormvarsler og pøsregn til at man måtte flytte ønskereprisen av landskampen fra den digre kunstgressbanen og ned til fargehandelen Solheim i sentrum av Dale. Men ved siden av det epidemiske og metrologiske trusselbildet, ble festivalledelsen utfordret på andre former for krisehåndtering, da de skulle engasjere barn fra Dale kulturskole som fotballspillere. Hvis de googlet på Vinge og Müller, ville de nemlig få opp overskrifter som «rumpemaler» og «avføringskunst». Hvordan kom barnas foreldre til å reagere på det? 

På nyåret ble den tysknorske kunstnerduoen gjenstand for en slags hetskampanje i mediene. Det startet med at en anonym Facebook-profil la ut et videoklipp fra forestillingen John Gabriel Borkman, som Vinge/Müller iscenesatte på Volksbühnes anneksscene Prater i Berlin i 2013, og der Vegard Vinge maler med en pensel i rumpa. Det dreier seg om en sekvens på 44 sekunder, klippet fra en forestilling som varte i (oppimot) 12 timer. Facebook-profilen er en selvoppnevnt «Sløseriombudsmann», som har gjort det til sin hovedoppgave å påtale sløsing med offentlige skattepenger. Han (eller de) har en forkjærlighet for kunstnere, og har skjønt at det er effektivt å ta saker ut av kontekst. Den høyrevridde Nettavisen var raskt på saken, som de dekket under overskrifter som «Statsstøttet rumpemaling latterliggjøres i utlandet: - Galskap». Journalisten Espen Teigen er tidligere politisk rådgiver for Sylvi Listhaug (FrP), forhenværende justisminister i Solberg-regjeringen. De utenlandske kildene Teigen siterte, var forøvrig medier i Ungarn og Russland. «Rumpemaler»-saken ble plukket opp i andre medier, som Dagbladet og NRK. Den (tidligere) kulturavisa Dagbladet intervjuet den gammelmesterlige kjendiskunstneren Odd Nerdrum, som sjelden lar en sjanse gå fra seg til å lange ut mot Norsk kulturråd og deres tildelinger. «Er de folkevalgte så feige at de ikke tør å stoppe det?» spurte Nerdrum, og fikk svar fra FrP-politikeren Silje Hjemdal, som tok saken opp på Stortinget. Hun hevdet overfor online-avisen Nettavisen å stille seg bak det såkalte «armlengdes avstand»-prinsippet (et begrep som anvendes i norsk kulturpolitikk, til forsvar for den kunstneriske friheten, som tilsier at det skal være en armlengdes avstand mellom kunst og politikk, og blant annet innebærer at det tildeles støtte gjennom uavhengige institusjoner som et kulturråd), men på visse betingelser: «enhver som ønsker å sprute maling ut av anus skal ha fullt lov til det. Men det krever at du gjør det av egen lomme (…) at de gjør det på deres egen fritid og ikke at skattebetalerne betaler for det.» 

I Dale ble faren for at foreldrene skulle få kalde føtter løst ved at festivalen uforvarende feilstavet navnet til Ida Müller. Jeg lot feilen stå, innrømmer Miriam Prestøy Lie med en latter, og forteller at hun la ved informasjon om kompaniet i invitasjonene.

Fotballspelet gikk av stabelen 11. september, under påsyn av stolte foreldre, og med rektor på Fjale kulturskole i rollen som fotballdommer. Det var et minneverdig syn da Dale musikkorps kom marsjerende i uniformer med umiskjennelig Ida Müller-look, til plassen foran den nedlagte fargehandleren Solheim, og stemte i med «Internasjonalen» og «Seieren følger våre faner», fra den norske arbeiderbevegelsens glansdager. Vinduene var tildekket med Paninikort-malerier, skiltet med «Heltene fra Ullevål» i barnehåndskrift, og når Vinge etter hvert inviterte publikum inn i butikken, kunne man kjøpe fotball-merchandiser, og møte den legendariske radiojournalisten Bjørge Lillelien og fotballbok-forfatteren Dag Solstad, i skikkelse av en dukke, som gjentok de bevingede ordene: «Fotball er ikke kunst. Fotball er ikke kultur. Fotball er fotball.» Vegard Vinges fotballfetisj lot ham fremstå som en scenekunstens Andy Warhol (Warhol portretterte fotball-legender som Franz Beckenbauer og Toni Schumacher), eller en autografjeger på jakt etter en farsfigur. 

Fotballspelet var en på mange nivåer nostalgisk opplevelse, men for et norsktalende publikum lå det i egentlig i kortene. Ordet «spel» (som er nynorsk, dvs. dialektbasert) henspiller nemlig, og i motsetning til «spill» (som er bokmål eller riksmål), på såkalte historiske spel, som er nettopp bygdeteater, og den udiskutabelt mest folkelige teaterformen i Norge. Spelene handler gjerne om heltedåder fra lokalhistorien, og har en samlende og «patriotisk» funksjon. Cocktailen Vegard Vinge og Ida Müller hadde skapt, i form av patosfylte tablåer, tegneserie-kunst, videoer fra bygda, og ikke minst høydepunktene fra landskampen på Ullevål i 1981, som ble illudert av barneskuespillerne i langsom kino, tilsatt røyk og en dash Cheer Leader-danse-akrobatikk, viste seg å ha en fullstendig avvæpnende virkning på Nettavisens journalist Espen Teigen, som trolig hadde været skandale da han tok turen til Dale. 

I artikkelen «Slik gikk det da mannen med blazer møtte rumpemaleren» tok han riktignok mange forbehold: «På tross av en bevilgning på 3, 4 millioner kroner, koster billettene omtrent 350 kroner per hode. For å stå ute i to timer i høljregnet.» Men etter å ha slått fast at «Vegard Vinge er mest kjent for allmennheten for flere teaterforestillinger som involverer avføring, urin, og gjerne maling ved hjelp av penis (…)», trakk han konklusjonen at «Det er vel ikke patriotisme og nasjonalfølelse som nødvendigvis står sterkest i den norske samtidskunsten. Men denne kvelden var det nettopp det. Forestillingen holdt oppmerksomheten til publikum, på tross av det grufulle været.» 

Som den oppmerksomme leser vil ha registrert, fanget Espen Teigen ikke opp at Dale musikkorps fremførte «Internasjonalen» (to ganger, faktisk). Det skyldes kanskje «fortrengning», men kanskje like gjerne at han rett og slett ikke dro kjensel på den. 

Kampen endte med 2-1 til Vinge og Müller. Men etter denne sjarmoffensiven, er det et annet spørsmål som dirrer i lufta: Hvordan vil følelsen av å bli forfulgt av skandalepresse og smart-telefoner påvirke kompaniets fremtidige forestillinger i Norge?  (Publisert på tysk i Theater der Zeit, nr 11 2021.) 

PS. Til norske lesere: da Theater der Zeit spurte undertegnde om å anmelde, erklærte jeg meg inhabil på grunn av min manns (Dag Solstads) medvirkning i forestilingen. Riktignok ganske så indirekte, i form av en dukke og taleopptak. Vi ble da enige om at jeg istedet skulle skrive en kommentar. Therese Bjørneboe (Publisert 29.07.2021)