Effektiv og scenisk intelligent

Det kunstneriske laget og alle medvirkende har her et sjeldent godt og fast grep om William Shakespeares aller mest kjente skuespill. Teksten står

stødig i sentrum samtidig som den blir gjort levende og aktuell. Oppsetninga er scenisk smart og intelligent. Valgene som er gjort er klare og effektive. Dette er blitt svært god teaterkunst.

Pangstart

En av styrkene til denne versjonen av Hamlet på Nationaltheatret er at de forskjellige elementene forestillingen består av, er så tydelige hver for seg, men spiller samtidig så godt sammen. Det aller første som treffer oss er musikken. Teatersalen summer av stemmene til premiereklare mennesker. Teaterhøsten er begynt og nå er kanskje nedstenging av samfunnet over for godt? PANG! Publikum som til nå har kjent seg trygge, hopper i setene sine. Det minner om skudd! Men det er forestillinga som har startet og det er den eminente musikeren Elisabeth Mørland Nesset som spiller trommer. Musikken er laget av Alf Lund Godbolt. Mørland Nesset sitter foran på scenen hele tiden og er med på å skape driv og perfekt timing. De skarpe trommesmellene i starten skaper umiddelbar uhygge. Det etableres et eksistensielt alvor. Dette dreier seg om å åpne opp verden. Det handler om å agere – handle – skape, og det handler om det motsatte av liv: død. Vi bringes usedvanlig kjapt og effektivt inn i Hamlets kjernetematikk. Under den dramatiske trommesekvensen kommer skuespillerne inn på scenen. De blir stående i en stillhet som blir like musikalsk og like dramatisk som trommingen. En perfekt start på Hamlet!

Ord, ord, ord

Et annet sterkt element i denne oppsetninga er scenografien. Som i tidligere av Holmen Dahls verk er scenerommet åpent, nesten nakent, men bare nesten. En stor, mobil bakvegg er dekket av hvite A4-ark. Hvert ark er øverst festet sirlig og ryddig til veggen. Dette er hele manuset til stykket. Flere språk har samme ord for blad på trær og blad/ark i bok. Når luft blåses på bakveggen rasler papirarkene som bladene på et stort tre, eller en skog. Det understreker det organiske i materialet på flere plan, og det understreker det kunstgjorte, det menneskeskapte i verket. Veggen med arkene kan gjennomlyses og fremhever seg selv gjennom dette, samtidig som den viser at det finnes noe bak, det finnes en utvei. I en av nøkkelscenene, der Hamlet møter sin nylig avdøde far (Kim Haugen), brukes lyset slik at bakveggen framstår som en tett, hvit flate. Det virker klaustrofobisk. Hamlets skygge projiseres på den hvite flaten. Han blir mer enn bare ett menneske. Han får bokstavelig talt skyggesiden sin manifestert idet han møter gjenferdet til sin far. Supersmart løst!

Hamlet og Ofelia

Måten teksten er bearbeidet på må også framheves. Et fint grep er at Ofelia (Maria Kristine Hildonen) har overtatt tekst fra Hamlet. Rollefiguren Horatio er strøket her og Ofelia får samme funksjon som han tradisjonelt har hatt som Hamlets beste venn. Dette er et flott og effektivt valg. Det gjør at sviket Ofelia blir utsatt for av Hamlet, blir ytterligere brutalt. Ofelia og Hamlet er to unge, likeverdige venner og kjærester. Han har likevel mer spillerom enn henne, slik menn dessverre fortsatt har større handlingsrom enn kvinner altfor mange steder i verden. Hamlet jager Ofelia inn i døden gjennom sin brutale avvisning av henne. Hvorfor? Det er interessant og faktisk på en måte sympatisk at dette blir stående som et stort spørsmål. Det forblir like gåtefullt, komplekst og mørkt som Hamlets indre. Hildonen spiller Ofelia stødig og godt som en oppegående, livskraftig, ung kvinne før hun dyttes inn i døden.

Generasjonsopprør

Den unge studenten Hamlet opplever at landet hans Danmark, verdenen hans, er råtten. Faren, den i foreldregenerasjonen som hadde mulighet for å handle, forandre, styre, er død og borte. Nå er det forventet at Hamlet skal ordne opp. All moral tilsier at det er Hamlet som nå må hevne ugjerninger som er gjort. Dette er ikke ulike kravene som i dag blir lagt på de generasjonene som vokser opp nå. Det er absolutt noe råttent i verden. Noe må gjøres for at verden ikke skal gå under på grunn av klimakrisen. Hamlet er ikke bare student, han er tronarving. Det er han som skal lede landet sitt i framtida, på samme måte som de unge i vår verden er framtidas ledere. Hamlet innser dette. Og vi innser for et nærmest umenneskelig krav dette er å bære på. Stykket tvinger ikke på oss løsninger. Det åpner opp tematikk og lar oss se inn i et dypt, dypt mørke.

Mennesket

Det er et godt og prisverdig tekstarbeid i denne oppsetninga. Teksten Hamlet av Shakespeare er viktig for mange som er opptatt av teater. Det er fantastisk at den over 400 år gamle teksten fortsatt er så levende. André Bjerkes oversettelse har nok en del gammelmodige vendinger, men den er veldig god. Tekstmaterialet som brukes er godt hugd til. Skuespillerne behersker teksten utmerket, de er gode, alle som en. Kim Haugen må likevel framheves. Han har jo tidligere selv spilt Hamlet på Nationaltheatret, nå spiller han Hamlets far som gjenferd. Haugen har en fantastisk timing som gjør ham til den perfekte komedieskuespiller, men den gjør ham faktisk også til en fantastisk tragedieskuespiller. Det som gjør denne versjonen av Hamlet så god er kanskje nettopp at den klarer å balansere det dypt tragiske med glimt av humor. Herbert Nordrum viser oss mennesket med sine mørke og gåtefulle avgrunner på en fremragende måte. Nordrum spiller Hamlet med et tungt alvor. Hans vanvidd, eller galskap, blir en form for depresjon. Nordrum er med sine 34 år i en god alder for rollen, men det kan virke som om han ikke har jobbet like mye med blankvers som sine eldre medspillere på scenen. Stort sett flyter replikkene helt fint, men stedvis blir det urlite kantete, dette går seg forhåpentligvis til i løpet av spilleperioden. Nordrums prestasjon er uansett kraftfull.

      Nationaltheatrets Hamlet er virkelig godt håndverk – det er godt teater og det er god kunst! 

(Publisert 18.11.2021)