Fra første møte til Ytringsfrihetskommisjonen, 9. juni 2020. Foto: Mari Bratten Olafsen/KUD

Konfliktkommisjonen eller: Kunsten å krige

Jeg er glad for at kunstfeltet nå er samlet mot hets, trakassering og diskriminering, selv om det fortsatt er en lang vei å gå. Men uansett, det finnes ingen «good timing» for å ta et standpunkt mot hat: bare gjør det, skriver Hanan Benammar.

I diskusjonen om Ytringsfrihetskommisjonen (Ykom), tas det for gitt at kommisjonens «innspillsmøte» er et rom for dialog. Det er et merkelig

Rettelse

I det opprinnelige innlegget (20.07.21) sto det at truslene «er etterforsket og dømt.» Dette er i teksten blitt rettet til «bøtelagt», da de sakene det refereres til ble behandlet i konfliktrådet, ikke i retten. Red. anm.  

 

premiss. For de som aldri har deltatt i slike møter, kan jeg fortelle at de ikke er basert på dialog. Deltakere kommer med sine tre til fem minutters taler, ofte lest fra manus. Det er vanligvis mulig å melde seg på på forhånd, slik Norske Dansekunstnere (NoDa) gjorde for deres egne innspillsmøte. Innspillene arkiveres for senere forskning eller utdypning. Det legges ikke opp til diskusjon,

Ykoms møte hadde tittelen «innspillsmøte med kunstnere om ytringsfrihet og ytringskultur i kulturlivet». Det var altså snakk om et bransjemøte. Så hvorfor invitere Sløseriombudsmannen (SO)? Er dette et kunstprosjekt? Er Are Søberg kunstner? Ykom inviterte altså en delvis anonym plattform som – i samarbeid med flere mediehus, bl.a. Vi Menn, Nettavisen, TV2 – i flere år har motarbeidet kunstnere gjennom tabloide artikler basert på feilinformasjon og tidvis ren løgn. Sløseriombudsmannens anonyme hets har inspirert til ytterligere trakassering, samt anonyme trusler som avsenderne er politietterforsket og bøtelagt for. Her må jeg være forsiktig, for sist jeg nevnte samarbeidet, truet et av mediehusene med søksmål. Nettavisen bekreftet imidlertid samarbeidet da de ansatte Søberg som kommentator.

Alle innspill Ykom samler inn leveres til Kulturdepartementet for å vurdere tiltak til fordel for kulturfeltet. Når enkelte av dens medlemmer beskriver SO som «en av de viktigste stemmene i samfunnsdebatten for tiden» eller at andre medlemmer karakteriserer mine kolleger som «autoritære folk med mye makt», bare fordi de takket nei til å delta i deres seminar, da er det dessverre ingenting som kan gi meg tillit at dette skal være til nytte til kunstnere, ikke minst såkalt ytringskultur i kulturlivet, som seminaret handlet om.

Jeg observerer at mange gjentar at «kunstnere tåler ikke kritikk og uenighet». Men hvem har vært i denne diskusjonen i flere år? Jo, kunstnere. Hvem får den tøffeste kritikken og må forsvare seg selv og kolleger hele tiden? Kunstnere.
Jeg er glad for at kunstfeltet nå er samlet mot hets, trakassering og diskriminering, selv om det fortsatt er en lang vei å gå. Men uansett, det finnes ingen «good timing» for å ta et standpunkt mot hat: bare gjør det.

De som beskylder kunstnere for å støtte sensur og boikott viser bare sin egen intoleranse, mangel på empati og uvitenhet. NoDa satte spørsmålstegn ved hvorvidt Ykom handler i forhold til mandatet sitt når de legitimerer og framsnakker aktører som driver politisk propaganda gjennom anonymitet, mobbing og falsk informasjon. Som alle kunstnerorganisasjonene påpeker, dette er ingen boikott, men en støtteerklæring, altså noe som heter solidaritet. NoDas innspillsmøte var viktig, fordi det samlet forskjellige deler av kunstfeltet – representert av over 30 individer – under en felles virkelighetsforståelse: bl.a. at hets og falske fortellinger ble aksepterte politiske verktøy av offentlige institusjoner og media og at kvinner, minoriteter og eksperimentell kunst er den primære målskiven for disse hendelsene.

Da jeg jobbet med kunstnerdrevet Radio Tenthaus der jeg avslørte et av de navnene bak Sløseriombudsmannen, inviterte jeg opprinnelig Kristin Danielsen og Lars Petter Hagen fra Kulturrådet. Begge nektet å delta. Jeg kaller det ikke for no platforming, boikott eller sensur slik Ykom gjør, fordi folk skal aldri tvinges til dialog. Som Carina Nilstun har sagt: «å gå i dialog betyr å innlede en forbindelse eller forhandlinger, ofte i håp om å oppnå forsoning eller oppklaring.» Med andre ord, dialog er en verktøy til å skape positiv endring, ikke et mål i seg selv.

I stedet inviterte jeg fem kunstnere til å snakke sammen live på radioen, hvor publikum også kunne delta på telefon. Jeg syns det var en flott, morsom og viktig diskusjon. Også fordi kunstfeltet sjelden har mulighet til å snakke sammen om alvorlige temaer. Hvis en diskusjon er privat, blir den beskrevet som et «safe space», noe som lett tolkes negativt. Hvis det er offentlig og kunstnere selv ikke står for organiseringen, blir det lett kuppet av andre aktører som tydeligvis ikke er interessert i dialog, men skaper uro og konflikt.

Radioprogrammet ble senere beskrevet som «hatefullt» i et Kulturrådseminar av et av de mediahusene som var nevnt. Ingen i seminaret ville utfordre uttalelsen, og til og med samme folk som jeg hadde invitert til å delta påsto at de aldri hadde hørt om programmet.

Uansett, jeg vil aldri gi meg. Som en oppfølging inviterte jeg Gunnar Stavrum fra Nettavisen og Alex Øystå fra Vi Menn. Øystå var positiv og vi ble enige om at vi vil vente på at Stavrum skal svare – noe som aldri skjedde. 

Jeg har alltid prøvd å snakke med «den andre siden»

I min relativt korte, men intense karriere, har jeg alltid prøvd å snakke med «den andre siden», uansett hvor den siden måtte være, inkludert Human Rights Service, FrP, Liberalistene, Le Pen, Geert Wilders m.fl. Ofte svarer de ikke eller de takker nei, men kan dette være fordi de ikke tåler kritikk?

Årsaken til at kunstnere ikke ville delta på Ykoms innspillsmøte var ikke at vi ikke tåler uenighet, men at dere fasiliteter ufaglige, intellektuelt uredelige motstandere som møtte med ferdigformulerte tanker om vårt felt og for å spre flere usannheter hos Kulturdepartementet, med mål å avvikle all offentlig finansiering av kunst og kultur.

Offentlig finansiering av kunst og kultur er en av det viktigste verktøyene vi har til å sikre at en bredt representasjon av samfunnet kommer til ordet, uansett kulturell, økonomisk og kjønnsmessig bakgrunn.

Kjære medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen, husk at kunstnere er vant til å være i den offentlige debatten og er eksperter på forskning og eksperimentering rundt språk og kommunikasjon. Jeg kan med stolthet forsikre dere om at kunstfeltet sitter på stor kunnskap når det kommer til ytringsfrihet, kritiske diskusjoner og debatt. Dere har faktisk mye å lære av oss om hvordan dere kan skape dialog og positive endringer for et mer åpent og demokratisk samfunn. (Publisert 20.07.2021. Innlegget ble først publisert i Dagsavisen, 20.07.2021, oppdatert for NST 22.07.2021)

page1image2905728 page1image2901120 page1image2916096 page1image2907456 page1image2906688